hits

rock bottom

Hei!

Dette blir kanskje et av de mest personlige innleggene som noensinne er skrevet på den her bloggen, men jeg føler at jeg trenger å lette litt på trykket og få skrevet fra meg alt. Innlegget har jeg hatt i arkivet flere dager, fordi jeg har vært så usikker på om jeg skal poste det eller ikke. Huff, jeg vet faktisk ikke hvor jeg skal begynne, for det er så mye - og det er så innviklet. Jeg vet ikke en gang om jeg klarer å skrive det med ord, tankene surrer rundt i hodet mitt og det er et evig kaos. Jeg klarer nesten ikke å skille mellom virkelighet og fantasi lengre. Ikke fantasi i den forstand at jeg ser på ting som et eventyr, men fantasi i den forstand at jeg lurer på hva i hverdagen min som er normalt og hva som ikke burde vært et tilfelle. 

Vel, dette er noe jeg ikke har snakket med noen om, så det er faktisk utrolig vanskelig for meg å skrive dette. Jeg er en person som har en stygg uvane med å stenge alle følelsene mine inni meg. Jeg klistrer på et smil og overbeviser meg selv om at jeg har det bra, dag på dag, uke på uke, måned på måned. Jeg har gjort dette så lenge at jeg nå har "hit rock bottom" som man så fint kaller det på engelsk. Jeg ser negativt på absolutt alt, til og med noe så enkelt som å spise - jeg tenker bare, hvorfor? Hvorfor skal jeg spise? Også kan det gå sikkert 6-7 timer før jeg lager meg dagens første måltid etter jeg har stått opp. Selv de letteste ting virker som det tyngste i verden, jeg kan sitte i sofaen og tenke på at jeg må sette på en maskin med klær i flere timer. Det tar jo bare fem minutter å gjøre det, men det er bare det at jeg ikke klarer å komme meg i gang med oppgaven. Jeg sover sikkert 12 timer hver dag, men føler aldri at jeg får nok søvn. Det har nok mye å gjøre med at jeg ikke jobber eller noe, at jeg ikke har rutiner i livet - men jeg klarer ikke få noen rutiner før jeg har orden på ting i hodet mitt. Og det er der jeg står fast, fordi jeg vet ikke hvordan jeg skal få orden på ting i hodet mitt når jeg ikke en gang klarer å sette fingeren på nøyaktig hva det er som gjør at jeg har det slik. Det er ikke sånn at ting er så ufattelig trist og alt som skjer i livet mitt er alvorlige hendelser som påvirker meg i stor grad, for det finnes jo mennesker som har det hundre ganger verre enn meg, men jeg er bare skikkelig nedfor og hver minste lille ting gjør at jeg får det enda verre. I tillegg har jeg fortrengt alt såpass lenge, at nå kommer alt som en bombe i trynet mitt, og jeg innbiller meg at den letteste utveien er å gi opp alt. Ikke bry seg om noe, rett og slett. 

Jeg føler på en måte at jeg har mislyktes i livet. Tenk, at i en alder av 19 år,  så føler jeg at livet mitt er mislykket. Jeg har en evig stor baksmell som har gått veldig inn på meg, føler meg fattig og personlig konkurs. Jeg har ingen interesser for noen som helst aktiviteter av noe slag, jeg interesserer meg ikke for noen ting for tiden. Ser jeg på TV, sitter jeg bare og stirrer uten og en gang få med meg hva som skjer. Jeg sliter med selvtillitten for tiden, selv om jeg egentlig er passelig fornøyd, så føler jeg at alt kunne vært så mye bedre. Jeg har prøvd å starte med trening igjen, men jeg er for sliten og tenker alt for mye på andre ting. Innerst inne vet jeg at alt kommer til å ordne seg til slutt, men den følelsen av at ingenting går din vei, at du føler at hele verden jobber mot deg, den er ikke noe god å sitte med. Ofte tar jeg meg selv i å sitte og gråte uten at jeg vet hvorfor, men det føles riktig å gråte, selv om jeg ikke vet hvorfor jeg gjør det. Ting har til og med vært så ille at jeg har såret folk rundt meg, uten at jeg har vært klar over det. Jeg har lagt skylden over på andre, og ikke sett mine egne feil og hva jeg har gjort galt. Men når jeg har fått tenkt meg kraftig om, så innser jeg at problemet ligger jo faktisk i meg. Jeg har tanker som jeg selv blir skremt over at jeg tenker, og det er ikke meg i det hele tatt. Tanker om hvordan jeg kan ende det miserable livet mitt, for hvem rundt meg hadde brydd seg uansett? Det er bare tanker, så det er ikke sånn at jeg blir å gjøre det - men etter hva jeg har forstått og lest litt om, så er det helt vanlig å tenke slik når man er i en veldig tung periode. Jeg er ikke meg selv, og det har jeg ikke vært på en stund..

I dag dro jeg faktisk til legen, etter oppfordring fra en av mine bestevenner, og han konkluderte med at jeg har depresjon utifra hva jeg forklarte han. Tanken har streifet meg et par ganger, men jeg har benektet det for meg selv hver gang. Jeg har liksom tenkt "jeg, deprimert? haha nei, det er ikke mulig", også har jeg bare latet som at jeg var helt ok. I tillegg til depresjon sjekket jeg synet, så nå må jeg begynne med briller/linser også. Jippi. Back to the point - jeg skal hvertfall til psykolog neste uke, det er nok lurt å ha noen å snakke med og som kan gi meg råd og tips. Så får jeg bare håpe ting blir lysere etterhvert :)

Dere skjønner sikkert ingenting av alt jeg nettopp har skrevet, men det trenger dere ikke å gjøre heller. Veldig personlig innlegg og sikkert en god del ting dere ikke trenger å vite, men jeg vil at dere skal vite det. Jeg har latt vær å skrive en hel del med hendelser som jeg tror kan ha påvirkning på hvordan jeg har det nå, av den enkelte grunn at det er veldig private saker og det er ikke alt som trenger å komme ut blant folk. Bare at dere forstår at jeg ikke har det så greit for tiden, er nok for meg. Jeg er sikker på at det er mange som har det sånn som jeg har det nå, en skikkelig drittperiode i livet. Der hvor det virker som at ting aldri kommer til å bli bedre, og at du er stuck. But there's always light at the end of the tunnel! Nå tenker dere sikkert "du er toppblogger, livet ditt er perfekt, hold kjeft", men slik er det faktisk ikke. De som tror det er rett og slett dum. Selv om jeg er toppblogger, så er jeg 100% menneskelig. Faktisk, så er jeg akkurat som hver og en av dere! 

470 kommentarer

har så utrolig mye respekt for deg, og synes du er tøff som tørr å skrive om dette på bloggen. god bedring!!

veldig sterkt av deg å skrive dette Therese, men det er nok bare en periode, og du burde virkelig ikke føle deg misslyket! Haloo du driver faktisk en av norges mest leste blogger, så det burde du ikke føle!!

Høres absolutt ikke bra ut. Håpe at ting fikes sæ, therese <3

Så modigt av deg å skrive dette <3

Håper alt ordner seg, Therese!

Kjenner meg igjen i hvert eneste lille ord og setning..

Uff, leit å høre! Får håpe det går bra og alt kommer til å fikse seg garantert Therese. Det kan jeg love deg. Du er sterk, er bare å stå på så skal alt gå bra. Alltid lys i tunellen

Jeg syntes du burde begynne med ridning. Det er en utrolig ting, og man lærer seg å ta ansvar. Stallen er også et sted man glemmer alt annet og bare tenker på hesten, det finnes ikke noe bedre i hele verden. Skjønner jo at du kanskje ikke har interessen for hest, men kanskje det er noe du burde prøve? Stallmiljøer er jo noe av det koseligste som finnes.

Baby, du er inshalla og jeg er mashalla - sammen vi kan være alhamdulillah!

Kjenner meg igjen i det du skriver. Har tenkt over det at jeg kanskje har depresjon, men tør ikke å gå til legen. Håper at alt ordner seg, og at ting går bedre for deg snart! Du er en sterk person som tør å dele dette med alle. <3

Kjenner meg igjen i absolutt alt du skrev. Håper ting blir bedre for deg, stå på :)

Anonym: Jeg er siiiinnsykt allergisk mot hest, så det hadde nok ikke vært mulig :/

ÅÅÅ kjenner meg så igjen! Ikke vanskelig for meg og forstå! :) Hvert veldig mye hjemme om dagene og kan

gå rundt og vimse og ikke gjøre noenting i flere timer i strekk. Hadde det hvert opp til meg hadde jeg sovet hele døgnet rundt flere ganger. Håper det går bedre med deg Therese! Og jeg titter faktisk innom hver eneste dag fordi jeg syntes bloggen din er kjempespennende! God bedring eller hva man skal kalle det? Jeg heier på deg!

Oi. Dette her var sterkt skrevet. Kjenner jeg får tårer i øynene, både fordi du er så sterk som deler dette med alle leserne dine og fordi det er et såpass sårt emne for meg. Med en gang jeg leste andre avsnitt tenkte jeg at det måtte være noe i en slags form for depresjon.

Så utrolig bra at du har tatt tak i dette med å snakke med lege, og skal begynne hos psykolog. MEN husk at uansett om psykologen vil sette deg på flere rare medisiner, undersøk de opp og vurder det. Fordi det er ikke alltid medisiner hjelper mot depresjon, det kommer OFTE negative bivirkninger. Har du en mildere form for depresjon, så kan det kureres like flott med masse samtaler og arbeiding oppover :-) Jeg har troa på deg! Og hvis det hjelper, så har jeg blitt så og si frisk fra en alvorlig depresjon for over ett år siden! Så..det finnes håp :) jeg er ett år mindre enn deg. Bare husk å ta ting etter DITT tempo og takk ja til utfordringer og sosiale sammenhenger. Respekt til deg Therese! <3

Sterkt, Therese! Ikke alle som klare å utlevere sæ på den måten, og det står masse respekt i at du i det hele tatt har klart å dra til legen. Lykke til, håpe ting begynne å gå din vei psykisk :)

har det litt på samme måte som deg.. Jeg vil snakke med noen om det, men jeg har ingen å snakke med.. Er bare 16, tør ikke og vet ikke hvor jeg skal snakke med noen en gang

Det er når du selv innser at du har et problem, at du kan gjøre noe med det. Jeg har gått til psykolog i mange år - så om du møter rett psykolog, så kommer det til å ordne seg! Lykke til på ferden, søte du

Som de andre skriver, så er dette utrolig modig gjort av deg, og jeg håper du kommer deg med alt. Det er nok en periode, og jeg har faktisk vært gjennom noe lignende selv. Det viktigste er å ikke gi opp uansett hvor mye du har lyst til å bare gi slipp på alt. Ønsker deg til lykke videre, og har troen på at du kommer over dette, og kommer deg opp igjen på topp. Stå på!

Hei Therese ! Ville bare si utrolig flott og strekt gjort av deg og dele dette! Men jeg vil bare du skal vite,du er ikke ALENE.. Jeg har også det på samme måte! Godt å lese dette. Godt og vite at en ikke er alene. Du har en vakker sjel og en fantastisk personlighet. Selv om jeg ikke kjenner deg,har jeg lest bloggen din siden du kom på 1 plass etter Voe.. Jeg er avhengig av å lese bloggen din.. Stå på viderere. Tenk på noe du gleder deg til, eller noe du ser frem til.. For meg hjelper det å gleder og hjelpe andre .. Se at andre setter pris på meg ;) Lykke masse til. Skulle virkelig ønske vi kunne treffes i virkeligheten, det virker så som om jeg kjenner deg .. Poenget er at du virker som en nydelig jente !

NEI! Livet ditt er ikke mislykket!! Stå på, jeg støtter deg!!

Kan forstå alt du sier her! Det er virkelig en vanskelig situasjon å være i. Er der selv idag og tenker at alt er dritt. Mange vil sier at du bør være fornøyd med det livet du har, men det er vanskelig når man møter så mye motgang. Alt det som egentlig er fantastisk , kan virkelig helt håpløst. Dett som irriterer meg mest er når folk skal bestemme hvordan andre skal føle. At folk sier at du som toppblogger ikke møter motgang er noe bullshit som kommer fra alle dem som skal trekke andre ned. Du er like mye menneske, akkurat som jeg er, som ikke er toppblogger. Folk trenger bare noe å klage på og gjør alt dritt for andre nåfor å føle seg bedre. Du skal alltid vite at de har FEIL!! Jeg synes det er bra at du tenker på å gå til psykolog, og ikke stenge følelsene inne mer. Skulle ønske jeg kunne gjøre det samme. Hvis du øsnker å snakke med noen som ikke kjenner deg, er jeg alltid til aksjon! Stå på! Hilsen Karoline

''Dere skjønner sikkert ingenting av alt jeg nettopp har skrevet, men det trenger dere ikke å gjøre heller. ''

Jo, jeg forstår veldig godt. Jeg har vært der du er i dag, for ca nøyaktig et år siden. Du vet at du egentlig burde ha det bra, men så begynner tårene å renne uten at du engang vet selv hvorfor du gråter, men samtidig så er det så deilig å bare få det ut.

Du går rundt og bare er care. Hvorfor gidde, hvorfor bry seg om noe liksom.

Ville bare si at jeg (og fler regner jeg jo med) har gått gjennom dette før, og det er så dritt atte fy. Men, du har tatt skrittet til en psykolog, det hjelper! Og gjør det ikke det, så bytt psykolog.

Et tips til, selv om jeg vet du aller helst bare vil ligge på sofaen og daffe, ta med deg kjæresten eller en venninne og kom deg ut! Det blir bare en ond sirkel av å bare daffe. Kom deg ut, gjør noe du vet at egentlig er veldig gøy og slipp deg litt løs. Ikke nødvendigvis fest, men bare.. noe! Det hjelper i lengden, hvis ikke blir du bare stuck i ditt eget hode, og alt blir verre. Og prøv, uansett hvor dritt det er der og da, og få en rutine og døgnrytme. Kjenner meg så igjen, og vet hvor lett det er å si og hvor vanskelig det kan være å gjennomføre, men prøv!

Jeg lover deg at det kommer til å bli bedre, selv om jeg vet det er så sinnsykt crap å gå gjennom! Veldig bra du har fått hjelp. Lykke til videre <3

Jag hade det så med innan, jag tar medecin mot ångest annars får panikatacker.

Men nu jobbar jag, dock så hjälper det väl ej 100 proc för få ångest ändå.

Men hemma är jag väldigt som du underaktiv tar 100 år för göra något även om det tar 5 min.

Min man till o med säger till mig att jag måste ta lite mera ansvar i hemmet.

Vilket jag gör men jag väntar i sista sekund.

Men det ska nog gå bra för dig med, tänkt ut något du verkligen vill jobba med o satsa på det.

du är ung än o ser väldigt bra ut. du kan lätt få jobb i någon butik tex klädesbutik.

vad som helst. Men det e bara du själv som kan göra det ingen annan kan hjälpa dig.

för varje människa måste ta egna beslut o måste resa sig upp o göra något med sitt liv.

kram på dig

Hei Therese,

det høres veldig ut som en depresjon, og det er noe du virkelig burde ta tak i. Jeg går til Psykologer, går på medisiner(lykke-piller) siden jeg lot det gå for langt. jeg slet med anoreksi, alvorlige depresjoner, angst ++. men det ble bedre etter at jeg tok tak i det og snakket med en fagperson om det. (og nei, det var absolutt ikke samtaleterapien som hjalp meg. det var medisinene de gav meg) jeg er da ei 17 år gammel jenta som nå har vært syk siden 5. klasse, men har nå følelsen av lykke igjen(mest sannsynlig pga. pillene, men det er lykke uansett) 4 av 6 i verden skal gjennom en psykisk lidelse (stor eller liten) du burde virkelig ta tak i det før det går for langt! du virker som ei fantastisk jente! alle sliter med noe! Stå på , veldig tøft av deg å skrive om det på bloggen din! personlig er dette første gang jeg skriver dette, eller forteller det til noen andre enn de nærmeste. vet ikke om du leser kommentaren, men følte det var greit å kommentere uansett.

lift up your head princess if not the crown falls!

- Tonje

Utrolig sterkt av deg å poste dette! Jeg har vært gjennom det samme, og sliter fortsatt med både depresjon og angst den dag i dag. At du tar tak i problemene dine og velger å snakke med en psykolog er sykt bra av deg! Jeg er sikker på at ting blir lysere etter hvert! Ting vil nok ta litt tid, men du må bare velge å kjempe. Du har mange folk rundt deg som vil deg ditt beste. Jeg har troen på deg, du må bare finne troen på deg selv :)

Jeg er like gammel som deg, og skjenner meg så godt igjen. Er akuratt sånn livet mitt er fortiden også og med depresjoner. Alt føles så vanskelig og man bare har lyst til å gi opp dessverre:/

Håper det går bra med deg! Det hjelper virkelig å gå til psykolog, håper du blir bedre! :-)

Jeg er 15 år, og jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver her. Jeg har også depresjon. Og depresjonen har jeg gitt meg spiseforstyrrelse. Jeg har skadet meg selv og det føltes faktisk riktig. Og jeg gråter hver eneste dag, mange ganger uten å vite hvorfor. Jeg har hatt spiseforstyrrelse siden mai, og jeg spiser alltid en gang eller mindre i døgnet. Jeg er vandt til å være sulten som gjør at jeg glemmer å spise. Av de i rundt meg er det 3 personer som vet om at jeg er syk. Det er kjæresten min og mine to aller bestevenninner. Og jeg tør ikke å si det til mamma eller noen andre i familien. Jeg er så redd for å skuffe dem.

Håper du blir bedre snart, Therese!

så utrolig trist å høre at du har det så vanskelig!! :(

Veldig modig av deg å skrive det her, det er det ikke så mange andre som hadde turt <3

Jeg har selv slitt med lette depresjoner og jeg vet hvordan det føles, du sitter der og tenker: ''hvorfor skal jeg spise og jeg tenkte ofte hvorfor er det vits i å skape seg et liv, det er jo bare midlertidig, og tilslutt dør jeg jo''. Men det er viktig å ikke tenke sånn! Livet er meningsfullt og det kommer bedre tider, det lover jeg deg!! Det er jeg et bevis på! :) Det kan også være en ide å begynne på antidipressivia, jeg tror det hjelper deg og komme litt på overflaten.

Uansett, håper det blir bedre og vit at jeg tenker på deg. Du er ikke alene, det er mange andre som har det sånn. Og det går over! Du er fantastisk!

Klem!

Jo Therese, dette kjenner jeg meg igjen i. Å jeg lover deg, det blir bedre! Når alle står opp 7 på morgenen for å komme seg på jobb, eller komme seg på skole, så ligger du fortsatt i seng(hvis du i det hele tatt har lagt deg enda). Hele verden er i arbeid, og hele samfunnet går rundt, mens du er hjemme, og det bidrar til at du føler deg mislykket, og du blir deprimert. Du må komme deg ut i arbeid, eller ha noe på dagtid og holde på med, noe som gjør at du MÅ stå opp til en viss tid hver dag, noe som gir deg utfordringer i hverdagen, og gjør det til et bedre menneske senere i livet. Du kan jo gå på NAV, og finne noe å gjøre, det er mange kurs der for de i din situasjon, for å få folk ut i arbeidslivet, eller bidra med at nettopp du, skal interessere deg for noe. - for nettopp det, og ha en interesse, det er viktig. Og en gang, så kommer du til å finne noe du syns er gøy, for uten om bloggingen selvsagt :-) Therese, jeg har vært i din situasjon, og jeg lover deg at dette ordner seg! Men ikke sitt og stirr i veggen!

åå, fine du!

Jeg fikk driekte vondt i meg når jeg leste dette, og jeg kan si at jeg vet ganske godt hvordan du har det. Jeg er også en person som stenger alle følelser inni meg selv, og det går til en viss tid, men ikke for alltid. Til slutt er det nok, og da kommer alle de vonde følelsene som man har stengt, tilbake samtidig, bare 100 ganger verre.

Det ordner seg nok for deg, ikke idag, ikke imorgen..men det kommer til å bli bedre. Det er jo ikke ille for alltid? Kjemp videre, dette klarer du! Du er sterk! <3

Skjønner akkurat hvordan du har det, jeg har det akkurat på samme måte.. Bra skrevet!

det går alltid bra til slutt! snakker av erfaring

det ordner seg <3

AKKURAT alt du skrev nå, har jeg følt en god stund nå.. Faktisk litt deilig å se at jeg ikke er alene

-du har perfekt ansikt og kropp

-kjæreste

-mange venner

-er populær

jeg:

- 1 venn

- vært singel hele mitt liv, og jomfru.

- veldig deprimert ( i den grad at jeg håper at jeg dør fordi jeg hater livet mitt sånn )

- sosial angst

- moren min er alkoholiker

OG DU TROR DU HAR DET FÆLT? du kunne godt spart deg for det innlegget for du er faen meg rik, og får alle klær du vil ha. jeg har ikke en gang en jobb for helvete!

SLUTT Å TRO AT DU HAR ETT DÅRLIG LIV NÅR LIVET DITT FAEN MEG ER PERFEKT! JEG HADDE DREPT FOR Å VÆRE DEG OG HA DITT LIV!!!!

sorry men når folk med perfekte liv eller vertfall VELDIG BRA liv, sier at de er missfornøyd og trist og sutre sånn som deg så gjør det meg utrolig irritert!

Har tenkt litt på noe, på de siste bildene dine, den siste tiden, så har du sjeldent hatt et ordentlig fint smil, som du pleide før. Du har hatt et normalt uttrykk bare.

Samtidig som jeg ikke kjenner deg noe bedre enn den glade jenta du fremstår som, på bloggen, så føler jeg at du likevel ikke har det så bra. Og det er bra at du har skrevet dette innlegget, da tror jeg og håper jeg de fleste på bloggen din blir litt mykere mot deg.

Håper ting ordner seg for deg, du virker som et fantastisk menneske, og en utrolig god venn!

Føler mye av det samme...

Hvis du får noen tips, eller løser noe, kan du gjerne dele det på bloggen! Lykke til<3

Du er veldig modig som tør og dele dette! Du er en herlig og tøff Jente Terese! Stå på!

Kjenner meg virkelig igjen i alt det du skriver! Modig av deg å skrive dette på en blogg hvor alle kan se det. Håper virkelig at du får det bedre, for det fortjener du! Ikke bare fordi du er en toppblogger og sånn, men du er noe unikt som verden ikke kan miste, så stå på! :) heier på deg!

Kjenner meg igjen i mye, er også deprimert. Det er liksom så rart fordi jeg er som deg, egentlig veldig utadvendt og positiv jente, så når man begynner å synes alt er meningsløst er det bare dritt. Liksom, hvorfor lage mat, hvorfor orke å fikse seg, alt er bare håpløst og meningsløst uansett... Jeg forstår så utrolig godt hvordan du har det, men en ting skal du vite, du er ufattelig nydelig og virker som en utrolig bra person, morsom og søt og alt... Prøv å få deg noen å snakke med, det er ganske vanskelig i starten fordi man tenker at man ikke trenger det, men etter det du skriver vet jeg at du virkelig er deprimert og det letter så utrolig mye på trykket å snakke med noen som fagfolk som faktisk forstår deg.

Stå på therese, kjemp deg ut av depresjonen. Dra ut og spis, eller bare å dra ut i det hele tatt, vær med venner og kjæresten mye, le mye, alltid finn på noe.

Alt blir hundre ganger verre om du bare ligger inne og tenker over livet, prøv heller å tving deg ut oftere slik at du får nye intrykk og faktisk gjør noe annet og overkjører deg selv med tankene dine.

Du har sikkert alltid følt at du aldri blir "sett", fordi ingen merker at du ikke har det bra. Og det gjør jævlig vondt. Men vennene dine vil være der for deg, du er ikke svak fordi du er deprimert men jeg skjønner at man fort ikke vil snakke om det så folk ikke skal oppfatte deg som svak heller...

Haha sorry for lang kommentar..

Håper det ordner seg... Det er bra at du skal til pysolog sånn at det sikkert

ordner seg... Stå på! Du er hvertfall kjempe pen!!<3<3

Utrolig stolt av deg som skrev noe så personlig og delte det med alle dine lesere, vet hvordan depresjon er.. har slitt med selvskading på mange måter, hele mitt liv nesten. håper aldri det skjer med deg. du er en fin jente, ønsker deg bare godt og vet du kommer deg gjennom dette! stay strong Therese <3

Høres tungvint ut! Tror også den turen med charterfeber ikke gjorde ting så mye bedre for din del; s

Først og fremst vil jeg si at det er utrolig tøft gjort av deg å dele dette! Jeg har selv gått gjennom depresjoner og vet hvor vanskelig det er å åpne seg om det. Noe psykologen din sikkert kommer til å si, er at du må prøve å snu tankegangen din, det kommer ikke til å bli lett, men det er viktig at du virkelig går inn for å bli bedre.

Det ordner seg tilslutt, skal du se :) Lykke til!

ingvill Løvoll

ingvill Løvoll

Jeg er også en son person som holder alt in i meg og bare i forje uke klarte seg å fortelle noen om problemene mine og det hjalp utrolig mye. Jeg skjønner godt hvorfor du skrev det! Det hjelper faktisk veldig mye, jeg har begynt med å skrive alle føllelsene mine ned på et ark å derreter brenne det i peisen det hjelper utrolig mye anbefaler det på det sterkeste!! Stay strong!

faktisk vet jeg akkurat hvordan du har det. har det akkurat sånn selv

Huff, dette var trist å lese. Håper det ordner seg snart <3 bare et tips: ikke ta imot sterke antideprepressive, hvis det går så langt at de anbefaler det. Du blir ENDA mer care og går rundt som en zombie, dag inn og dag ut. Hvertfall med de jeg gikk på. Ikke å anbefale, selvom jeg brukte de for å få søvn siden jeg var veldig psykisk syk. Ser at du sover mye så håper du slipper å gå på noe sånt :-) takk ihvertfall nei til det!

HUFF ja stakkars deg hæ! Sitter der og har kjørt deg sjæl på rævva.

Silikontattis, leppa full av gugg og en gjeld nesten på en halv million. Skjønner godt du er deprimert, hadde vært kjempe deprimert selv hadde jeg vært deg. Ta deg sammen og ta ansvar for ditt eget liv, få igang rutiner - jobb og bli voksen for faen! Pappa kjøper leilighet til deg og ordner oppi når du har driti deg ut. Som du sier, FETTEMORSOMT!

Hei! Jeg leser bloggen din fast, men pleier egentlig aldri kommentere. Men følte for å gi deg en feedback på dette. Syns det er utrolig tøft av deg å dele dette, og du er ikke alene. Jeg gikk selv på en smell i sommer, det gikk så langt at jeg til slutt gikk til legen og der ble jeg henvist videre til psykolog. Grudde meg så utrolig mye til den første timen, men det er så godt etterpå, selv om man blir utrolig utslitt også. Få ut noe av det man sitter med inni seg og ikke helt klarer å sette ord på. Jeg føler allerede etter noen timer hos psykologen at det finnes "håp" om jeg kan kalle det det. Håper det ordner seg for deg også, Therese :) Lykke til!

Henriette ♥

Henriette ♥

Jeg kjenner meg såå godt igjen på hva du skriver! :) jeg har slitt med en kronisk sykdom kalt ME i 4 år, og det er en sykdom de fleste leger ikke klarer å skille helt fra depresjoner. Det å være sliten og samtidig bare hate alt rund deg er noe jeg er godt kjent med!! For å si det sånn.. man har bare lyst til å grave seg ned i ett lite hull for seg selv til alt blir bra igjen.. MEN verden funker desverre ikke sånn :/ fordi om man virkelig skulle ønske det.

Ville si med det. At du er ikke den eneste :/ du har sikkert mange andre rundt deg som har det sånn, uten at du vet det.

Mye jeg ville skrever og kommet med, men det er så shipt å skrive på mobilen. Håper det beste for deg! Gjør alt du kan for å se det positive i livet :) kos deg med kjæresten og familie. ♥♡♥

Jeg synes det er veldig bra du skriver dette innlegget! Du setter ord på hvordan veldig mange mennesker har det, og det er godt å lese at noen andre også føler det sånn, og faktisk klarer å beskrive det så bra. Når jeg leste dette, føltes det som at noen endelig beskrev hvordan jeg følte det. Det med "hvorfor?". For det virker ikke som om noen ting har noe poeng. Misforstå meg rett, det er ikke bra at du har det sånn, men det er godt å se at jeg ikke er alene. Jeg vet jo at mange har det vondt og tøft, men det føles alikevel som at man er alene når man ikke vet HVORDAN disse menneskene føler det. Men det finnes folk som har de samme tankene. Og jeg håper det hjelper deg å lese at jeg også har det sånn. På den måten at du ikke er alene. Jeg er 18 og har gitt opp livet. Jeg ble heller lærling i stedet for å fortsette på skolen fordi jeg ikke gadd, og heller tok en lettere løsning. Jeg trives ikke med det heller, men jeg driter liksom i det. Jeg liker å kjenne at jeg straffer meg selv med å stå opp klokka seks og gjøre de samme dritt-tingene dag ut og dag inn. Jeg har gitt opp. Og det er vondt, men det er godt å kjenne at man ikke er alene.

Jeg forstår deg , absoulutt! Jeg mener liksom , jeg er selv deprimert , har vært det i 9 måneder nå jeg er bare snart 15 , men virkelig jeg kunne aldri tro at en person kan være så deprimert , du tenker jo selv at det er ingenting , men det er alltid noe som plager. Ikke bra nok , ikke bra nok på skolen, skulle vært bedre i det og det.. Og har selvmordstanker en god stund nå , så du skal vite at du ikke er alene <3 Jeg hadde en person veldig nær meg , kjæresten min , og når jeg mistet han så har det vel blitt bare værre ,ser ingenting som positivt , alt blir bare negativt og man orker virkelig ikke og tenke på noe men overtenker egentlig alt man ikke vil tenke på.. Håper det går bedre med deg! klem <3

wow! respekt Therese.

Jeg kjenner meg så utrolig mye igjen i det du skriver, du aner ikke. For bare noen dager siden satt jeg og snakket om akkurat dette med venninna mi.

Det er utrolig tøft av deg å skrive dette her! Håper alt ordner seg for deg!

Kjære søte, fine, snille Therese. Du er fantastisk nydelig og det gjør vondt i hjertet når jeg sitter og leser det her! Depresjoner er noe mange sliter med, men det er en utrolig tøff periode og ikke greit å gå i gjennom alene... Men det hjelper virkelig å komme seg ut, være litt opptatt for engangs skyld. Tren, gå en tur, skaff en jobb, finn på noe med venner/kjæreste, besøk familien, bare et eller annet! Kjenne på den følelsen av at andre har bruk for deg og at du trengs i samfunnet. Det sies at tiden leger alle sår, men i dette tilfellet tror jeg virkelig at man må ta litt initiativ selv, noe du virker til å ha gjort! Jeg ønsker deg alt godt <3 klem

Og der beskrev du nettopp de siste åra i livet mitt, enda jeg er enda yngre enn deg igjen (17..). Gikk til psykolog selv en periode, følte ikke det hjalp i starten, men det hjalp faktisk etter en stund( tok faktisk mellom et halv og et helt år før jeg syntes det begynte å hjelpe). Men selvfølgelig, det tok barnevernet ifra for ca et år nå og ting blir verre igjen.. Men har en ting som holder meg oppe, det blir bedre, en gang.. Man må jo ha brukt opp kvoten sin på alt vondt en gang, sant?:) Men prøv ut litt forskjellige ting å gjøre, som kan få tankene dine litt over på noe annet!:) Ikke vær for mye alene, da kommer alt av tanker automatisk, men vær heller ikke med masse mennesker som bare stresser deg (enten de gjør det med vilje eller ikke gjør ikke det det noe bedre). Lykke til hos psykolog, og skal nok gå bra for deg snart skal du se!:)

Fint at du skriver litt sånt og forresten, det får deg til å virke litt mer normal, om jeg kan si det, hehe:) Liker jo bloggen din og sånt, drømmer meg nesten litt bort, men når du skriver slikt så viser det faktisk at du er ekte du og, og ikke bare en med et drømmeliv, hehe!:)

Elisabeth Enge

Elisabeth Enge

hold deg sterk therese! <3

Kristiane Julie Hansen

Kristiane Julie Hansen

Åh.. Kjære, vakre Therese! Er så bra du får det ut. Sånnt skal man ikke trenge å holde inne, og jeg er kjempe glad for at du skal prate med noen. Er utrolig synd du synes det ser så mørkt ut nå, for du fortjener ikke det. det gjør ingen. Du er ei fantastisk jente (virker det som) og du må bare stå på! Dette skal du klare. Du har en kjæreste som helt sikkert vill støtte deg igjennom dette, og mange gode venner. Og du skal få lov til å skrive slike ting, for alle bør vite at selvom man er toppblogger så er man også MENNESKELIG, og det er nettopp det du er! Så ikke tenk på det. Bare se fremover, dette klarer du, det er jeg ikke i tvil om <3

-Varme klemmer fra meg

Utrolig tøft av deg å skrive dette på bloggen, står stor respekt av det! Jeg er selv inne i en tøff periode i liver, og kunne relatere meg til mye av det du skrev. Tusen takk for at du skriver om et så viktig tema som depresjon, jeg tror du har hjulpet mange! Stå på videre, vi har alle troen på deg! <3

Helga Stenvik

Helga Stenvik

har hatt det sånn som du har det nå i en lang periode. Er bare trist og gidder ikke å gjøre en dritt, jeg klarer ikke å følge med når andre snakker til meg eller når meg og vennene mine sitter å snakker i friminuttet sitter jeg bare i mine egne tanker. Og jeg vet ikke hvorfor jeg er sånn nå. Før var jeg alltid den som pratet... Men håper det går bedre med deg <3

Kjenner meg mye igjen av det du skriver. Håper du får den hjelpen du trenger hos psykolog å det vet jeg at du gjør. Går selv at psykolog å det hjelper mye selv om timene kan være ganske kravstore av deg selv. Vær helt ærlig med psykologen så kan h*n finne ut hvordan man kan hjelpe deg videre. Lykke til Therese <3 :)

Hei therese! Jeg vet hvordan du har det! Er bare 15 år men har det siste året vært syk med borrelia, jeg klarer heller ikke å se lyst på noe. Alt er bare vondt å trist. Nesten hver kveld griner jeg meg til søvn rett og slett fordi jeg ikke har normal skolegang, null rutiner eller så kan jeg gråte uten grunn. Du skal vite at jeg tror på deg, jeg tror at du klarer å komme deg ut av dette, jeg tror at bare du får snakket litt om det kommer alt til å bli mye bedre! Du skal hvertfall vite at du ikke er alene.

Modig av deg og skrive ut om hvordan du egentlig har det her på bloggen! Jeg har akkurat samme uvane som deg, jeg holder alle følelsene mine inni meg og det er ikke bra! Lykke til videre, elsker bloggen din <3

som du skreiv i toppen av innlegget, det å være giddalaus til tider, sånn er jeg og. og det er faktisk pga depresjonen. jeg har hatt depresjon i to år pga en spesielt ting som skjedde for noen år siden. jeg håper du ikke blir så ille som meg. jeg er så syk at jeg ikke kan jobbe, har mista nesten alle vennene mine, kontakten med foreldra mine. det var tom. en tid psykologen min sa jeg måtte bli sendt på sykehus, men det skjedde aldri fordi det var fullt. jeg håper du føler deg bedre, for det er no dritt å gå rundt og ha det sånn!

Emily Hillersøy

Emily Hillersøy

Jeg hadde det akkuratt likt for et år siden! Gå til legen og sjekk om du har lavt jern nivå, dette kan gjøre deg utolig slapp og føre til deprisjoner. Lykke til, håper du føler deg bedre snart :)

Camilla Skulbørstad

Camilla Skulbørstad

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver! har vært der selv, men husk at det er bare DU som kan gjøre noe med det, du føler kanskje et tomrom i livet ditt, at noe mangler? at du ikke er verdt noe eller kan noen ting. det som hjalp for meg var og få meg en jobb, fordi jeg slutta på skolen akkurat som deg. og bare jobbe seg oppover!

Åh, Therese... Jeg håper alt ordner seg for deg. Du virker som en utrolig herlig person, og du er hvertfall utrolig nydelig. Husk å ta mot all hjelp du får, for det er noe hvertfall jeg er utrolig dårlig på. Stå på, du er utrolig sterk.

Jeg vet hvordan det er... da tenker vell du ''nei, du vet ikke hvordan det er, det er ingen som forstår''. joo jeg vet hvordan det er.. Jeg sitte også en del for meg selv og bare plutselig begynner å grine, sånn uten at jeg vet hvorfor... Det er spesiellt slik den ene uken i mnd(if u know what I mean) da kan jeg gjerne sitte å klage til kjæresten min om hvor jævlig allt er og at jeg ikke har venner, har ingen framtid, trives ikke på skolen. Jeg føler også at jeg ikke har noen framtid, at livet mitt er ødelagt. Det går bare verre og verre på skolen, nå går jeg på 2.vgs og jeg har begynt å irritere meg over hver eneste person i klassen som jeg var så utrolig glad i før.. Jeg er så utrolig redd for framtiden min, om jeg kommer til å ende opp som en ensom tynn liten kvinne som jobber på kiwi og bor i en liten leilighet med stygge, billige møbler... Jeg har så masse drømmer, jeg ønsker meg det perfekte livet med den perfekte mannen og 2 perfekte barn, reise rundt i hele verden! Men slik som ting er nå virker det som om jeg kommer til å ende opp i en matvarebutikk for resten av livet. Min daglige rutine er stå opp- skolen- hjem og sitte i senga med macen min-sove, og spise litt innimellom.... Jeg er 17 år nå, har ingen jobb, får 400 kr i mnd av mamma og pappa. Mesunner alle de andre jentene som kan gå å kjøpe en genser etter skolen om de vill, mens jeg ødelegge resten av mnd min om jeg gjør noe sånt. Skulle ønske livet var lettere..

Var ikke mening at denne kommentaren skulle bli så lang... ble plutselig så revet med, og fikk lyst til å skrive noen av mine følelser som jeg også har holdt inne.

Jeg elsker bloggen din Therese, har følgt deg siden du var en liten fjortiss:D Du er så ekte, du sier det du mener og prøver ikke å framstille som en perfekt person. Nettop derfor er du min favorittblogger!

Ønsker deg allt fint og at ting blir bedre, og du får orden på livet ditt:) Masse lykke til vakkre Therese!

les denne!

http://sethadamsmith.com/2013/06/07/the-saint-and-sinner-of-the-soul/

Jeg kjenner meg så altfor godt igjen. Det hjalp litt at du skrev om det. Fikk en skikkelig smell i dag og har ikke fler tårer igjen føles det som. Jeg ønsker deg alt godt og bryr meg om deg. Hilsen hun du skrev så fint om på bloggen en gang :)

du forklarer nøyaktig hvordan jeg hadde det noen måneder tilbake i tid. det blir bedre! :)

åå det var nesten deilig og lese det du skrev for føler meg sånn igjen. jeg har heller ingen intresser, ingen fag jeg er best i, ingen sport jeg er ekstra god i, har prøvd alt men har aldri funnet min greie, og når jeg ikke er flink i noe spesielt eller på skolen da føler jeg med miserabel! jeg er bare 16 så har litt tid til å komme meg tilbake, men lykke til! det kommer til å ordne seg !

Til dere som skriver sånn "du tror du har det fælt, men du har jo et perfekt liv" osv.:

Selv om Therese er en utrolig vakker jente, har kjæreste, mange venner og er populær så kan hun ha depresjon og være lei seg. Hun er også et menneske med følelser, akkurat som alle oss andre. Hun er ikke noe unntak fra menneskeligheten.

Så at dere sier at "åå jeg har det mye verre enn deg for jeg har bare en venn og er jomfru og du er populær og har kjæreste og mange venner og du ser perfekt ut" er bare for dumt. Ja, jeg skjønner at dere kan ha det vondt dere også. Jeg har også depresjon (og spiseforstyrrelse), men jeg har jo kjæreste og mange venner jeg også. Så om man har depresjon og er lei seg har ikke noe med om du har kjæreste, mange venner, populæriteten, jomfrudom, utseende og penger. Man kan ha det vondt uansett om man er rik eller fattig eller midt i mellom, om man har mange venner eller ei, om man er populær eller ikke, om man er singel eller har kjæreste, om man er jomfru eller ikke.

Og kjære vene, alle er nydelige på hver sin måte!

Æ va hjemmeværanes i 1 år. Ingen som helst rutine i nokka, tilslutt va æ veldig deprimert! Alt va feil med mæ å alt rundt mæ.

Eneste som hjalp mæ va å bynne å jobbe å få orden på ting i live.

Wow, det der var som å lese mye av mine egne tanker igrunn. Føler du deg misslykka? Vel du er langt ifra alene. Jeg føler meg misslykka, i en alder av 16. Jeg går første året mitt på videregående, og jeg stryker bare i alle fag etter jeg starta på vgs. Før vgs hadde jeg 4 og 5'ere. Skolen legger for mye press på oss, og vi vokser opp med tankene av å være misslykka. Jeg har dyskalkuli (matte-dysleksi), så enkelt sagt stryker jeg i matte, og det har jeg gjort siden 2.klasse. Jeg er redd for å ikke klare å fullføre skolen, henge etter alle andre, måtte ta opp et år, ikke bestå i matte, ikke komme inn i militæret og politihøgskolen, som alltid har vært mine største drømmer. Jeg ser ikke "veien". Jeg klarer ikke å se for meg at jeg har klart alt det her om 5-6 år. Av en eller annen grunn har jeg likevel på følelsen av at jeg finner en vei etterhvert, at ting etterhvert gir litt mer mening. Så ja jeg har en ganske kjip periode for tiden, men jeg har trua på at det ordner seg til slutt, at jeg finner meg selv en dag. Det håper jeg du og har! :)

Leste gjennom noen kommentarer å kom ovenfor en helt teit en som skriver at folk har det værre enn deg å masse Anna crap, men du skrev jo det selv at folk har det værre enn deg,

Jeg selv kan ærlig si at selv om folk har det værre enn en selv så betyr det ikke at mann ike har det dårlig .

Jeg fikk veldig vondt av deg når jeg leste dette innlegget , jeg har lest bloggen din så lenge eg kan huske å liker veldig godt den Therese jeg har blitt 'kjent med'

Liker ikke å høre du har det vondt og håper virkelig det kommer til å bedre seg, du er en fantastisk person men utstråling, fantastisk utseende å en kjæreste som bryr seg, pengene å det kommer til å ordne seg , slet med det selv å fikk nettopp jobb å jeg er snart 20, har ikke ordentlig utdannelse å jobb via Nav så er lite lønn men det er en start å du kommer å til å få det uansett om det er skole eller jobb så kommer det til å ordne seg :) alt ordner seg for snille piker ^^ :)

Ser å at folk har gitt deg noen tips til hva som kan hjelpe å jeg vet jo ikke hva som kan hjelpe utenom å snakke med venner, kjæreste å andre om det men har hørt at det hjelper med dyr, katt eller hund da skal mann visst føle seg bedere , høres jo helt på tryne ut men har hørt det funker å eg selv koser alltid med familie katten når jeg er lei mg å kan ærlig si at det føles som det hjelper litt , å når eg å kjæresten hadde hund så følte eg det hjalp når jeg var lei meg , så kanskje husdyr er noe å prøve ? :)

Er jo ikke sikkert du leser alle kommentarene menmen..

Bryr meg om deg selv om jeg ikke kjenner deg <3 livet er ikke alltid lett men det blir bedere :) klem fra Lone :)

Så utrolig sterkt og tøft gjort av deg! Var ganske trist å lese det, men jeg synes du klarte å skrive det på en utrolig bra måte, noe som ikke alltid er like lett. Håper uansett det ordner seg til slutt og det er bra du tok tak i det såpass tidlig. Jeg følte meg også litt som du skrev over og tok tak i det etter en stund, ganske tidlig, og det hjalp veldig. Nå er jeg kvitt "deperesjonen" og har ikke det hengende over meg alltid. Selvfølgelig, det kommer jo tider som er tyngre enn andre, men det tror jeg bare er tilfeldig og ikke ett tilbakefall. Men jeg håper virkelig det ordner seg for deg, jeg heier på deg!

Og, det er utrolig tøft av deg å poste det på bloggen.. men jeg vil også si det er ett bra valg, for du når jo ut til en del lesere og da kan folk se at det er ikke bare-bare å være toppblogger, itillegg kan det hende noen føler det som en trøst, at du vet hvordan de har det. Ikke vet jeg, men det jeg mener er at jeg synes det er viktig at slike emner også blir publisert på blogger. Itillegg kan det være greit for deg å få tilbakemeldinger her i kommentarfeltet, fra folk som ønsker deg god bedring og heier på deg. Eller folk som vil gi deg tips og råd, ser det er ganske mange av dem over. Har skumlest dem såvidt og du burde ta noen av dem til deg, feks. hun ene som skrev noe om medisiner, at du burde lese litt om dem før du begynte på dem.

Og, jeg vil anbefale deg å ta ting i ditt tempo, ikke begynn i jobb eller med noe aktiviteter, dersom du ikke er klar for det selv. Ta den tiden du trenger til å komme deg på beina igjen, og bruk hjelpen du får fra venner, psykolog, familie, og kanskje noen av kommentarene. Ta vare på deg selv, Therese. Jeg vet du klarer det, for utifra bloggen virker du som en sterk og tøff jente, som får til det hun vil. Og, ja, jeg leser bloggen din hver dag/når du publiserer ett nytt innlegg og jeg er flere år eldre enn deg. Men likevel digger jeg deg og bloggen din.

Jeg vil bare si en ting, og det et at når du får pratet om det blir ALT mye bedre. Absolutt alt! Jeg har slitt med depresjon i litt over 2 år, men jeg innså det faktisk ikke selv før noen uker siden. Jeg stengte meg totalt ute fra venner og familie. Tenkte at om jeg fortalte dem ting, ville det bare være teit og jeg angret etterpå. Vel, for noen uker siden ble det så ille at jeg måtte fortelle mamma det. Jeg klarte jo ikke å gjøre noen ting lengre, satt bare inne på rommet mitt forran pcen og trodde det var normalt, men nei. Prat om det! Mamma kontaktet helsesøster med en gang, og jeg fortalte venner hva jeg slet med. Det har hjulpet så utrolig mye, for jeg var UTROLIG langt nede, kunne ikke kjenne igjen meg selv. Men nå føler jeg meg bedre enn på leenge. Er jo selvfølgelig dager hvor ikke alt er bra, men nå har jeg endelig fått fler bra dager, enn dårlige... Som jeg før hadde hver eneste dag. Bare det å prate med det er over hallveis hjelpen til problemet! Lover. Lykke til hos psykolog, tror det vil hjelpe deg masse!

Oi, utrolig respekt for deg Therese, at du faktisk ville dele dette med dine lesere.

Jeg har det noen ganger litt som deg.. Føler meg håpløs og stengt inne i en trang boble, som er vanskelig å komme deg ut av.

Ingen har et perfekt liv. Verken du eller meg. Sånn er det i livet - både oppturer og nedturer.

Jeg vet ikke hva jeg skal si.. Jeg har så lyst å hjelpe deg.

Men jeg håper det går bedre etterhvert, og det å snakke med en psykolog hjelper.

Klem fra meg til deg, Therese <3

Så trist å høre at du er inne i en dårlig periode for tiden, men husk på at du ikke er alene om det. Hver og en av oss vil måtte føle på akkurat det du føler på nå en eller annen gang i livet, for noen kan det skje flere ganger og for andre kan det vare over lengre tid. Likevel er det helt normalt, og en må bare komme seg gjennom det. Å snakke med noen, om det er psykolog, venner eller familie er nok det lureste du kan gjøre akkurat nå. En annen ting er, som du nevner ovenfor, å komme inn i rutiner. Skjønner at det er vanskelig når man ikke har skole eller jobb å gå til, men det kan dreie seg om de små tingene og de små målene. Begynn i det små med å sette deg opp mål som for eksempel å gå på treningssenteret klokken ni hver mandag. En annen ting kan være å legge seg til klokken 11 hver dag slik at du får nok søvn, men ikke for mye. For mye søvn er like lite bra som for lite søvn, det gjør deg slapp, umotivert og kan gi tendenser til depresjon. Å legge seg til et sunt kosthold kan også være et lurt mål å sette seg. På den måten vil du få mer overskudd og energi og du vil føle deg bedre med deg selv i tillegg til at du vil ha noe å fokusere på/bruke tiden din på: finne et bra kosthold som passer for deg, lage sunne og gode middager og prøve ut nye ting. Uten om dette er det viktig å huske på at det er de hverdagslige tingene som gjør deg lykkelig: en kopp te, en stjernehimmel, snø, en god bok, en fin sang, en rolig morgen, en treningsøkt, en tur i skogen. Vet ikke om dette vil hjelpe deg, men håper at ting går bedre for deg etter hvert.

Varme klemmer <3

Jeg har hatt en veldig lik periode i live mitt nå i månedene som har gått, og jeg begynte til psykolog for et par uker siden. Hun sa at det er helt normalt og at jeg ikke har noen diagnose i den form, noe som lover bra for deg også. Bare det å få snakket ut litt, og få noen råd om hvordan du kan tenke for å få det bedre med deg selv, hva du kan gjøre og sånne ting, det hjelper noe enormt. Jeg har hatt tre timer, og har bare en igjen før jeg er ferdig med min periode til psykolog. Verdt pengene altså!

Om du er interessert må du gjerne lese bloggen min, hvor jeg støtt og stadig blogger om psykologi og forskjellige tips til avslapping og happy thoughts :)

uff å uff, du har det så fælt... leste noen linjer før jeg ga faen :) har ingen sympati for deg. prøv å gå i mine sko i en dag du dær jeg får like mye hat som du får lesere på en dag ;) har stengt meg ikke med følelsene å tankene mine jeg også. å klistra et smil på minnen. du har det veldig fint vill jeg tru. jeg måtte bare lese litt til.. du føler deg fattig? virkelig? sist jeg leste så finn du over 70k i måneden.. jeg har 2000 fordi jeg ikke kan jobbe fordi jeg har en så alvårlig skade som hindrer meg i jobb. ja du er fattig assa! du er deprimert fordi du har negative tanker om ditt egent liv. så ja hold kjeft! du har ikke noe å klage på! å oppførselen din på tv gir deg enda mindre sympati! snakkes når alle hater deg istede! da kan du klage! ufattelig hvor teite ting du skriver enkelte ganger... du har alt du kan ønske deg! venner, penger, pupper, kjæreste, fame. har jeg utelukka noe?

Du er nydelig, stort av deg å dele dette med omverden. Dette går over! Hodet opp. Klem

Å jeg kjenner meg selv igjen , nå er det opp å ned men mest bra men hadde det veldig slikt før , men var mest pga x-en å hva han gjorde å hvordan han behandlet meg men det tok meg 1år for å få det bedere å var deprimert, gjorde ingenting, spiste nesten ikke noe, så jeg har vært der å det går over men det kan være enn vanskelig prosess men det vil ordne seg <3

Ingrid Cecilie

Ingrid Cecilie

Dette må ha vært utrolig tøft for deg å skrive, men tommelen opp for at du gjorde det! Det er mange andre her ute som har det slik som deg, så kanskje ved å lese dette så får de hjelp til å skjønne hva det er for noe.

Lykke til, du kommer deg gjennom det!

Lille venn!

Uff, jeg får litt vondt av og lese det du skriver, jeg var der du er nå for ett år siden. Gikk til legen og fikk beskjed om at jeg var deprimert og ble sendt til psykolog.

Selv om jeg aldri hadde trodde, så ble det faktisk bedre! Jeg hadde nesten glemt hvordan det føltes og være glad, for det en dag bare ble bedre og bedre.

Stå på videre, jeg er sikker på at du er sterkere enn du tror <3

oi.. dette hadde jeg aldri trodd om deg! du er utrolig flink å gjemme det i hvertfall. haha vi er ganske like vi to. vil egentlig snakke med deg på mail men det blir vell litt for personelig for deg? og du syntes sikkert ikke det er så veldig gøy. og det er jeg fullt klar over. Jeg har deperasjon selv og vet du hva? de som ikke har det skjønner ingenting. De tror du er glad men egentlig så er du ett komplett rot. du vet ikke hva du skal gjøre egentlig. skal du søke hjelp? eller ikke? det er så masse rundt det. jeg pleier jo å dra ut for å glemme og få vekk stygge tanker, men når jeg drar ut som mindreåring så blir jo det dumt? men jeg glemmer det meste. men jeg gjør også så mye dumt når jeg er full. Så det gjør jo alt mye verre? årh er ikke lett. hvorfor følger så mangen ting med en person. Er det virkelig sånn at alle skal ha det vondt?

håper alt ordner seg for deg therese. har alltid likt deg og kommer alltid til å gjøre det. hvis du vil at jeg skal skrive mail så kan du svare tilbake sånn at jeg kan sende deg mail. :)

Før du kom til avsnittet der du forteller at du har vært hos legen skjønte jeg med en gang at du er deprimert. Jeg var selv igjennom det samme i fjor. Mye av det du beskriver kjenner jeg meg selv igjen i. Jeg begynte på "lykkepiller". Gikk på de i 2 måneder, fikk mange syke drømmen men de hjalp veldig. Måtte desverre slutte på de pga jeg ble gravid. Man skal ikke slutte med de med en gang fordi man kan bli fort deprimert igjen. Jeg hadde ikke noe valg, men berga meg. Jeg ble også fulgt opp av legen og helsesøster for de var redd for at jeg skulle få svangerskapsdeprisjon. Det skjedde ikke.

Det blir faktisk bedre med hjelp. Og det et kjempe flott at du hørte på venninna di. Det er ikke farlig å be om hjelp :) psykolog er kjempe flott å gå til. Jeg har sluttet ettersom jeg har et barn å se til 24/7, men skulle gjerne fortsatt om det hadde vært mulig :)

Stå på, dette kommer du deg igjennom :)

Så trist å høre at du ikke har det så bra Therese<3

Mye av det du skriver kjenner jeg meg faktisk litt igjen i:) håper du snart blir friskere og bare ta tiden til hjelp<3<3 god bedring, tenker på deg<3

Kjære Therese. Nå skriver jeg igjen.. Vet ikke om andre steder hvor jeg kan få kontakt med deg.. Lurte bare på om du ville gjort noe for meg.. Noe som hadde betydd veldig masse for meg.. Lest innlegget mitt på www.elizekrize.blogg.no innlegget heter, livet er urettferdig . Vet at du ikke har noen forpliktelser for å gjøre dette for meg,spesielt når du ikke kjenner meg.. Dette var og noe jeg "kom" ut med. Noe jeg bare har delt med di aller nærmeste venner og familen . Grunnet til at jeg skrev dette,var får å spre ett budskap.. Ett problem jeg vet mange andre jenter sliter med.. Jeg vil få hjelp.. Uansett,kan du skrive til meg,om du leser det? Dette hadde betydd utrolig masse for meg.. Mvh Elise Tallaksen :)

uff da, høres ikke greit ut.

Den beste måten å komme inn i rutiner og sånn som du sier tror jeg er å få deg en skikkelig utdanning og begynne på skolen igjen! Har ikke helt troen på å bare gå hjemme ett helt år! I det minste få deg jobb, om du ikke har det? :)

håper det går bedre etter hvert :)

Leser enn dum kommentar her ja

Å ha det jævelig trenger ikke ha noe med å gjøre hem som hater osv, en liten ting kan føre til depresjon som bygger seg oppover så du som 'leste litt å ga faen'

Dumt at du har det vondt men selv om din situasjon som du skriver er værre enn Therese sin betyr det ikke at ho har depresjon og slike ting

du er utrolig sterk som publiserer et slikt innelgg!!

vi er flere<3

Kunne ikke sagt det bedre selv, og kjenner meg igjen i alt du sier:) stå på therese

Høres ut som deprisjon ja! Hadde noe lignede fra femte til midten av åttende, det gikk over da jeg hadde snakket en del med leger, helsesøster og psykologer! Er bare bra å kunne snakke med noen om det! Håper ting blir bedre snart! Er ikke moro å ha det slik!

Jeg droppet ut av vg2 da jeg nådde bunnen - brydde meg ikke om noe, dret i alt, og syns alt i verden var ubrukelig og vondt. Lå hjemme i et år, sov nesten hele dagen og ja. Fikk konstatert dyp depresjon, begynte på antidepressiva og å gå til psykolog. Nå, to år senere, har jeg bestått vgs, har verdens beste samboer og en hund. Men da jeg faktisk var på bunn forsto jeg aldri hvordan jeg skulle komme meg derfra, eller hvordan jeg skulle endre meg. Bare vit, at med tid, støtte og hjelp - så BLIR det bedre <3

Som veldig mange andre her, så kjenner jeg meg veldig igjen i det du skriver. Håper at det blir bedre med deg, tror det hjelper å gå til en psykolog og kanskje skaffe seg en jobb og litt rutiner. Lykke til!

Kjenner meg godt igjen i den følelsen du snakker om! føler til tider jeg har det på samme måte, selvom jeg ikke burde føle det, siden jeg har de mest fantastiske folkene rundt meg! men noen ganger klarer jeg ikke bare se det.. å se lyst på livet. tenker bare negativt! trist det der :(

vett hvordan du har det, jeg er ganske deppa selv og det er någe jævlig drid. jeg og har begynt å gå til en sykolog/sysonom for å snakke om problemene mine siden jeg heller er ikke så flink til å snakke om følesene og tankene mine. har altid liksom altid bryd meg mer om andre personer og følelsene dems selvom de er grunden for at eg er så deppa som jeg er.

så jeg vil bare si at du er ikke alene og jeg er her for deg uanset om jeg ikke kjener deg personelig, så bare stå på <3

Det er bra gjort av deg å gå til psykolog, en vennine av meg har gått hos psykolog i noen uker\ måneder nå og ting har blitt mye bedre. Det er viktig å få snakket med noen om tanker og slikt man sitter med, det er ikke sunt å sitte for lenge da man føler seg "mislykket, ikke bra nok" o.l Stå på <3

DETTE KUNNE JEG HA FORTALT DEG FOR FLERE ÅR SIDEN! Du har svavd rundt på den rosa skyen din litt for lenge! Grow up! Skaff deg en jobb,gjør en innsats. Stå opp om morgenen,selv om du ikke får deg jobb med en gang!

Tina wellerop

Tina wellerop

Huff, dette var trist! Du må bare stå på videre, du har såå mye å leve for og det er så utrolig mange rundt deg som støtter deg! Synes du er kjempe modig som skriver dette!

Du ligner sykt på Lindsey Lohan! :O

Da jeg leste innlegget ditt kjente jeg meg straks igjen i samme situasjon... man kam vel si at jeg er i den situasjonen selv. Selv om vi kanskje ikke har samme grunn så var det i alle fall bra nok tekst til at jeg kjente meg igjen. Utrolig bra skrevet.

jeg vet akkurat hvordan du har det, jeg har vært deprimert i mange månder nå.. jeg føler at ingen bryr seg og at alt bare går imot meg. jeg går ikke på skole, jobber såvidt, føler at jeg ikke har venner, de støtter meg hvertfall ikke når jeg trenger de, jeg har heller ikke sagt konkret til noen hvordan jeg har det, tror ikke noen bryr seg spesielt uansett.

Jeg veit nøyaktig hva du tenker og føler.. Og for meg er det godt å vite at jeg ikke er den eneste.

Syns det var et veldig fint og reflektert innlegg, og jeg syns du er tøff som tørr å skrive om det! Er alt for mange unge mennesker som sliter med depresjon, men som ser på det som så tabu at de stenger det inni seg, og det gjør det egentlig bare vondt verre... Det er kjempe bra å ta tak i det, for jo lengre man graver seg inn i depresjon, jo verre blir det å komme ut av det :)

Malin Ludvigsen

Malin Ludvigsen

Kjenner meg helt igjen, fordi jeg har depresjon (går bedre nå). Men jeg har kun gått til psykolog en gang. For jeg er alltid den som folk kommer til og gir råd. Når situasjonen ble snudd om på, taklet jeg det ikke. Likte ikke at noen skulle fortelle MEG hva jeg følte. Alt går bedre Therese! Få deg rutiner, det er det ting handler om. Selv skulle jeg ønsket at jeg hadde heltidsstilling så jeg slipper å ha så masse fritid - til å gjøre ingenting.. Når man har så masse man egentlig skulle gjort... Lykke til <3

Du er veldig modig som skriver ossen du har det! :) stå på, dette greier du! :) <3

Hei. Akuratt det du har skreve er nett som jeg sku sagt det sjølv for et halvt år siden. Jeg hadde depresjoner, men det går over. Jeg stengte alle ute, jeg grein, sov, tv om igken og om igjen. Og sånn var det i flere mnd. Jeg kunne se ut vinduet og grine av ingenting. F.eks : det regner. Jeg griner.

Men det går over. Det hjelper veldig med å få seg en jobb og få døgnrytmen tilbake. Det gjor det med meg :)

Kjenner meg så igjen i det du skriver... hadde det akkurat sånn du beskriver det da jeg var 18-19 år ca, hadde allerede da pådratt meg gjeld (Mastercard) hadde ikke jobb, ikke hadde jeg fullført skolen ikke gikk jeg på skolen jeg bare sov hele dagen og festa hver helg da hadde jeg liksom overskudd når helgene kom å jeg kunne feste å drikke med venner. Sånn var det noen år sov til 16 på dagen osv Oo gjorde ikke en dritt hjemme, leide en leilighet og fikk støtte fra Nav som da het Sosialen...

MEN det som friskmeldte meg var det å bli gravid Oo med en gang jeg fikk sønnen min i armene herregud jeg tok meg så sammen, jeg som alltid hata skole jobb og alt som innebar at jeg måtte løfte ræva fra sofaen ble da et must, det sier seg jo selv men trodde ikke en baby sku forandre på så mye angående humøret og helsa...

Klart har jo tider hvor jeg er deppa nå og men det er ikke over så lange perioder som da før jeg ble mamma er bare noen dager så er man glad igjen. :) Husk det psykiske henger sammen med det fysiske og omvendt. Det ordner seg nok, sier ikke at du burde få barn altså selv om det funka her hehe men gå til legen en gang i mnd eller no å snakk der eller til en psykolog :) mulig du kan begynne på no "lykkepiller" som de kaller det. Kjenner mange som går på det, selv gjør jeg ikke det men har gjort før da jeg var 12-16 år så :o god bedring

Du er sterk, Therese! <3

Therese da... Stay strong <3

Åh , huff der traff du meg midt i hjertet! Har selv hatt den perioden i livet hvor alt var tungt og har selv innimellom små fnugg av selvtillit som faller sammen. Men vet du hva alt blir bedre, alt ordner seg , du for bare ha troen. For om du ikke har det kommer du ingen vei, for hvordan kan andre ha troen på deg om du ikke har det selv! Du har et baksmell, du har noen ting du angrer over eller du synes du har dratt livet ned i dass. So what, ingen har rent mel i posen, ingen er perfekte. Synes det er supert at du har skrevet det her, tatt turen til legen. For og holde det inni seg er ille, du bygger opp en vegg mot alle andre en mur som sier I don't give a shit! Bare hold kjeft! My way or the highway! Du ender opp alene pga at du skjuler deg bak denne muren, du ender opp som selvgod , ego , slapp, careface og om noen har lyst og henge med deg , tenker du med en gang , nei . I morgen , det samme med andre ting. Det er ihvertfall den veien jeg endte opp , i den tyngste perioden. Uansett er det beste og komme seg ut , ut! Ta en uke av gangen sett opp avtaler , lag en plan! I dag skal jeg det , ingen kan ta alt en og samme dag men noe av gangen. Du ender opp som mer positiv og opplagt ++ da du har en grunn . Lykke til ! Dette ordner seg <3

åå så trist å lese, Therese... Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver. Orker ingenting, for hva er vitsen? Ser ingen grunn til å gjøre noe. Ingen grunn til å stå opp, gå på skole, lage mat, være med venner ++ ... Er helt grusomt. Er trist hele dagene, og speiselt om natten kan jeg helt plutselig sitte å gråte i timesvis uten noen som helst egentlig grunn. Samme på bussen, må ofte ta meg sammen for å unngå å sitte gråtende på bussen.

Jeg har en fantastisk kjæreste, og når jeg er med han glemmer jeg en del av de triste tankene, men fremdeles er det ofte stunder hvor alt inni meg på en måte bare raser sammen. Jeg klarer ikke snakke med han om det, klarer ikke snakke med noen om det. Aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg hvet at det jeg ikke gjør det bedre for meg selv, men "Buhu-lista" på spotify går på repeat, og sang etter sang får meg til å se enda mørkere på livet. Jeg aner ikke hva jeg sal gjøre.. Klarer ikke åpne meg for noen. Og om jeg i det hele tatt skulle ha åpnet meg for noen, hva skulle jeg ha sakt? Utifra hva andre kan se, blir livet mitt oppfattet som et "perfekt liv". Men inni meg føles alt tomt og for jævlig.

Men, noe som har hjulpet meg helt enormt, er hest. Det høres kanskje litt harry ut, men når man går i stallen sammen med hestene og andre hestefolk kommer man inn i en egen liten bobble, på en måte. Den eneste som gjelder er "nuet", man tenker ikke på probleme man har til vanlig. Hestene står alltid like glade og fornøyde og venter på at du skal komme i stallen. Om man rir en ridetur enten alene eller sammen med andre, glemmer man en stund hva det vil si å være deprimert. Problemene blir lakt igjen på bakken, og det eneste som teller er den friheten man føler, sammen med et dyr på 500kg man ikke kan snakke med. Okei dette hørtes veldig harry ut, men jeg håper du skjønner hva jeg mener. For meg har dette blitt en slags terapi, som jeg aldri kunne klart meg uten.

Men som jeg vet, er du allergisk mot hester... Men det er kanskje noe annet du kunne funnet den samme gleden og "terapien" i? :-)

Klem Anette Marie <3

Føler det samme..

PS! Det er en som utgir seg for å være deg på ask.fm

Stå på Therese! Stay strong <3

DET ER HELT VANLIG THERESE.

Håper virkelig at du finner ut av det. Jeg er sikker på en psykolog hjelper. Var i akuratt samme situasjon som deg for ca.1 år siden, så jeg gikk etter mye om og men til en psykolog. I starten tenkte jeg at "herregud, det er jo bare syke folk som går til psykolog", men etterhvert klarte jeg å innse at man trenger ikke å være syk for å dra til psykolog. Å snakke med en fremmed og andre mennesker er bare en del av livet, og om det er nettopp det man må gjøre for å komme seg igjen - da er det bare å gjøre det. Håper så inderlig at dette hjelper deg også.. For vet du hva? Jeg har bare hos psykolog 4 ganger før jeg begynte å få motivasjon og styrke til å fullføre en normal hverdag, og å sette igang rutinene. Nå har jeg det bedre enn noengang, og ser tilbake på høsten 2012 som den viktigste delen av livet mitt. What doesn't kill you make you stronger :-) DET ER SÅ SANT.

har du høyrt om busstragedien og de 3 som blei drept.... du burde ikke tenke så negativt.

Skjønner ossen du har det, ikke alt, men det meste. Jeg har slitt med deprisjon i 2 år nå, og jeg er bare 16 år? Jeg har først nå begynt å snakke med en psykolog. Føler det hjelper mye å snakke med en person som ikke kjenner meg fra før, og som ikke dømmer meg. Det gjør alt mye lettere å kunne snakke ut.

Ting går ikke over med et blunk, men gi det litt tid og vær tålmodig. Så blir det bedre med tida! Det lover jeg deg! :)

Vet hvordan du har det kjære. Håper ting ordner seg <3 God bedring!

Utrolig tøft av deg å dele dette! Vil bare si at jeg kjenner meg igjen i mye av det du har skrevet, og at jeg er glad for at du dro til legen og har tenkt til å dra til psykolog. Jeg selv har slitt med depresjoner i flere år, og jeg hadde en helt utrolig psykolog som hjalp meg utrolig mye. Håper at det hjelper med psykolog for deg og, og at ting blir litt lettere etterhvert! :) Klem

hvorfor skriver du sånne posetive ting til meg? når jeg vet at du egentlig gir fint faen? jeg har fått så mye hat at jeg tar ikke til meg noe posetive tanker elr negative tanker lengre.. jeg også skulle ønske jeg hadde noen å dele mine problemer med.. men det har jeg ikke, har ikke en enkte venn som støtter meg på noe av det med livet mitt. å hvorfor det? jo fordi de blir sett ned på om de i det heletatt snakker med meg. jeg sliter jeg therese! jeg har det vanskelig jeg... jeg tørr ikke engang å fortelle om meg uten å vite at ingen vet at det er JEG som skriver... tøft av deg å skrive det.. men jeg synes desverre så mange andre fortjener oppmerksomheten du får så mye mer.. beklager at jeg var frekk.. men ble lei meg av å lese det.. jeg ville dødd for livet du har.. å det er faktisk ikke tull! nei det blir ikke bedre. er ikke snart 6 år nåk? den eneste grunn til at jeg er her etter 6 år med hat er fordi jeg er redd for å ta mitt egent liv.. jeg vil så gjærne... faktisk ingenting mer jeg ønsker.. jeg ber til gud vær kveld om å finne en måte å ta livet mitt på.. sålenge jeg ikke er klar over at det skjer før det skjer! beklager frekkheten min.

Vær sterk, Therese! Jeg vet hvordan det er å slite økonomisk, og hvordan det tærer på alle forhold man har til menneskene rundt seg. Å føle seg alene i verden er ikke en god følelse. Du skal vite at det blir bedre etterhvert.. Selvom det nok kan ta tid :) hold hodet høyt ❤️

Kjente meg veldig igjen i det du skrev og jeg håper på det beste for deg! jeg sliter selv med vanskelige ting i livet noe som jeg absolutt ikke aner hva er eller hvorfor jeg har det sånn... Jeg håper du får det bedre og at alt ordner seg for deg!:)

godt du hvertfall har en lege som ikke bare trykker deg mere ned med å trykke ned problemene dine og bare si at det er tull når man åpner seg. at du får en psykolog og en støttespiller å åpne deg til for råd og veiledning.

Du er værdt mye therese, du kan mye og du har et utrolig stort potensiale for å være din beste versjon av deg selv. Tunge tider er der alltid, men har så trua på deg, at du klarer dette med dine fantastiske støttespillere!

greit å bare vite, at du hvertfall har en helt fjærn person ute i verden, som syns at akkurat du er bra nok som du er. depresjoner eller ikke, jeg forstår deg. du er bare ett menneske og det respekterer jeg!

Håper du blir bedre og får det bedre med deg selv!

Stoor klem

Håper det blir bedre veldig snart, Therese! Vet akkurat hvordan du har det, og håper bare du kommer deg ut av depresjonen så fort som mulig og ikke faller tilbake til den senere i livet..

Du blir ikke lykkeligere av klær og penger..

Respekt. Så utrolig sterkt å være vitne til dette innlegget. Jeg merker jeg nesten blir stolt, selvom jeg bare kjenner deg gjennom bloggen. Jeg tror at bare det at du skrev dette innlegget, har hjulpet på problemet. Mange opplever en slik periode i livet, men det gjør det absolutt ikke noe lettere å vite at det er normalt. Men tenk på at mange kommer seg ut av den også! Jeg heier på deg, og husk at du alltid kan finne støtte i dine mange lesere. Akkurat der er du veldig heldig. :) Stå på, og lykke til med daglige gjøremål.

Utrolig bra at du skriver dette, er ikke alle som har så stort mot til å skrive noe sånt i en blogg der det er flere tusen lesere hver dag! Etter å ha lest bloggen din i flere år kan jeg godt si uten å kjenne deg at du er en herlig jente som fortjener mye bedre enn dette! Du fortjener å ha det bra sammen med de du er glade i. Selvfølgelig har alle nedturer i livet, det har jeg selv, men det er helt normalt! Uansett må du vite at du er en nydelig person, Therese! Ikke la noen ta det fra deg! Innse fakta. Ikke alle har flere tusen lesere hver dag <3

Hilsen en fast leser!

Var akkurat som å lese mine egne tanker, og sette ord på hvordan jeg selv føler meg, har hatt det sånn de 2 siste årene og det traff meg veldig det du skrev! Du er tøff og det er stor respekt i å skrive sånt, og det viktigste er vel å innrømme at man ikke har det så greit, å heller gjøre det beste ut av det og komme seg videre utifra utgangspunktet man har atm :)

Mye respekt! Og som jeg skulle sagt det selv..

Marthe Fenstad

Marthe Fenstad

Så sterk du er Therese! På noen måter kan jeg si at jeg forstår deg, jeg sliter selv med dårlig selvtillit og kan si jeg har slitt veldig i mange perioder. Jeg er 19 nå og har slitt med dårlig selvtillit helt siden jeg begynte i 10.klasse. Det suger, jeg trener 5 ganger i uka, men er fortsatt større enn de andre på min alder som jeg omgås. Jeg står i speilet å ser på meg selv, og er over hodet ikke fornøyd! Jeg prøver å ha bra kosthod og trene, men kommer meg ikke ned i vekt eller størrelse. Jeg har hatt hendelser også som har påvirket, og slitt litt med mobbing å problemer med å stole på folk!

Nå har jeg bynt på folkehøgskole å er på en bra plass i livet, men likevell er ikke det bra nok. Jeg håper jeg kommer på et stadige snart at jeg kan være fornøyd med meg selv og hvordan jeg ser ut, lenger enn 1.måned. Men tror også at problemet er at jeg ikke har åpnet meg for mine nærmeste venner, om enkelte problemer å at jeg ikke har fortalt de at jeg sliter veldig med selvtilliten min!

Håper det ordner seg for deg, og ønsker deg alt godt :) stå på videre :)

jeg skjønner akkurat hvordan du har det! Det er ikke lett det der, og hverfall ikke å fortelle andre om. Synes du har vært tøff! Du er sterk som faktisk kan si at du selv er den som har problemet :) Men det skal vel alltids ordne seg for snille jenter.

Jeg har to innlegg på bloggen min jeg ønsker at du kan lese og jeg håper du tar deg tid til å lese, så ser du at du ikke er alene <3

http://annikenveberg.blogg.no/1382648056_act_like_you_dont_car.html

http://annikenveberg.blogg.no/1383255522_she_wants_to_play_lum.html

Wow, dette er sykt... Jeg har det akkurat som deg, men har aldri hørt om andre som har det akkurat som meg!

gjennomgår det samme (ca).. har vart i tre år :( kommer meg enda ikke ut av det. jeg ser bra ut, jeg vet jo det, men sliter alikevel med selvtillit men det er bare en av 100 ting. og de andre er så personlige at de tørr jeg ikke nevne mtp sikkerheten :( lykke til T.. jeg heier på deg.

stor respekt til deg for at du tørr skrive dette! synst det er tøft av deg, og veldig bra fordi da viser du at toppbloggerene er ikkje perfekte de heller.. er for mange som framstår som om alt er perfekt so igjen - STOR RESPEKT!

Det er så modig av deg å skrive dette, og å la fasaden sprekke litt. synes det er tøft av deg å vise at medaljen har en bakside, og at selvom man lykkes med ting kan man ha det vondt å vanskelig samtidig.

jeg har selv hatt det på samme måte, og for snart et år siden begynte jeg i terapi, og det hjelper. da klarer man etterhvert å finne det du etterlyser, nemlig hvorfor man føler det sånn, eventuelt hvorfor man ikke orker å føle noe som helst. jeg håper du får en god terapaut som du har god kommunikasjon med, og om ikke så anbefaler jeg deg å heller bytte terapaut enn å slutte med terapi. fordi selvom det er vondt og vanskelig å ta tak i sånt, så øker det livskvaliteten så inderlig mye å gjøre det.

Jeg ønsker deg alt godt i prosessen, og håper og tror du finner ut av det.

Ååå, så trist å høre at du ikke har det så bra for tiden. Bir faktisk utrolig lei meg, og vet egentlig ikke helt hva jeg skal skrive til deg. Du er en person jeg har sett opp til i flere år nå, og du kommer alltid til å være en stor inspirasjon for meg. Jeg syns du virker som en så herlig person som vil alle godt. Utseende ditt er til å dø for og klesstilen din er så fin. Prøver ofte å sette sammen like antrekk som deg, men ikke faen om jeg kler det like bra.

Tror det kommer til å hjelpe å gå til pyskolog :-) Da kan du få snakket ut om problemene til en som ikke dømmer deg! Har selv slitt litt i det siste. Alt var egentlig ganske bra helt til jeg fikk høre at jeg nesten var like tynn som en med anoreksia. Det var til og med bestevennen min som sa det til meg. Nå tenker jeg på mat hele tiden, om jeg får i meg nok mat, o jeg har gått opp i vekt osv. Jeg tror ikke det er sunt for meg å tenke sånn, men kommer meg ikke vekk fra tanken. Jeg vil så gjerne gå opp i vekt, men det er ikke så lett. Har veldig høy forbrenning, så jeg kan spise all den drittmaten jeg vil uten å gå opp i vekt..

Lykke til, Therese! Som du sa, det er alltid lys i enden av tunnelen :-)

Utrolig sterkt skreve av deg! Vett godt det kan vær vanskelig, så du har komt langt med bare det at du har innsett dette. Håpe ting går bedre ittekvert, og masse lykke te hos psykologen! :-)

Det skal nok ordne seg, bare stå på du Therese! :-)

Kjenner meg igjen i det du skriver, virkelig. Skal ikke dra det så langt og si at jeg vet akkurat hvordan du har det, fordi jeg tror dette er bare en liten del av det du faktisk føler, men jeg har noen av de samme tankene som deg, + -.

Utrolig sterkt skrevet av deg. Jeg var der du er nå, for sånn cirka ett år siden. Jeg hadde lært meg å holde ting for meg selv, for hvem ville bry seg at jeg hadde det vondt? Jeg fikk en jævla smell i trynet på Polen turen, jeg sov veldig masse, jeg spiste ingenting, og bare grein og grein og grein. Ble lagt inn på psykriatisk en uke rett etter polen, med oppfølging av psykolog igjen. desverre så kom jeg ikke overens med hun, så ting gikk fra gale til værre. Men det som var jævla kjipt var at ingen innen helsemyndighetene tok meg seriøst, så at jeg har det bedre idag er det ikke takket være helsemyndighetene iaf. Men så er de i fylket elendige da, håper du får en bedre opplevelse. og håper du ikke føler noe skam for å gå til psykolog, og det kan hjelpe til å snakke ut med en proffosjonell. Ønsker deg masse lykke til videre :)

Jeg har lest bloggen din ca hver dag i 3 år nå og når jeg leser dette føles det som om det er en venninne som sliter. Jeg kan jo ikke si at jeg kjenner deg, men jeg ønsker deg virkelig alt godt! Jeg håper virkelig at ting ordner seg for deg. Og du er sykt modig som poster et såpass personlig innlegg. Du er helt fantastisk og fortjener kun det beste!

Stå på Therese! Dette klarer du fint å komme igjennom, bare fokuser på det positive. Selv er jeg inne i en lignende periode, og har bare en eneste person jeg kan stole hundre prosent på. Resten av vennene mine gir blanke null i meg, og finner på ting sammen med hverandre heletiden, uten å inkludere meg. Selv om jeg gir beskjed, gidder de ikke å gjøre noe. Det er vanskelig å takle, men jeg håper og tror at vi begge til slutt ser lyset i enden av tunellen som du skriver! Ønsker deg en god kveld videre

Hei du. Jeg hadde det akkurat slik som deg i ca ett år, og så ingen lys i tunnellen. Jeg fikk et råd av mamma, og det var å slutte på p-pillene. Det viste seg at det var dem som ødela meg helt. Så hvis du går på p-piller burde du slutte en periode for å se om det hjelper:) Det hjalp iallefall meg, og jeg følte meg som et helt nytt menneske etterpå.

Har hatt det på AKKURAT samme måte i en periode, men det går over, tro meg! Alt går myyye bedre med meg nå hvertfall, så det kommer det til å gjøre med deg og!! Stå på, fine du<3<3<3

Jeg blir så utrolig glad for at du er åpen om dette. jeg vet at det er ufattelig vanskelig, og det står respekt av at du deler dette! Jeg har selv hatt mennesker rundt meg som har slitt med depresjon, og har gått igjennom diverse ting og vet hvor vansklig det er å snakke om slike ting. Jeg vet ikke om du vet det selv, men du har garantert hjulpet noen menensker ved å skrive dette inlegget, kanskje en person nå innser at han/hun trenger hjelp! alt ordner seg tilslutt, stå på <3

Elsker deg for at du faktisk skriver om dette og åpner deg for andre! Er mange som har det sånn som deg regner jeg med, og jeg har selv vært der! Jeg håper alt blir bedre for deg, det fortjener du virkelig

må innrømme at jeg kjente meg veldig igjen i det du skriver.. kjempebra skrevet, Therese! Elsker at du tør å være så åpen på bloggen din :)

Utrolig sterkt å lese når jeg sliter med depresjon selv.

Ønsker deg all lykke på veien, fokuser på det positive og bruk mennesker rundt deg som du trives og har det gøy sammen med, ja det er LOV å ha det moro når en er deprimert.

Ikke tenk å det du ikke greier å gjøre, men tenk positivt og husk det du får til. Selv om det bare er å klare å lage seg en kopp kaffe pr dag :)

Depresjon er en sykdom, du er ikke den sykdommen, tenk på den dagen du blir frisk og finner igjen ditt gamle gode livlige jenta :) STÅ PÅ Å TA IMOT ALL HJELP DU KAN FÅ!!

DETTE SKAL DU FIKSE!!

KLEM <3

Du er ikke alene, og jeg forstår akkurat det du mener. Jeg sliter med spiseforstyrrelser og depresjon, har friår etter vgs, er sykmeldt fra jobb, går hjemme heledagen og gjør ikke annet enn å tenke og rakke ned på meg selv. Jeg ser alle vennene mine jobbe,gå på skole,eller begge deler, mens jeg liksom sitter bom fast her og ser egentlig ingen utvei.. mest av alt vil jeg bare gi opp, det har vært opp til flere ganger.. men da tenker jeg på alle jeg er glad i, og som du skriver.. jeg vet innerst inne at det kommer til å gå bra til slutt, man må bare jobbe hardt og løfte seg selv opp, ikke rakke ned!

<3

Kjære fine du <3

Etter ei lang tids blogglesingspause måtte æ selvsagt besøke bloggen din nu ikveld, og *snufs* kor ont æ fikk i mæ...;( Som æ sa til dæ tidligere idag så har æ lenge beundra din styrke, og æ syns du e fantastisk på så mange måta etter å ha lest bloggen din og å ha møtt dæ nån få ganga. Og me det her innlegget bekrefte du bare enda mer kor sterk du e. For det kreve virkelig styrke å vise svakhet og å innrømme at man ikkje e så tøff som folk kanskje trur..

Å være åpen og ærlig om at man ikkje har det bra (til tross for at ting kanskje ser rosenrødt ut for andre utad), og ikkje minst at man søke om profesjonell hjelp, står det virkelig respekt av! Æ har vært der du e og måtte sjøl søke hjelp tilslutt, men æ va på langt nær så åpen og ærlig om det som du e. Man skal ikkje og man kan ikkje tenke at det finnes andre som har det så mye værre, for sånne ting kan ikkje måles. Absolutt alle kan møte på depresjon/angst o.l, uavhengig av f.eks oppvekst, miljø, familieforhold osv; selv di rikeste og utad mest vellykkede..

Æ har levd nån år lengre enn dæ, men allikavel ser æ opp til dæ etter det her innlegget. Du e nydelig på alle måta, og æ heie på dæ <3 Husk det ;)

Æ e forøvrig elendig på å kommentere blogginnlegg, men nu måtte æ bare.. :)

Varm klem fra mæ :*

Kjenner meg igjen i det du skriver. Var inne i en periode som du er nå for litt over ett år siden, hvor jeg var deprimert( i tillegg til at jeg hadde angst). Så ikke vitsen i å stå opp om morgenen. Følte at ingen likte meg og følte meg alene(selv om jeg hadde masse venner og familie rundt meg), gråt uten å vite hvorfor og gråt meg i søvn hver kveld. Men jeg fikk time hos en psykolog og fikk snakket ut. Dette hjalp veldig. Hadde jevnlige samtaler i løpet av året, og etterhvert forsvant depresjonen. Kom meg igjennom det, og har aldri hatt det bedre enn jeg har det nå! Så det jeg vil si er egentlig bare stå på, det blir bedre etterhvert.

Kjente meg igjen i det du har skrevet..

Kjenne meg veldig igjen! Bra du tørr å være personlig. Forsett med det <3

Jeg danser Jazz dans og har danset det i 4 år nå, jeg syns det er en kjempegøy sport! Du burde prøve noen dansetimer!

Håper du kommer til en god psykolog og at alt ordner seg :)

Jeg tenker på å gå til psykolog, men jeg er så redd for at det ikke skal hjelpe og at jeg vil bli skuffa fordi det ikke er sånn som man ser på tv og i filmer. Jeg har også en uvane med å stenge følelsene mine inne og gå og holde på ting jeg gjerne skulle snakket med noen om og løst opp i. Jeg synes det er utrolig sterkt gjort av deg å skrive om dette på bloggen, selv om jeg vet at du så og si bare vil få støtte :) Veldig fint å vite at ikke alle toppbloggerne har perfekte liv selv om det kan virke sånn, og at man ikke er den eneste som føler seg litt nedfor noen ganger. Lykke til, hvis det går an å si?

Jeg fast leser og har lurt på hvorfor du ikke har lagt ut innlegg på en stund. Lurte på om det hadde skjedd noe.

Det er sykt tøft at du tør å gå ut om det! Depresjon er ikke noe å spøke med!

Drit i de negative kommentarene litt lengre oppe! Selv om en person har alt det materielle man trenger, betyr jo ikke det at personen ikke kan ha det dårlig med seg selv. Du er jo menneskelig som oss, som du sa :)

Stå på videre! Du har mange lesere som forguder deg, og vi støtter deg!

Ps: Ville anbefale deg å lese boka Evig søndag av Linnea Myhre :)

Jeg vet akkurat hvordan du har det, uten å utdype meg mer i min egen situasjon.

Mitt tips til deg er å ta imot den hjelpen du får! Fokuser på fine ting, og du må også tenke at alle har lov til å ha det dritt til tider, alle har lov til å være utslitt. Håper du får en psykolog du liker, og om du føler at dere ikke ''passer sammen'', så er det lurt å si ifra så du kanskje får noen annen :-) Lykke til, og jeg er helt sikker på at at det kommer til å gå helt bra med deg til slutt!

Klem <3

eg har lest bloggen din lenge og hvis eg kjenne deg "bra" så finner du på noge i framover og dt blir bra :)

Prøv å finne deg en jobb, da har du noe å gjøre .. Slipper å sitte inne hver dag og tenke på ting som ikke er positivt. Du får rutiner i hverdagen , å kanskje det blir bedre for deg :-) <3

Lykke til ! :D

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Ting skjer rundt meg, og selv om en del av det ikke angår meg direkte, så treffer det meg så utrolig hardt. I tillegg så kan jeg ikke snakke med noen venner om det, og det blir liksom sittende fast som en klump inni meg. Jeg er 17 og går på skole, så dette har gått mye utover skolen. For noen uker siden datt jeg fullstendig på bånn pga en alvorlig hendelse, og var vekke fra skolen i over to uker uten noen ordentlig gyldig-fravær grunn. Jeg kom meg heller ikke opp av sengen og verken orket eller ville gå ut å finne på noe. Jeg ble rett og slett bare inne for å se på serier og filmer fordi da slapp jeg liksom å tenke på mitt eget liv, og heller bare gå inn i en annen verden. Med en gang jeg gav meg selv tid til å tenke, ble jeg bare sittende å grine(vet heller ikke alltid nøyaktige grunnen) og jeg følte meg så håpløs. Fikk også problemer med å spise og sove normalt. Jeg var utmattet og ble sliten av å gå inn på badet, selv om jeg ikke hadde gjort noen ting hele dagen. Det var nesten som at jeg følte at tristheten satt seg fast forskjellige steder inni meg, og til slutt følte jeg meg faktisk syk. Får også lett dårlig samvittighet for at jeg føler meg sånn når jeg tenker på hvor gale mange andre har det, selv om dette er helt feil tankegang.

Mamma hjalp meg ut av den verste sengeliggende perioden. Hun hjalp/hjelper meg å fikse døgnrytmen min(noe som er helt ufattelig vanskelig), og passer på at jeg ikke sover for lenge. I tillegg så tok hun meg med på tur, noe som faktisk hjalp litt med at jeg følte meg så utmattet. Hun sendte meg til legen og jeg har innstilt meg på å bli "frisk/normal". Legen henviste meg til en psykolog, og jeg håper dette kan hjelpe å gjøre det bedre. Jeg skal prøve å gå på skolen hver dag fremover til jul, men forsatt fokusere mer på meg selv og trene en del.

Kanskje noe av dette kan hjelpe deg også. Og husk og ta imot støtte og hjelp du får, og bruk tid til å pleie deg selv, mentalt og fysisk. Du er ung og har all verdens tid på deg til å fikse det, og du er heller ikke alene. Ikke gi opp, bare det at du skrev dette innlegget viser hvor sterk du er.

Så vil jeg bare si tusen takk for at du skrev det, for min del. Det var fint å høre noen andre sette ord på dette, og det hjalp ihvertfall meg litt :)

Du er modig og smart av å dele følelsene du har! Det er oftest en lettelse å dele ting som er vanskelig med andre. Du får også utrolig mye støtte fra andre folk, det viser at de bryr seg! Stå på, vær med venner, ikke sitt rolig og tenk for mye. Gjør ting bare værre. Stå på!

Jeg har vært i psykiatrien i litt over 3 år, og er det noe jeg har lært av det, så er det at det blir bedre. Uansett hvor vanskelig livet er, så blir det bedre! Jeg vet det ikke er så lett å tro på det når man er helt inni det. Men jeg vet også at det hjelper å høre noen si det.

Jeg synes du er sterk som tør å dele dette på bloggen i stedet for å late som ingen ting.

De som sier at dette er din feil, vet ikke hva dem snakker om, så dem skal du ikke bry deg noe om. Depresjon er en sykdom, og ikke noe man velger.

Jeg heier på deg og håper du får det bedre snart! <3

Hjelper kanskje ikke, men jeg har det helt likt.. selv om jeg er bare 16 år (17 neste måned) - men det begynte for sånn 2 år siden.. så må si jeg er rimelig utslitt. Det blir som en ond sirkel, og som å gå med kjettinger etter seg, og man finner til slutt ut at.. "hvordan er deet egentlig å være superglad?"..

Lite tips: Bare la deg gråte, få ut all aggresjon og sorg.. Bare gå bananas en liten stund.. Har vært igjennom mye depresjon her i livet, pleier å få ut alle følelser også sette på noe fin musikk. Min favoritt sang er ''Sound of silence'' med Simond And Garfunkel. Denne hjelper alltid.. Håper du får det bedre snart! Og jeg anbefaler på det høyeste å gjøre det jeg skrev nettopp.. Lots of love <3

utrolig bra skrevet å kjenner meg selv igjen i noe av det du skriver!

er alt bra med deg og kjæresten?:)

Stå på, dette kan du klare! eller, dette vil du klare. Du har mange lesere som støtter deg, og ikke minst familie.

Martine Graff

Martine Graff

<3

Kjenner meg alt for mye igjen i dette. Du fikk satt ord på følelsene mine. Etter et år fylt av barnevern, fosterhjem og forskjellige problemer, har jeg stengt ut alle følelser jeg har hatt. Helt til jeg traff bunnen og begynte å gråte hver eneste dag fordi jeg ikke visste hvorfor. Jeg prøvde å virke så perfekt som alle andre, og presset meg hardere og hardere. En 4'er på skolen er ikke bra nok for meg. Psykolog skal tydeligvis hjelpe, så bra at vi begge tar turen innom :-) Takk for at du ikke fremstår at du er noe du ikke er! Mamma sendte meg et brev i posten i dag, hvor hun skrev at det var alltid et lys i enden av tunnelen. Så når jeg så du hadde skrevet det samme, begynte jeg å gråte igjen, haha.

Lykke til Therese. Vi støtter deg, alltid! Og tusen takk, nok en gang.

Nydelig innlegg! Kjenner meg veldig igjen. Har slitt psykisk siden

jeg var liten, og jeg har vært innom både BUP og DPS. I dag er hverdagen mye bedre,

og jeg har troen på at også din blir bedre etter litt :)

Det høres helt riktig ut at du har en depresjon.. Jeg har selv slitt med kronisk depresjon i over 3 år nå, og jeg er bare 16år gammel. Men selv om jeg er ung, så har jeg mye erfaring, erfaring jeg skulle ønske jeg ikke hadde.

Det er ett steg i riktig retning at du har innsett at du har det vansklig, for selv gikk jeg lenge i ekstreme depresjoner, hadde fysiske krangler med foreldrene mine, skadet meg selv og tenkte mye på selvmord, men jeg trodde fortsatt at jeg hadde det bra.. Jeg håper bare at du får hjelp før det utvikler seg - det er noe jeg ikke ville ønsket til min verste fiende!

Bare åpne deg til psykologen, si alt. Selv om det høres teit ut for deg, så er det de små brikkene som løser puslespillet :)

Tenk over hvor mye du har her i livet, du har venner og familie som bryr seg om deg, du har hundrevis av folk her ute som bedårer deg, og vil deg alt det beste, og du har ett helt liv fremfor deg! For selv om jeg ikke tror at du virkelig skjønner det, så er der virkelig bedre tider i vente. Alt blir bedre.

Bare gråt mye, grin og rop, bare slipp alt ut! Det hjelper iallefall meg til tider, å slippe ut alt.

Håper du får hjelp og at du føler deg bedre snart :) Du må også vite at det er helt normalt å være deprimert i perioder, og at alle går gjennom det en eller annen gang i livet, og de fleste kommer seg ut av det med ett smil om munnen.

Lykke til, føler med deg, og støtter deg gjennom dette! Helt utrolig at du klarer å skrive om det, vet det er vansklig, gjort det selv.. Men stå på! Du klarer dette :D

ingen som skal ha det sånn! du er sterk! å ja, det finnes ett lys i slutten av tunellen, og du komme frem snart! lykke til hos psykologen, det komme rtil å gå kjempe fint!

Ufff :/ Det ordner seg !!

Takk for at du skreiv dette. Leste det nettopp etter å ha hatt ett sammenbrudd hvor jeg gråt og gråt, jeg har det akkurat som deg. Det du beskriver her er nøyaktig sånn jeg har det om dagen også. Godt og vite man ikke er alene i verden når det gjelder å ha problemer.. Selv om ingen fortjener det.

du er ikke alene, skjønner så utrolig godt hva du mener! ble faktisk veldig overasket. Det var liksom akuratt det samme jeg satt og tenkte på. skriv ned alt i en bok og brenn den, vis du kvitter deg med det fysisk så lagrer du det heller ikke i kroppen. <3

Du er veldig tøff som tørr å skrive dette. Spesielt fordi det hjalp meg litt å lese det. Du beskriver nøyaktig hvordan jeg har følt meg i flere måneder nå.. Kanskje jeg også må få ræva i gir og kommet meg til psykolog. Selv om jeg ikke aner hva jeg skulle snakket om fordi jeg vet IKKE hva som er galt og hva som får meg til å føle det slik.

Håper alt ordner seg. Både for deg og for meg.

Stå på, Therese! <3 Forstår hvordan du har det, men det ordner seg!

Føler meg litt dum som skriver dette, men hadde det akkurat sånn i 4-5. klasse. Kanskje du tenker "men du var jo så ung", men det hindret ikke depresjon. Jeg gikk veldig lenge å tenkte på selvmord, i flere uker når jeg la meg tenkte jeg på hva jeg skulle skrive på selvmordsbrevet mitt. Dette var et tegn av despresjon, men også oppmerksomhetssyke. Jeg har aldri vært den personen i gjengen som alle vil henge rundt, jeg er heller den som må klenge på noen for å ha venner i det hele tatt. Det gikk jo over etter hvert, fordi jeg skjønte til slutt at det var for dumt å tenke slik.

Så i en alder av 13, som jeg er nå, har jeg nok opplevd en del flere ting enn nødvendig for noen i min alder. Jeg holder også følelsene inne, og tenker at en eller annen gang kommer jeg til å sprekke. Pluss at jeg har ingen å snakke om dette sammen med. Jeg hadde virkelig ønsket at jeg kunne hatt noen jeg kunne snakket med om dette, men jeg holder meg så mye for meg selv at jeg får angst og setter opp en mur rundt meg. Jeg setter på seriøst ansikt og prøver å være sterk, noe som kan være utrolig vanskelig til tider.

Et av mine problemer kan være at jeg er altfor mye alene, jeg er aldri ute blant folk. Jeg er usosial, og dette gjør at jeg til slutt tenker over situasjoner og ender opp med å ikke gjøre ting. Jeg får rett og slett angst, og jeg sitter her og har egentlig lyst å gråte. Jeg har aldri vært så nær familien min at jeg har snakket med de om dette, delvis fordi at når jeg har prøvd så har jeg blitt avvist, noe som gjorde alt mye verre. Jeg synes det er utrolig deilig å legge ut en kommentar eller to noen ganger slik som dette, anonymt. Jeg får litt ut, og jeg slipper å møte noen. Fordi hver gang jeg gjør noe, tenker jeg alltid over "men hva kommer de til å tro?".

Jeg har prøvd så lenge jeg kan huske å ignorere hva andre synes, men alle rundt meg mener at det er feil. At det å ikke bry seg, er feil. Til og med min egen mor mener at dette er feil, at jeg skal tenke over hva andre synes om meg. Dette synes jeg blir helt feil, men jeg greier ikke endre det. Og jeg er vel egentlig ganske pysete også, men prøver å virke tøff. Jeg er veldig lettskremt og skvetten, og har ikke en gang kunne sett på skumle filmer. Det kommer jo seg til når jeg blir eldre, håper jeg.

Uansett så håper jeg at alt ordner seg for deg! Du har jo så mye jeg ikke har, både venner og kjæreste som så inderlig vil støtte deg! Hadde jeg hatte det, ville livet mitt vært tusen ganger enklere. Håper alt ordner seg! :-)

Det var trist å høre, men jeg håper virkelig at det ordner seg....

Hvis jeg hadde bodd i nærheten av deg skulle jeg gjerne kommet med en nybakt muffins og gitt deg en stor klem...

Du er en sterk person og jeg er nesten helt sikker på at du kan ordne opp i dette her💗💗💗

Det er som at jeg skulle skrevet det selv. Jeg klarte ikke finne ord på følelsene men du beskrev det helt sånn som jeg føler det. Håper det ordner seg for deg, du virker som en søt jente!

-Gutt 19

ofte hjelper det å skrive ned hva du er interessert it, hva du kan ha lyst til å gjøre i de neste få mnd. ha noen små mål du kan glede deg til. Legge planer og budsjetter så du kan skape orden på papir i stede for å ha alt i hodet xx

De som skriver at Therese ikke har grunn til å skrive innglegget, at hun ikke har det fælt osv. Bare hold munn! Folk kan slite med seg selv eller jaa, noe annet uansett hvor pene de er, rike, populære. Faktisk kan det være spessielt vanskelig når folk tror du er perfekt, null problemer og lever drømme livet. Derfor er det viktig at man legger merke til slike innlegg, fordi ingen er perfekt! Det finnes ikke et levende vesen som har et perfekt liv, umulig. Og Therese kan ha det akuratt like jævlig som andre, om ikke værre! Hun er menneske, full av følelser og ja, livet er hardt! Men en dag kommer du gjennom det. Stå på!

Jeg slet med depresjon i syv år og kom til det stadiet at jeg etter hvert trengte å medisineres. Syv år var en lang tid..! Men den dag i dag kan jeg faktisk si at jeg ikke lenger er deprimert og at jeg har det bra, til tross for at jeg går gjennom et utrolig tøft år som jeg ofte er usikker på om jeg vil klare... Poenget mitt er at det ER lys i tunnelen, slik som du selv sier, og det kommer til å gå bra for deg også! Det er jeg sikker på, bare stå på videre! :) jeg vil forresten absolutt anbefale deg å få en jobb, tror det vil til stor hjelp, selv om det kanskje ikke føles slik. Det trenger ikke være noen fulltidsjobb, men kanskje bare en stilling som ekstrahjelp noen ganger i uken, så unngår du at det blir for mye. Lykke til :)

Ida Andreassen

Ida Andreassen

vet hvordan det er... har hatt dette problemet i flere år, men har ikke skjønt eller kanskje ikke villet skjønne at jeg er deprimert..

Jeg syntes det er veldig modig av deg å skrive dette innlegget! det er nok det første trinnet å innrømme og skjønne at man er deprimert

Stå på ! have courage you can do it <3

Jeg vet ikke om du kommer til å lese kommentaren min, men jeg skriver den likevel.

Først vil jeg bare si at de som sier "buhu, stakkars deg! Du har et perfekt liv! Grow up! Tenk på de som har det verre enn deg" og blablabla bare kan holde kjeft! Jeg har fått høre liknende selv. "Herregud, du er jo pen, folk liker deg, du har venner, du er ikke fattig. Bortskjemte faen. Du har ingenting å klage over", og likevel har jeg holdt på å dø av anoreksi og flere ganger vært nære å ende alt. Man kan ha et så perfekt liv som mulig på utsiden, men det sier null om hvordan man faktisk har det. Jeg har egentlig lurt litt på når en av topp-bloggerne skulle "knekke", for livet er aldri så perfekt som man framstiller det.

Jeg syns det er utrolig bra av deg at du har tatt skrittet og gått til legen, og at du nå velger å være så åpen! Du er sterkere enn du kanskje selv føler for tiden. Men jeg vil advare deg litt. Da jeg startet hos psykolog gikk jeg og ventet og ventet på å bli bedre. Jeg følte ikke det hjalp og ble bare sykere (må sies at jeg hadde en elendig psykolog da). Jeg byttet psykolog, men følte fortsatt lenge at ingenting hjalp. Følte meg som en håpløs sak og vurderte å bare gi opp alt. Men en dag så jeg tilbake og oppdaget at jeg faktisk var bedre. Jeg tenkte klarere. Poenget mitt er: ikke ta psykologen helt for gitt. Det tar tid og man blir ikke bedre av bare et par timer. Så selvom du i starten ikke føler det hjelper, så ikke gi opp. Det blir bedre, men du er nødt å gjøre mye av jobben selv.

Jeg støtter deg veldig og håper du får det bedre snart <3

Jeg skjønner akkurat hvordan du har det, lever med samme problemet, har gjort det en ganske lang stund nå, men er gode og dårlige dager da! :) Håper det blir bedre :) Dette klarer du, lykke til :)

jeg skjønner deg veldig godt. selv om vi ikke har de samme utfordringene og problemene, kjenner jeg meg veldig igjen i tankegangen din. jeg er 17år og har slitt med dette siden begynnelsen av vg1 (ikke så mye nå), mye på grunn av ensomhet på skolen og på fritiden. jeg satt alltid aleine i klasserommet, alle hadde venner de heller ville være med enn meg, alt alle snakket om i uken var festene de hadde vært på eller skulle på, jeg blir aldri invitert på sånne ting, så jeg hadde jo ikke noe særlig å komme med. jeg kunne si at jeg hadde hatt en fantastisk dag, bare noen snakket til meg, eller spurte om jeg ville være med på butikken. jeg føler meg aldri bra nok, trener 9timer i uken, men føler meg så tjukk og ekkel. spiser 1 måltid dagen, blir så kvalm av mat. har sittet flere timer på do og grene over at jeg ikke klarer å spy opp maten, hvorfor klarer jeg ikke å ha en spiseforstyrrelse? jeg vet jo selv at dette er det DUMMESTE man kan si, men som du sa, så forventer jeg ikke at noen kan forstå. føler heller ikke at problemene mine er noe å klage på i og med at det egentlig ikke er noe gale med livet mitt. alle problemene mine har jeg bare meg selv å ta takke for. derfor er det ingen andre som vet dette, ikke en gang noen som vet at jeg er trist. jeg føler ingen kjenner meg, ikke engang besteveninnene mine, jeg vet alt om de, men de vet ingenting om meg. vet dette ble veldig langt, men måtte bare skrive det ned, selv om ingen kommer til å lese det.

Sofie Kristin

Sofie Kristin

Verdens beste Therese, det her skal du klare. Å du vet at du ikke står aleina, alle rundt dæ støtte dæ. Love you <3<3

og såklart lykke til til deg! jeg skjønner at du ikke har det lett, og det er veldig modig av deg å skrive det på bloggen. stå på, håper at du blir bedre, og at alt ordner seg :) du har så vidt begynt å leve, og kommer sikkert til å gjøre fler feil fremover, men det vil alltid være gode ting som gir deg dobbelt så mye tilbake. tenk på stedene du vil reise til, kulturene du får oppleve, menneskene du blir kjent med osv. alt dette kan du oppnå bare du kommer deg over denne dagen og de etter der igjen :)

Veldig modig av deg å skrive dette. Det er alltid litt irriterende å bli fortalt at det ordner seg, men det gjør det. Har du lest boken/sett filmen The Secret? Det anbefales. Jeg har vært en veldig negativ person tidligere som så på alt som mørkt og fælt. Sier absolutt ikke at du er sånn, men jeg var det. The Secret kan i begynnelsen se fjasete og merkelig ut, men det fungerer. Prøv! Hadde vært spennende å se om det kunne gjort en forskjell :) Stå på! Og så er det viktig at du gjør det DU vil.

Jeg vet akkurat hvordan du har det.. Det viktigste er å ikke tenke på alt du burde gjort og fått til. Jeg vet at dette er veldig vansklig, men prøv å finn de små tingene i livet som gleder deg og vær stolt over det du får til. Du burde vertfall være stolt over at du postet dette innlegget!

Jeg vil anbefale deg å prøve naturterapi, som (akupunktur)

Jeg vet også at dette høres skremmende ut, men det hjelper! bedre enn vanlig psykolog.

Jeg håper virkelig dette ordner seg for deg. Det fortjener du!

Lykke til! :)

Tusen takk for dette innlegget! Jeg vet akkurat hvordan du har det, fordi du har beskrevet hva jeg gaar gjennom! Herregud, jeg kjenner meg igjen i hver eneste setning i dette innlegget.

Da skal jeg ogsaa reise til legen i morgen. Veldig deilig aa vite at jeg ikke er alene om dette heller.

<3 for et fint innlegg!

har selv slitt med selvtillit, sosial angst og depresjoner siden 8 klasse, og har vært i en "drittperiode i livet mitt" i mange år egentlig, og det er det mange forskjellige grunner til. Men etter jeg begynte å gå til helsesøster og snakke en gang i uka, har jeg fått jeg tankene mine litt i perspektiv. Det hjelper også veldig på at hun er såpass forståelsesfull, hun har blitt en av mine nærmeste dette året. Håper du vet at du er ei kjempe flott jente som jeg alltid har likt, du har et fint smil, og du har en fin personlighet. Lykke til hos psykologen, og lykke til med å bli bedre <3 Etterhvert kommer det flere gode dager enn dårlige, det kan jeg love deg :) stooooor klem til deg!

Et veldig modig innlegg å skrive. Det høres kanskje teit ut, men jeg kjenner meg veldig, veldig godt igjen i det du skriver. Det er akkurat sånn jeg har det nå. Tanker om at ingenting er noe vits, ingenting hjelper, og det er jo egentlig ingenting galt, men så er det det likevel. Tanker om å ende alt, selv om man egentlig ikke vil. Tankene er der uansett, som en mørk tornado som drar deg med opp, i et sammensurium av rot og forvirring, man aner ikke hva som skjer eller hvordan man skal komme seg ut - bare for å slippe deg hardt som faen ned på jorda igjen, et gigaslag mot hele kroppen, alt gjør vondt og man har knapt energi igjen til å gråte. Men stormen går over, tornadoen forsvinner og kanskje lander man litt mykt neste gang. Jeg heier på deg!

Sterkt av deg og skrive om dette. Særlig når det muligens KAN ligge grunn til depresjon. Da jeg leste dette fikk jeg vondt av deg. Du har på mange måter vært ærlig og åpen med tanke på at man burde tenke litt lenger i enkelte situasjoner. Du gir av deg selv og dine feiltakelser og råder andre til å ikke gå i samme felle. Men poenget mitt er at jeg håper så inderlig at du finner en løsning på dette, i form av terapi eller annen interesse. Samtale med psykolog og andre hjelpemidler du trolig tror kan funke for å bedre tilværelsen din på noen måte!

Jeg har selv en bestevenninne som har slitet med depresjon i 8 år, og vet hvordan det kan utarte seg. Ikke missforstå, men det er dager hvor hun opplever akkurat samme reaksjon som deg, hvor hun da overhodet ikke kan finne "triggeren" til problemet. Og som du sier, selv om kanskje ikke hun merker det, så kan det også være vanskelig for de som står nærmest. Jeg har flere ganger opplevd at jeg må tilpasse meg temperementet hennes, men er nå blitt vandt med det. Vi har kjent hverandre en god stund og det er ikke et problem lenger ettersom at vi lettere kan snakke om det. Men i all hovedsak har hun det bra. Hun har hatt et godt nettverk rundt seg og trives svært godt. Lettere sagt vil jeg si det er snakk om humørskifte en gang i blandt. Har du et godt nettverk rundt deg, vil ikke dette ligge til grunn for bestandig.

Men igjen, det kan også være snakk om mangel på rutiner. Finn ut hva du ønsker å forbedre eller hva du vil gjøre? Hva vil du ha gjort i løpet av x antall måneder? Sminkekurs eller negldesign? Lureste måten er gjerne å ha en kalenderbok du forholder deg til. Jeg har på akkurat samme opplevd mangel på rutine, noe som igjen har tæret meg. Jeg ble lett frustrert og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg tok fatt i problemet og bestemte meg for å skrive opp hver enkleste ting jeg skulle gjøre eller delta på. Enten det var å gjøre lekser, stille opp til jobb eller andre begivenheter. Da kan det også bli lettere og legge inn rutiner du kanskje burde gjøre etterhvert. Slik ble det for meg :-)

Trening er et godt utgangspunkt for å få tankene på noe annet, selv om du har en annen oppfatning. Min teori er at det kun er psykisk, ikke fysisk! Jeg har troen på deg :)

hihi stay positiv

hihi stay positiv

du e sterk viss du klare det her♥alle heie på dæ:)

Etter egen erfaring blir alt hundre ganger verre av å ikke ha rutiner. Jeg har alltid vært en aktiv person, men har nå vært sykemeldt i 8 uker pga sykdom. Jeg kunne ikke gå på jobb fordi jeg ble sliten, jeg kunne ikke reise opp i stallen å besøke den vakreste hesten min fordi jeg ble sliten. jeg ble sliten av å stå opp fra senga. det er det denne sykdommen innebærer og det snudde jo totalt oppned på livet mitt. Jeg tenker ihvertfall ofte at jeg ikke gidder å stå opp fordi jeg ikke har noe å gå til. Jeg har ingenting å gjøre på. alle vennene mine er jo på skole eller jobb. jeg vet at du har hatt friår lenge men det kan hvertfall være en stor grunn til at du føler deg slik du gjør. Det betyr faktisk utrolig mye å ha en jobb å gå til, vite at man trengs. når du kun går hjemme så surrer du liksom rundt i din egen verden uten noe døgnrytme eller noe og det er alldeles ikke sunt!

dere som går i mit therese bør tenke dere litt om! Ingen har det perfekt dag ut og dag inn. Og therese viser bare de positive tingene som skjer i livet hennes på bloggen. Hun har et privatliv hun også. Så selv om dere mener hun har et perfekt liv osv så vil ikke det si at hun selv har det perfekt. Alle sliter en gang i livet og det må man komme seg i gjennom og lære av.

dette er det punktet i therese sitt liv!

Hun er sterk som tørr å fortelle Norge at hun har det vondt fortiden!

Respekt Therese <3

Jeg kjenner meg igjen i mye av dette fra den tiden da jeg hadde alvorlig høy jernmangel. Det kan være at det ikke er ditt tilfelle, men tenkte å informere bare :)

Uff da, nå fikk jeg litt vondt inni meg på dine vegne. Det som hjelper meg med å få en bra hverdag er å skrive ting som jeg skal ned, helst med masse farger og tegninger, haha. Da våkner du opp morgenen å ser hvilke oppgaver og planer du har framfor deg, og når du får gjort alt som står får du kanskje en slags mestringsfølelse. Kanskje ikke noe bra tips i det hele tatt....men ville bare vise at jeg bryr meg. Håper du føler deg bedre, imorgen er en ny dag:)

For et år siden følte jeg det nøyaktig likt. Jeg hadde et såkalt "friår", første året etter vgs. og det tærer veldig mye, selvom du ikke ser det selv. Jeg sov sånn som du, 12 timer hver dag, gjorde absolutt ingenting. Så ikke frem til noe. Når du går inn i de rutinene der så mister du "livsgnisten". Tenk deg når du er på jobb 8 timer, så GLEDER du deg til å komme hjem, nå sitter du jo bare hjemme dagen lang. Har ingenting å glede deg til. I helgene så gleder du deg til å få sove lenge feks.

I år har jeg begynt å studere, og selvom det også er hardt, så har jeg det mye bedre med meg selv :) Gleder meg litt smålig til å dra på skolen og bare være sosial. Teorien er en annen sak... Så mitt beste tips er å komme deg ut! Jobb, studer eller finn en hobby. Selvom du ikke vet hva du vil bli enda, så hadde det jo ikke skadet å tatt et etårs studium feks? Bare det å komme seg ut hjelper veldig mye :)

Heia Therese <3

Først villa æ bare si at du virke som ei hærlig jente, med hærlig personlighet som vil alle andre bra. Æ trur du e en sånn person som e så omtenksom at du kanskje kan glemme å vær omtenktsom mot dæ sjøl?

Æ har ikke nå fasit svar, å æ har ikke tenkt å leke nå doktor her, men æ skjønne absolutt koss du føle dæ. Æ har også fått diagnosen depresjon, men æ fikk den da æ gikk på ungdomskolen. Ting har heldigvis blitt bedre med åran (æ går siste året på vgs no) men æ føle æ e på vei t å få ett tilbakeslag. Æ har det akkurat slik du har det no, æ orke ikke gjør nån ting, æ tar åsså mæ sjøl i å grin når æ e alein, uten at æ egentlig vet koffor.

Æ har helt føkka døgnrytme.. æ lægg me i to-tida på natta sjøl om det e skole dagen etterpå, å så klare æ ikke å våkne tidsnok til skolen så tenk æ hele tia "æ bare nån få tima igjen t skolen e slutt, æ gidd ikke gå idag, en dag fravær e ingenting" og sånn fortsett det hele tia, så til slutt har æ flere daga med fravær.

Æ spælle volleyball på fritida mi. På ett ganske høyt nivå egentlig. Men greia e at æ e ikke på det nivået som alle andre på laget mitt. Æ føle æ ikke klare å prester like bra som dæm, å æ klare ikke å holde tritt med dæm, så ting dæm gjør uten nån problema, kan æ slit med.. å træneren vår e sånn at hu kan stå å få dæ t å gjør ting helt til du klare dæm, foran dæm andre, så dæm andre ser på at du faile. Æ har ikke nå spesielt nært forhold til dæm på laget, for dæm e va med, dæm e slutta.. å no e æ på en måte aleina, kan du si. Æ e såklart venn med dæm, men æ e alltid den som blir valgt sist om man velge lag. Poenget e at æ vil slutt på volleyball, men æ får på en måte ikke lov av træneren. Æ vet ikke ka æ ska gjør, alt e bare surr..

Æ har bare en nærme venn æ kan fortell ting t. Æ har skubba bort så mang av vænnane mine at æ skjønne ikke sjøl koss æ klart det. Vænna som æ va kjempenær med i fjor, dæm hilse æ ikke på lenger om æ treff på dæm i skolegangen. Æ tenke at dæm ikke gidd å hils på mæ heller, å det e forsåvidt sant, det e ikke nå øyekontakt å få..

Æ e inni en sånn periode at æ ikke orke, klare, eller vil nån ting. Æ vet ikke om det e fordi det blir mørkt så fort, og at vinteren kommer, å at æ kjem inn i en slags vinterdepresjon for å si det på den måten, men ja..

Æ vet ikke ka æ villa få fram med det her, men æ villa bare si at du e ikke den eneste å vi e mang her ute som forstår dæ, og vi e mang her ute som e her for dæ<3

et STORT tips til deg: les boken "the secret" !! den er fantastisk

Åå kjære Therese <3

Livet ditt har såvidt startet. Vi er i den alderen hvor vi har så utrolig mye å lære og masse erfaring å få. Det du beskriver her føler jeg selv faktisk. Jeg forstår hvert og eneste ord. Alt blir liksom et ork fordi hodet er et stort rot. Jeg syns det er utrolig bra du skriver om dette, for det kan hjelpe deg mye. Ingen liv er perfekt og vi har vanskelige perioder i livet.

Man må også gjøre en innsats selv for å oppnå det man vil. Det som har hjulpet meg er å omgås mer med venner som løfter deg høyere og ta til meg alt positivt enkelte har sagt om/til meg. Jeg tar imot profesjonell hjelp og det er bra du også gjør. Tenk at man skal og må gjøre det beste ut av det lille livet vi har her på jorden. Og det er ungdomstiden vår for God sake. Egentlig den beste og verste perioden i livet - hvorfor ikke bare gjøre det til den beste? Ja, det er vanskelig men du skjønner vel poenget mitt. Om vi bare klarte! Man må bruke tid til seg selv og bry seg mer om seg selv - det er nr.1

Håper du får all den støtten og hjelpen som du trenger til å få ordna opp i alt som trengs å ordnes opp i. Det er også viktig at du ikke lar dine problemer ta såpass overhånd at det går utover andre og du mister venner. Jeg forstår at det kan være en utfordring, men la heller alle dine venner vite om dine problemer så kan de støtte deg viten, isteden for å backe unna uviten. Ønsker deg masse lykke til.

<3

Hei Therese! har aldri kommentert på bloggen din før, men slet noe ekstremt med depresjon for 2 år siden og kjenner meg 100% igjen i alt du skriver over. Det er skummelt å ikke kunne sette fingeren på hva som er galt, og føle seg skyldig alt man ikke får gjort og tenke på at noen har det værre. Jeg var super takknemmeling første gang jeg kunne se tv uten at hodet surret med tanker samtidig. Går nå på antidepressiva og har det veldig bra. Men det var noen veldig tunge mnd, men jeg har lært utrolig mye om meg selv og fått så mye mer forståelse.

Supert at du drar til psykolog, hjalp meg utrolig mye! Sett av tid til deg selv, prøv å få en rutine, ta hensyn til at du også trenger mer hvile og søvn. :) lykke til <3

Ville bare si at det sannsynligvis e mange der ute som sitt med de samme tankan som dæ, flere enn man sli tru :) har sjøl vært der, kjenne mæ igjen i det du skriv... Va veldig forvirra, for æ skjønnte jo ikke helt koffør æ hadde det sånn, og alt va liksom bare mørkt og trist uten at det va en "ordentlig" grunn til det. Vil bare si at det står utrolig mye respekt av at du tar tak i det, og at du faktisk skriv om og setter lyset mot det kan hjepe andre folk å se at man ikke e aleina selv om det kan vvirke sånn! Og når man virkelig e på bunnen så e det bare en vei, og det e oppover :) håpe ting blir bedre etterhvert, æ heie på dæ!

håper virkelig at det bare kommer til å gå oppover igjen for din del og at du kommer til å se lyst på livet igjen :)

du kan si til folk som sier "slutt å klag, livet ditt er perfekt" at det er finnes to forskjellige type depresjoner. Jeg husker ikke navnene. Men den ene kommer av hendelser som skjer i livet, f.eks dødsfall. den andre kommer av en feil i den bakerste delen av hjernen. Du synes ikke "synd" på deg selv, du er syk.

Men du skal være glad for at folk ikke forstår, fordi det betyr at de ikke har det som oss ;)

Sliter med akkurat det samme, er utrolig slitsomt... Håper ting blir bedre for deg og at du kan få orden i tankene <3

ååå, therese! utrolig rørende og lese<3 Det ordner seg etterhvert, har ikke eller hatt deprisjoner selv så har ingen tips og komme med, men jeg er utrolig lei meg på dine vegne, og håper det ordner seg<3 Du er utrolig god, therese

Ja. Det står nohate. Det er fordi du har drømmelivet! Ja sitter her, 16 år alvorlig deprimert, søvn- og spiseforstyrrelser. Jeg vokste opp uten mor og bare en far. Familiemedlemmer har alltid vert i mot meg. Har kuttet meg siden 2006 nå. Er stolt over meg selv. Holdt meg i 1 måned. Det er ny rekord. Det har vert den riktige tingen å gjøre lenge, men samtidig så er det noe jeg angrer mest på. Men arrene brenner, trangen til å kutte meg er i tankene hele tiden, jeg kan grine uansett hvor jeg er. Har prøvt psykologer i mange år, men det hjelper heller ikke.

SÅ THERESE! Den dagen du har det slik, da har du grunn til å sutre over hvor forferdelig du har det med penger, familie som er der for deg, gode og ekte venner og et forbilde for så mangen, spesielt armer som ikke kunne sett penere ut..

Satt med tårer i øynene, så utrolig vondt og lese!

Jeg skjønner hvordan du har det, har det sånn selv, selv om det ikke er like ille nå som det var før. Det er veldig modig gjort av deg å skrive dette innlegget og "blottlegge" deg på den måten.

Husk at å kunne innrømme for seg selv at man har et problem gjør deg ikke svak, men sterk og det er det første og et av de viktigste stegene for å få det bedre. Ting vil ta tid, men man må holde håpet oppe og alt vil ordne seg til slutt. Du skriver jo selv at det er et lys i enden av tunnelen, og det er helt sant.

Jeg heier på deg, Therese! Stå på, du er fantastisk :) xx

Hva skjer med at alle toppbloggere har deprisjoner og går til psykolog? .. Uansett, respekt! Håper du blir bedre! Har selv en kjæreste som sliter med gjeld, men etter jeg kom inn i livet hans så tok han seg sammen, fikk orden på livet og snart er han gjeldfri og vi skal kjøpe leilighet sammen. Tro meg, du kommer til å bli bedre :) du er sterk!

Vær forsiktig med å ta innover deg alt legen sier!:) Legene vil så gjerne sette en diagnose på alt, og gi medisin mot alt.

Det er helt naturlig å være deppa i noen perioder, lange som korte. Det er ikke dermed sagt at man trenger medisiner, som lykkepiller og antidepressive.

De gjør en dessuten passive, man blir likegyldig til alt isteden for å faktisk deale med følelsene sine. Husk det!

Hilsen sykepleier! klem til deg jenta

Hei Therese! Håper du leser dette. Skjønner akkurat hva du mener. Jeg har hatt det sånn selv i sikkert over et halvt år, men nå begynner det heldigvis å ordne seg. Jeg håper at legen tok blodprøver. For det er mange ting som kan gjøre det sånn! Legen min mente jeg hadde depresjon, men jeg var deprimert pga. jeg hadde lavt stoffskifte, lavt d-vitamin og lavt jernnivå. Jeg orket ingenting. Lå i sengen hele dagen, var aldri uthvilt. Bare det å vaske opp trengte jeg flere pauser på. Nå kan jeg shine leiligheten uten problemer. Vær så snill å test deg for litt forskjellig! Og i tilfelle du har lavt/høyt av noe, gjør noe med det! Jeg har merket SÅ stor forskjell av å gå på medisiner for dette, og føler meg hundre ganger bedre. Krysser fingrene!

Jeg har akkurat det samme! Siden jeg har så dårlig selvtillit blir jeg så fort deprimert og orker aldri å gjøre lekser lenger! Det har ført til at jeg har blitt jævlig dårlig på skolen, og sover rundt 6 timer hver dag... Fuck my life! Håper du får det bedre da:)

Hei Tcmn! Jeg har sett tegnene lenge nå. Det er bra du klarer å se det selv, det er første steg til å bli frisk, er å akseptere. Ikke hør på forslagene til folk hvordan du kan bli bedre. Det er ENDA mer slitsomt, og folk trenger ikke å skjønne hvordan det er å være deprimert. Dette er også viktig å fortelle venninner, kjæreste og familile. Mas og pushing er det værste, i tilfelle må det komme fra en psykolog. Jeg lurte og på om du kanskje har ADD. Synes jeg så tegnene for flere år siden. Finn en nettside der du kan lese om jenter/barn med add, og kvinner med add, og se om du kjenner deg igjen. Eller bare spør psykologen om info, eller mulighet for at du har det.

Kjære, vakre jente. Hold ut og stå på. Jeg krysser fingrene for at ting snarest går bedre med deg.

Ta kontakt hvis du ønsker å prate ut.Har hatt mange slike tilfeller før Rita kom inn i livet.

Mobil 90768725

Kjære vakre søte du!

Er ikke så mye jeg kan si som ikke har blitt sagt allerede i kommentarfeltet. Men nå har jeg bare skumlest det da! Uansett så vil jeg si til deg det samme som min psykolog sa under min utredning; om det så er at du er deprimert, så er det viktig at du vet at alle depresjoner går over! Det er bare et spørsmål om tid. Dette var noe av det første hun sa til meg, og det hjelper meg å tenke på dette hver gang jeg faller tilbake på vonde vaner.

Ønsker deg alt godt Therese! Prøv å finn noe å se frem til! Og du må ikke sammenligne deg selv og dine problemer med hva andre har gjennomgått, for det er alltid noen som har det verre enn andre! Dine problemer er dine problemer, og du takler ikke dem noe bedre ved å tenke på at naboen har det verre.

All motgang er motgang nok for den som møter den. Og hver så snill, ikke tenk at inhen forstår, se på alle de fine kommentarene med folk som forstår deg, og som har selv vært der! Det er som du sier, alle har en slik periode, noen mer enn andre, men alle kan relatere seg til dette!

Stå på! Jeg kan garantere deg at dette kommer til å bli bedre. Du er sterkere enn du tror. Styrke er også å vise sine svake sider, så respekt til deg som skriver dette. Kanskje støtten fra leserne dine vil hjelpe deg også! Husk at: "You can't have a rainbow without any rain". Den kommer til å være enda flottere og større når du har kommet deg gjennom det du går igjennom nå. Jeg vet mye om motgang, men jeg har virkelig lært mye av det også. Du kommer sterkere ut av det! Ingen tvil. Så kjære deg, stå på! Dette klarer du ;)

Jeg skjønner deg veldig godt. Håper at det blir bedre. Det blir det garantert!

stakkars deg!!! du har bare dit eget hus, bil, masse av det jenter ønsker seg...osv....... ta deg en tur i værden... da mener jeg ikke på noe sponsa turer eller "leke kul" tur... jeg eier ikke noe av delene du har å livet mitt sugde noe jævlig en periode... tokk meg en tur laaankt hvor det er fattigdom i alle retninger å se, å da bodde jeg også hos "kjent folk" å ikke hotel... vips livet mitt suger ikke lenger å jeg er takknemlig over det jeg har... kanskje innlegge dit ikke handlet om akkurat dette men du er jo så vant å få alt på gullfat å sånn er ikke virkeligheten hos alle

som stjålet ut av munnen min.. føler med deg, så sterkt! For ikke så lenge som et par måneder siden var alt greit perfekt for meg. Men nå er alt bare rett og slett rot, og livsproblemer kommer skytende i hytt og pine.. Hadde kjempegode karakterer på skolen, grei selvtillit, verdens beste venner etc. Nå er nesten alt bare snudd rett opp ned på huet. Det eneste som ikke er forandret er vennene mine, som alltid stiller opp for meg, til det meste :-) Men studerer for å bli tannlege, og i dette halvåret er alle karakterene mine bare sluppet fra et isfjell og rett ned til bunnen av sjøen. Tenker hver dag på at jeg aldri kommer til å klare å bli tannlege, noe som jeg har drømt om nesten hele livet. Jeg får ingen støtte hjemme, for de er så vandt til at jeg får til alt. Nå tørr jeg nesten ikke å snakke om det, med noen. Jeg er så skamfull.. Selvtilliten min har sunket noe insane, for jeg føler meg dum nesten HELE tiden. Jeg føler det forventes så mye av meg, og jeg klarer ingenting lengre. Du er ikke alene.. den eneste forskjellen er at vi sliter med så mange forskjellige problemer. Prøver å tenke positivt på at alt kommer til å ordne seg, men den tanken bare ødelegges fortere enn svint med en gang.. Håper det ordner seg for deg, for jeg har alltid sett på deg som ei vakker, ansvarsfull, omsorgsfull og snill jente!!

ikke hør på det "missy" sier! Man kan faktisk ha personlige problemer og psykiske problemer også! Det er bare de som ikke har gått gjennom det sterkt nok som ikke skjønner hva det innebærer, noe som er mye verre en fysiske problemer, for det går utover det fysiske også..

Bra du har klart å innrømme det til deg selv. Utrolig modig av deg :-) Du er ikke alene, har det slik jeg også. Man trenger bare å ta tak i det, jeg har ikke gjort det enda.. Men når jeg ser at du faktisk har det slik som meg og at du tørr å vær åpen og vil gjøre noe med det er en inspirasjon!

Kjenner meg dessverre igjen i alt du skriver... Og jeg er også den typen person som har alle forutsetninger for å IKKE bli deprimert! Jeg har nemlig penger, familie, mange venner, gjør det bra på skolen når jeg er der, blir alltid sett på som en god kollega i de jobbene jeg har og har hatt en relativt bra oppvekst i verdens tryggeste og rikeste land. Jeg er evig takknemlig, kommer alltid til å være det, men jeg har også depresjon, og er sliten hele tiden. På grunn av at jeg er sliten, så får jeg aldri vist min takknemlighet. Forholdet til foreldrene mine er nok ødelagt for alltid, jeg blir jo aldri ferdig med videregående, jeg bruker pengene mine ufornuftig, jeg avlyser og skuffer vennene mine hele tiden og jeg klarer ikke å forplikte meg til en jobb. Det er helt jævlig, for jeg vet så utrolig godt hvilket liv jeg kaster bort :(

Takk, Therese, for at du bare er et menneske. Ett av de fineste og ærligste blogg innlegget jeg har lest. Shit happens, det er det du gjør med det som definerer deg som person. Stå på. Alle jenter med noe mellom ørene heier på deg! Lykke til!

Kjenner meg igjen i dette! Har en depresjon tid nå og jeg tror det kommer av en sein reaksjon av noe virkelig tøft jeg opplevde for litt over 2 år siden. Man tror at det er noe galt med deg, men det er alltid en grunn for at vi blir deprimerte, enten er det en sein reaksjon over noe, eller så er det noe du har opplevd og bare ikke klarer å komme over, og følelsen er helt for jævlig, bare for å si det rett ut. Forandringer i livet kan også være en av grunnene, du forandrer på så mye at du ikke helt klarer å følge med. Håper du får det bedre snart!

Selv om noen ar det verre enn deg, er det alltid noen som har det bedre enn deg også! Så sånn kan man ikke tenke...

Håper alt ordner seg for deg, og at Marius Nicolai tar hodt vare på deg :-)

Dere er flotte mennesker begge to (som jeg har oppfattet dere på avstand) og dere fortjener å være lykkelig. Ikke bare som par, men som person også :-)

God bedring !

OG DU SKAL VÆRE FORBILDE FOR BARN? STENG AV DEN JÆVLA BLOGGEN DIN OG LEV ET NORMALT LIV.DET TAR PÅ Å VÆRE SÅ FORBANNA DEILIG ALLTID.

Ser det er mange som selvdiagnostiserer seg selv med depresjon her som om det skulle vært en forkjølelse, hehe.

Jeg tror problemet ditt ligger i at du ikke har noe fornuftig å foreta deg. Du verken jobber eller går på skole, pengene havner rett i fanget på deg, så det trenger du jo strengt talt ikke heller. Men stimulert på noe plan blir du jo ikke, og da er det lett å ende opp som nå.

Begynn på skole, finn deg en jobb, så skal du se det blir bedre. Fortsetter du som du gjør nå, sover vekk dagen og glor i veggen, så blir det i hvertfall ikke bedre.

jeg skjønner hvordan du har det. Hadde en sånn periode selv som varte i flere månder. Jeg var deprimert. Mye som skjedde i livet på den tiden. En i familien døde, jeg kranglet med mamma og pappa hver dag og det endte altid med at jeg hylgråt på kvelden og veninnene mine begynte å diche meg. Hatet kroppen min, hadde 00 selvtilitt, spiste lite, trente mye og jeg gikk nesten 10 kg ned i vekt osv. Jeg begynte å snakke med helsesøster, men det hjalp ingenting. Så jeg måtte prøve å fikse opp selv. Det var vanskelig men jeg fikk det til. Jeg vet ikke helt hva jeg gjorde, men jeg begynte å være mye mere i stallen en det jeg var før. Hester er virkelig noe som har hjulpet meg utrolig mye. Du drar i stallen, tar deg av hesten, rir. Og når du er der føles det ut som alle problemer i verden forsvinner for det er så herlig å gallopere i full galopp over et jorde, skogen eller stranden, eller ja overalt. Jeg tror hester hadde hjulpet deg mye, så jeg anbefaler det på det sterkeste! Men husk altid å ikke gi opp! Selv om livet føles veldig tungt nå så blir det altid bedre til slutt, jeg lover deg!

Skjønner godt at du er deprimert jente! Se på deg selv! Det er jo ingenting som er ekte ved deg. Silikon her og silikon der. For guds skyld, få deg hjelp asap. På tidet at du innså det selv, for du er ikke ved dine fulle fem. Creds for selvinnsikten, synd den kom 19 år forsent. Lykke til, anbefaler å slette bloggen slik at hvis et julemirakel skjer, at du blir relativt normal, så slipper du å skyte deg selv når du ser hva du har publisert på the world wide web.

Hei Therese!

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver! Det første du kan gjøre er å slutte på hormonell prevensjon, viss du går på det. Det har hjulpet meg og mange venninner som har slitt veldig med nedstemthet, som ikke har klart å finne glede i noe som helst. En lege har lett for å stemple det som depresjon, og jeg sier ikke at det ikke er tilfelle, men vær så snill og bare prøv å slutt med p-piller (eller whatever).

Når du kommer ut av hormonubalansen så kan du prøve å endre hverdagsrutinene dine. Begynn gjerne med å reise bort til varmere strøk. Ikkje noe chartertur, men noe som er litt utenom det vanlige :) Og når du er tilbake, begynn i en fast jobb, bli støttekontakt, eller jobb som frivillig, noe som kan gi deg en grunn til å stå opp om morningen.

Ønsker deg lykke til! :)

"-du har perfekt ansikt og kropp

-kjæreste

-mange venner

-er populær

jeg:

- 1 venn

- vært singel hele mitt liv, og jomfru.

- veldig deprimert ( i den grad at jeg håper at jeg dør fordi jeg hater livet mitt sånn )

- sosial angst

- moren min er alkoholiker

OG DU TROR DU HAR DET FÆLT? du kunne godt spart deg for det innlegget for du er faen meg rik, og får alle klær du vil ha. jeg har ikke en gang en jobb for helvete!

SLUTT Å TRO AT DU HAR ETT DÅRLIG LIV NÅR LIVET DITT FAEN MEG ER PERFEKT! JEG HADDE DREPT FOR Å VÆRE DEG OG HA DITT LIV!!!!

sorry men når folk med perfekte liv eller vertfall VELDIG BRA liv, sier at de er missfornøyd og trist og sutre sånn som deg så gjør det meg utrolig irritert!"

Der har man et eksempel på de som ikkje skjønner at livet ikkje er perfekt, for det e det ikke, greit det er synd i ho som skrev det her, men kom igjen! Therese har sykt med penga som skal betales tilbake og alle har et liv utenfor bloggen der alt kan gå galt!

BYNN PÅ SKOLE!! Få nåkka ut av live ditt.. Hjelp ikke å sett hjemme å klag og vær lat!!

Syns det er tøft av deg å stå frem! Har selv slitt med selve greia, og fortalte det bare til 2 personer. Til dere som sier at det er "feil" av Therese å ha depresjon: skjerp dere! Alle har problemer - og selvom det er små problemer i dine øyne, kan det være veldig store problemer for den personen det gjelder. Alle har rett til å ha problemer, så slutt å si at Therese ikke har retten til å være deprimert. Det blir for teit folkens.

Håper du får noe ut av det å gå til en psykolog og at du føler deg bedre asap! :)

Håper det ordner seg for deg! <3

Utrolig unødvendig å komme med negative kommentarer i dette innlegget. Er på akkurat samme punkt som du er nå, mest lyst til å legge meg ned og gi opp, men det kan jeg ikke - heller ikke du, uansett om det virker riktig.

Det er mye som gjemmer seg bak disse smilene. Greit å se at det er ikke bare meg som sliter. Stå på Therese!:)

Så utrolig sterkt skrevet!

Jeg har slitt selv med deprisjoner i 2 år nu, og slik som du beskriver det kjenner jeg meg igjen i så mye! Men for all del ikke la det gå over til at du ikke spiser, og dermed havner i en spiseforstyrrelse. For den er det VIRKELIG vanskelig å komme seg ut av. Bare et råd.

Er veldig bra du får hjelp hos psykolog nå, og jeg råder deg til å fortsette. Kanskje må du starte på medisiner og, jeg går på anti depressiv noe som har hjulpet en god del. Man blir ikke "lykkelig" igjen, men man blir iallfall løftet ett lite hakk. Stå på videre, så ordner det seg nok til slutt! Husk at det bare er tanker, og du er ikke misslykket som person, du har oppnådd mye til nå som andre folk bare kan drømme om.

God bedring fra meg!

Hei, Therese! Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver. Jeg hadde det akkurat sånn, jeg fortrengte det at jeg faktisk var deprimert, jeg klistra på smilet og lata som jeg hadde det bra. En dag "klikka" det for meg, jeg brøyt sammen, og dette gikk over i en psykose. Du er "heldig"(ikke heldig i og med at du er deprimert, selvfølgelig!!) som finner dette ut forholdsvis tidlig, og at det ikke går over til noe verre, som sinnslidelser som foreksempel psykose eller bipolar lidelse.

Når dette er sagt, så synes jeg det er utrolig sterkt av deg som toppblogger å dele noe så privat. Stå på, Therese!! Det kjenner ikke sånn ut nå, men det kommer til å ordne seg. Alle sa det til meg, men jeg trodde ikke på det. Nå, noen måneder seinere har jeg det utrolig bra. Lykke til videre med psykologtimene og behandlingen, så håper jeg alt ordner seg <3

Står respekt av at du forteller om dette og det kan nok være veldig verdifullt for andre som føler som deg, men som ser opp til deg. Så her synes jeg du har vist en annen side enn den vanlige rosabloggerpersonen.

Forresten så tenker jeg hvem som helst som havner i media, som deg med Charterfeber, kan bli deprimerte. En umenneskelig belastning og jeg er skeptisk til måten man manipulerer og leker seg med mennesker i TV3. Ønsker deg lykke til videre!

ønsker deg alt vell og håper du blir frisk, men en ting som plager meg er at nå kommer det sikkert en haug med fjortenåringer som vil være deprimerte, for de vil være som deg. og det er sykt men jeg tror faktisk det er mange som kan lese det du skriver her og tro at de selv er deprimerte, men depresjon er så mye mer enn det du får skrevet ned her, og derfor synes jeg det er litt fint at du skriver at mange har det sånn og sånn osv. så de ikke nødvendigvis trenger og tro at de har en depresjon selvom de kjenner seg igjen i det du skriver. har selv slitt med depresjon i en del år nå, og værste jeg vet er når folk bagatelliserer det og være deprimert.. jeg sier absolutt ikke at du gjør det, og håper ikke du tar dette som kritikk eller en negativ kommentar, for det er det ikke meningen at det skal være! lykke til therese!

Hei Therese!

Jeg er vanligvis ikke en person som kommenterer noe som helst, men når jeg leste dette, kjente jeg meg veldig igjen. Jeg har samme problemet som deg, og har hatt det i fler måneder nå. Jeg tror det er fordi livet mitt har forandret seg, og det virker som om vi kanskje har mye til felles der? Ettersom jeg har skjønt, har du nettopp flyttet, dårlig råd, veldig lite med venninner og er nesten konstant med kjæresten? Vel, samme her. Jeg er med kjæresten min hver dag, ser aldri venninnene mine lenger, og har en drittjobb ved siden av skolen som jeg nesten ikke tjener noe som helst på. Jeg har i underkant av 2000 kroner å leve på i måneden, noe som er veldig tungt og vanskelig å tilpasse seg til. Jeg skjønner virkelig hvordan du har det, og du sier at du ikke klarer å få noen rutiner i livet før du har ordnet opp i hodet ditt, men tro meg; du kommer mest sannsynlig ikke til å få noe særlig orden i livet ditt før du har rutiner igjen. Kropp og hode blir sliten av mye søvn, lite rutiner og lite å gjøre. Hvis du f.eks. hadde fått en jobb eller begynt på skole, hadde nok livet ditt føltes litt bedre, det gjorde i allefall mitt! Bare et råd, det fungerte i allefall for meg. Ting er ikke helt bra nå selv om jeg går på både skole og jobb, men de er i allefall bedre. Det er en start, og jeg tror at hvis du er LITT mindre med kjæresten, og litt mer med venninner, kanskje bare treffe en eller to venninner så mye som en til to ganger i uken, vil det føles bedre. Det vil føles som at du har noen som er der for deg.

Men uansett, stå på Therese! Du er sterk! :)

Kjære Therese. Jeg forsto ALT du skrev her. Du har tydelig beskrevet en depresjon som kan ramme fattig eller rik, tynn eller tykk, yrkesaktiv eller hjemmeværende, ung eller gammel. Du har har skrevet så godt at du allerede er godt på vei til å bli bedre, du innser du trenger hjelp. Det er ingen skam. Skjer alle folkeslag -selv den beste. Håper du takket ja til antidepressiva, for de kan hjelpe deg til å få et klarere syn på livet etterhvert. I tillegg til samtale med lege/psykolog.

Ta vart på dette innlegget, evt print det ut. La lege og evt andre få lese det hvis du har problemer med å formidle følelsene dine, hvis du vil de skal forstå. For dette er et av de tydeligste beskrivelsene jeg har lest. Skulle ønske jeg hadde klart å sette ord på det da jeg (for flere år siden) følte det sånn som deg nå.

Masse lykke til! Du er kjempeflott!! Fortsett å ta imot hjelp! Det vil ordne seg!

Det kalles å bli voksen. Og innse at man blir voksen. Da streifer tanken om fremtiden en mer enn hva

Den har gjort. Utdannelse er viktig!!

Uff, dette er bare trist å lese, men kjære Therese, du er IKKE alene. Jeg har det helt likt, veldig mange har det. Og ikke bry deg om disse som sitter her og kommenterer dritt. Jeg har sosial-angst, og litt depresjon. Jeg vet akkurat hvordan du har det, og briller/linser er ikke fælt, noen ganger gjør briller oss jenter bare penere c: Jeg er kanskje mye yngre enn deg, men om du ser denne kommentaren, så vit at jeg er her om du vil ha noen å snakke med også. De fleste leserene dine er her for deg, pinky promise♥

Men ønsker deg en flott uke og håper alt blir fort bedre for deg snart! ♥

Kjempebra at du drar til psykolog for å prøve å komme deg ut av det :-) Det tror jeg vil hjelpe deg mye, om du får en psykolog som du klarer å åpne deg for og fortelle alt du har på hjertet til.

Jeg har selv hatt en slags depresjon "light" (fikk aldri no "diagnose" på det, men hadde det veldig vanskelig og var veldig sånn apatisk sånn som du også sier, at man bare sitter og stirrer i lufta og ikke kommer igang med noe som helst av gjøremål), men kom meg heldigvis ut av det på egenhånd da jeg innså hva som måtte forandres i livet mitt for at jeg skulle få det bedre. Blant annet slutte i jobben jeg hadde på den tiden, stresse ned og slutte å planlegge hverdagen min til punkt og prikke. Måtte rett og slett lære meg å ta ting som det kommer, for jeg følte at jeg ikke klarte å få tid til alt. Følte jeg ikke fikk nok tid til venner, nok tid til familien, nok tid til trening, nok tid til kjæresten osv osv.. Men, det kommer til å ordne seg Therese :) Bare gi deg selv tid til å komme ut av det, sakte men sikkert.

Så bra at du kom deg til legen da! :) Du kunne ikke gjort stort annet, så det er vertfall en start! :)

Noen nevner medisiner her, og da vil jeg bare be deg være forsiktig. Jeg er ett år yngre enn deg og har allerede opplevd kraftig feilmedisinering, hovedsaklig av ADHD-medisiner, som man gjerne tenker skal hjelpe mot uro, dårlig konsentrasjon og evt hyperaktivitet. Men de gjorde egentlig bare vondt verre. Jeg ble veldig dårlig og opplevde bivirkninger jeg ikke visste fantes (pga av at de som nevnt "bare" skal hjelpe mot ADHD) Kort sagt ble bivirkningene mine alt fra hodepine, suicidalitet, depresjon, ustabilt humør og forverring av sf.

Jeg gikk i tillegg (for) lenge på antidepressiva, noe som en god del nordmenn bruker i dag. Og så er du vel klar over at antidepressiva kan forverre depresjon og evt gi suicidale tanker. Så jeg vil egentlig bare be deg være kritisk OM medisiner skulle være et tema hos legen. I tillegg er det jo ikke meninger at man skal gå på piller hele livet, men i en overgangsperiode. Jeg skulle ønske jeg visste det før og var mer kritisk til legene mine, men jeg har vertfall lært! Derfor ble det litt mye tekst nå siden jeg ikke unner noen å gå i den fella.

Gjerne følg opp med lignende innlegg, om du føler for det da. Tror uansett at en del folk setter pris på at du gir av deg selv og jeg lover deg at mange der ute kjenner seg igjen. Depresjon er noe mange opplever en eller annen gang i livet og det er ikke noe feil å være deprimert eller ha andre psykiske lidelser! For om man straffer seg selv og tenker negativt blir det vertfall ikke bedre. Veldig lett å si, men kan være en god reminder! ;)

Til slutt vil jeg bare ønske deg lykke til hos behandlere og sånn, og råde deg til å bruke de rundt deg. I tillegg til å ta ting i ditt tempo, enten om det skulle være sosialt, skole/jobb osv..

<3 <3

Så leit å høyre at du har det så tungt. Du er veldig sterk som klarer å skrive dette her, og dele det med alle, og eg er glad for at du får hjelp no. Det er ofte når eg seier at ein har det bra, at det er stikk motsatt. Eg føler veldig med deg, og håper du snart føler deg bedre. Du er jo tross alt berre 19 år, og det er lys i enden av tunellen! Masse varme tankar til deg, og stå på vidare! Dette klarer du fint :)

Hei. jeg skal ha må gjøre og vil gjerne at alle som gidder kan besøke bloggen min og legge igjen noe jeg skal gjøre

Jeg har det på akkurat samme måten, og enda er jeg bare 17, allerede droppet ut av skole fordi jeg ikke føler jeg har noe å gjøre her i verden.

Dette var utrolig godt skrevet. Det er mange tanker som kan være forvirrende og vi er flinke til å tenke mørke tanker. Det tar tid å sortere tanker og føleleser. Stol på deg selv. Jeg ønsker deg alt godt. Kanskje du skal skaffe deg en hund ? Det er godt for hjertet å ha en liten hjerteknuser som elsker deg uansett.

Kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Vet ikke helt hva du har tenkt til å gjøre med det, men jeg håper virkelig du finner ut av det. Har hatt mange baksmeller før og er endelig på vei vekk fra det. Vi må alle komme ut av det på vår måte og utifra det du skriver skjønner jeg godt hvorfor legen ga deg den diagnosen. Lykke til videre :)

jeg forstår 100% hva du skriver, for jeg har det akkurat på samme måte. til det pointet at jeg også dro til legen etter anbefaling av familie og venner. jeg fikk også beskjed om at jeg hadde en depresjon, og jeg fikk psykologtimer og såkalte "lykkepiller". du må bare huske at det er folk rundt deg som bryr seg, selvom det kanskje ikke føles sånn noen ganger. men nå til dags er mennesker mest fokusert på seg selv og tenker faktisk ikke at vennene sine eller noen i familien tenker tanker om hvordan man faktisk kan ende livet sitt. så snakk med de, og psykologen. du finner nok roten til problemene snart :) lykke til.

Du beskrev faktisk akkurat hvordan jeg føler meg i det siste, så jeg vet akkurat hvordan du har det. Men det kommer nok til å bli bedre snart❤️

Bull shitt! Alle kan føle seg sånn i blandt, så det er langt i fra synd i deg. Ihvertfall så bortkjemt som du er! Buhuu...

Du er ei utrolig tøff jente! Stå på! 👍😊

Så gjør noe med det. Du er 19 år. Du kan gjøre som du vil. Gjør noe som gjør deg lykkelig.

Hei Therese!

Det du skriver har jeg vært i gjennom selv.. Den vondeste følelsen hver eneste dag. Alt er et ork og du vil ikke gjøre noe annet enn å grave deg selv inni mørket. Det at du nå skal gå til en psykolog er et steg i rett retning!!! :-) Ting vil ta tid, men stå på! Det viktigste av alt, vær med mennesker som vil deg godt. Tving deg selv opp av sofaen, gå tur, få litt luft. Snakk om det, jo mer du snakker om dine følelser, jo lettere vil det bli <3

❤️❤️❤️❤️❤️❤️

hva jobber du egentlig med? går du på skole? ikke rart du blir deprimert om du ikke har noe å ta deg till i hverdagen.

Har hatt det akkurat slik som du har nå, gått til psykolog å fått hjelp, det kommer seg skal du se!

For øyeblikket har jeg et tilbakefall, over 1 år etter jeg sluttet med psykolog, men jeg vet jeg kommer meg forbi det uten hjelp da jeg vet hva som skal til nå.

Masse lykke til, du klarer dette!

sesong depresjon/omega 3 fullkormris & fullkornpasta

sesong depresjon/omega 3 fullkormris & fullkornpasta

http://www.klikk.no/helse/dinlavkarbo/lavkarbo/article504627.ece

- Hindrer depresjon

Karbohydrater er bra for kroppen, ifølge de nye studiene.

Ifølge Harvard Health Letter, har forskning nemlig vist at dietter som inneholder lite karbohydrater og mye fett og proteiner kan føre til at man får dårligere humør.

Grunnen til dette er at karbohydrater fremmer serotonin-syntesen. Serotonin er et signalstoff i hjernen som påvirker humøret vårt.

Spiser du for lite karbohydrater, synker produksjonen av serotonin, og du kan ende opp med å få en lavkarbo-depresjon.

Trigger humørstoffet

For å produsere serotonin, bruker hjernen et stoff kalt tryptofan ? dett er en aminosyre som kroppen ikke klarer å produsere selv, skriver Wikipedia.

Vi er derfor avhengig av å få tryptofan gjennom kosten vår.

Ifølge WebMD er vi avhengig av å spise karbohydrater for at tryptofan får et optimalt opptak i hjernen.

Så du kan faktisk øke tryptofan-nivået i hjernen, og dermed også serotoninproduksjonen, ved å spise karbohydrater.

ikke kutt poteter helt selv om det er litt stivelse. spis heller 2 i stedet for 3.

Kjenner til følelsen du beskriver. Det startet slik for meg og men jeg tok ikke tak i dette før det gikk så langt at jeg ble innlagt og har nå gått i behandling i snart 3 år. Det startet som en vanlig depresjon men utviklet seg til selvmordstanker og angst. Ikke fall så langt ned at du ikke orker klatreturen opp igjen, det er ett helvete. For meg hjalp det å tvinge meg selv til å være sosial når jeg egentlig ikke orket være rundt folk og turer i skogen. Har fremdeles angst men nå kommer jeg meg ut på egen hånd uten tvang og ser litt lysere på ting.

Ta varselsignalene på alvor og ta tak i dette, rimelig sikker på at du klarer dette ^^

depresjon les linken under!

depresjon les linken under!

http://www.understand-andcure-anxietyattacks-panicattacks-depression.com/5-htp.html

depresjon les linken under! l-tryptofan

depresjon les linken under! l-tryptofan

Tryptofan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk

L-Tryptofan

Tryptofan er en essensiell aminosyre, som betyr at kroppen ikke produserer den selv. Tryptofan inntas gjennom mat og drikke. Tryptofan er den største av de 20 aminosyrene. Den er i tillegg et derivat av alanin, og har en indol erstatningskomponent på β-karbonet. Den indole funksjonelle gruppen absorberer kraftig energi fra det nære ultrafiolette området i spektrumet. Indol nitrogen kan donere hydrogenbindinger, følgelig er tryptofan, i hvertfall nitrogen, som oftest i kontakt med oppløsninger i foldede proteiner.

Tryptofan finnes i omtrent alle matvarer hvor protein er en bestanddel, men er spesielt rikholdig i havre, melk, fisk, egg, kjøtt, sjokolade, tørkede dadler, og peanøtter. Tryptofan i matvarer kan ødelegges når maten tilberedes ved bruk av sterk varme.

Svein Even Xavier Dokka

Svein Even Xavier Dokka

Og tilfeldigvis har ALLE som leser denne bloggen depresjon. Er det tilfeldig tro?

Kan dere ikke alle samle dere på et sted en gang. Inviter noen gutter også, så er det tidenes sjekkebonansa for dem. En haug med jenter med så lav selvtillit. Det ville blitt en massakre.

Bruke ALDRI å kommentere blogga, men æ følte at æ må gjøre det no!

Det e kjempebra at du har valgt å gå til psykolog! skal faktisk å gjøre det, haha..

Når æ møtte dæ, så såg æ på dæ at du ikke hadde det bra :-p

men jaja!

Stå på, dette klare du :-)

Kjenner meg igjen i det du skriver.

Kjenner meg igjen i det du skriver.

Har det sånn i perioder, akkurat nå er jeg ikke i en sånn periode igjen.. hvor alt bare virker meningsløst, alt er slitsomt, de minste ting og kommentarer kan få det til å renne over for meg. Får nesten ikke gjort noe som helst igjennom en dag. Kroppen føles tung, vil ikke bevege meg engang, vil bare sove.

Men plutselig snur ting og det går oppover igjen, det er bare å holde ut.. som kan være helt utrolig tungt..

Du er vanvittig tøff som skriver det på bloggen. Det er ikke noe galt i å være deprimert, de aller fleste opplever det en eller flere ganger i livet. Dessverre så er det ikke alle som vet det, og yngre mennesker blir fort mobbet for det, det at du skriver om det kan kanskje være med på å vise at det er normalt, tilogmed toppbloggere kan ha dårlige perioder.

Håper du får det bedre snart! Jeg hadde vert her for deg any day.

du er så sterk!! Sliter mye selv, så forstår deg.. Men forsett å være sterk, det er nok bare en periode som er sånn!! Et tips er å skaffe seg en hund eller katt, om du ikke har det. Jeg har to katter, og jeg føler jeg kan snakke med dem om alt.. altså, dem svarer ikke.. men det er så godt uansett, å ha noen å snakke til uten at de kommer med drittkommentarer osvosv.. men ja, du er sterk therese!! Elsker bloggen din! :) <3

Kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver! For bare et par måneder siden snudde dette for meg. Jeg vet ikke hva som skjedde, eller hva som gjorde at ting snudde, men jeg tror jeg bare var lei av å ha det slik. Jeg begynte å ta tak i meg selv og bare det å i det hele tatt stå opp på en litt normal tid om morgningen hjalp meg veldig. Jeg begynte der, så fikk jeg mer energi. Jeg går på skole og dette gjorde at jeg gjorde det bedre på skolen, jeg orket å gjør lekser når jeg kom hjem. Dette har ikke skjedd på 3 år. Gjennom hele videregående gikk alt bare i mot meg. Steget fra ungdomsskolen til videregående var for stort for meg i og med at karakterene bare dalte gjennom hele videregående. Jeg mistet helt lysten til å i det hele tatt prøve, fordi det uansett ikke ble de samme resultatene som på ungdomskolen. Jeg var veldig motivert til å begynne å studere, men der også datt jeg av helt i begynnelsen. Men altså nå har jeg tatt meg skikkelig i sammen og gjør så godt jeg kan. Og husk; man kan ikke gjøre mer enn så godt man kan uansett ;-) Måtte også le litt når du skrev at du kunne bruke flere timer på å tenke på at du måtte vaske klær. Der er jeg sååå lik. Og det er jeg for så vidt enda, men det går fremover! Og det er det som er det viktigste!! :) Håper ting blir bedre for deg, og setter pris på personlige innlegg, det får leserne dine til å forstå at du er jo akkurat lik som alle oss andre! :-)

Først og fremst vil jeg bare si at det er utrolig godt skrevet. Jeg personlig er veldig glad for at du skriver det her fordi jeg sliter med akkurat det samme som deg og samtidig er det godt å tenke at du faktisk ikke er alene om det. Jeg har lest mange av kommentarene dine og jeg ser det at er mange som faktisk har det slik. Litt trist er det, men samtidig veldig fint. For bare det å vite at det er mange som har det slik som deg hjelper, i hvertfall meg, et skritt videre på veien.

Vet hvordan det er å gå dag ut og dag inn å føle seg helt hjelpesløs. Prøver desperat å finne på noe med noen fordi man vet at det får tankene bort. Samtidig da grue seg til å være alene for da graver tankene seg sakte men sikkert frem igjen.

Jeg kjenner ikke deg, men er alikevel stolt av deg. Nettop fordi du har klart å oppsøke lege og hjelp. Det har nemlig ikke jeg klart å gjøre enda.. Stå på, Therese.

Trist å høre dette..Men jeg støtter deg 100% selvom jeg aldri har pratet, klemt eller sett deg i virkeligheten..Du er en fantastisk jente og mitt store forbilde! Du er tøff som blogger om det som er virkelig personlig for deg♥ En av mine største drømmene mine er å møte deg♥

Hei. Jeg føler veldig med deg her jeg sitter, Therese. Modig av deg å skrive et slikt innlegg, det kan ikke være enkelt å blottlegge seg selv på den måten. Jeg flyttet fra Oslo og til Bergen for å studere nå, og til min store fortvilelse ble det ikke som jeg hadde forestilt meg i det hele tatt - Jeg har nesten ikke fått meg en eneste god venn, jeg sitter utrolig mye på rommet mitt og loker, sover nesten hele dagen og har veldig lite energi. Jeg er til vanlig en veldig sosial og blid og pratsom person - noe jeg har inntrykk av at du også er - men en slik hverdag gjør at man visner bort litt, hvis du skjønner. Det er ikke enkelt, og man føler at man er til så utrolig lite nytte. Jeg synes det var tøft å innrømme ovenfor søsteren min at jeg hadde det slik, så jeg kan bare tenke meg hvordan du måtte ha det ved å fortelle det til så mange lesere. Det er veldig personlig og sårt å vedgå at man har det sånn. Men jeg har gode dager også, og i dag kom jeg meg ut for å gå meg tur. Det var deilig! Man må finne gleder i de små tingene, prøv å lag deg rutiner som f.eks at du skal vaske leiligheten hver mandag, gå deg tur hver dag, stryke klær osvosv. Det høres utrolig kjedelig ut, men det har hjulpet meg i alle fall.

Husk at livet alltid går i bølgedaler, og akkurat nå kan det bare gå oppover. Mange er glad i deg og vil deg bare godt. Og du duger til noe, aldri glem det! Takk for at du er så åpen!

Var så trist å lese dette. Kjente meg igjen i utrolig masse av det du skrev, ser i kommentarene her at det er mange som sliter eller har slitt med det samme. Dette innlegget viser så godt at du er like menneskelig som hver og en av oss, og mange har inntrykk av at dere bloggere har et perfekt liv, men slik er det jo ikke! Bare tenk på at ved å skrive dette innlegget, bare det at du framstiller den nakne sannheten, så hjelper du så mange! Vil bare si at det blir bedre og bare husk at vi er MANGE som støtter deg!! DU ER EN FANTASTISK BLOGGER, WE ♥ YOU THERESE

Sitt ikke der med sur-geipen!

Kom dokker ut i naturen.

Hei! Det er fint at du som ung voksen er så åpen om dette. Det er også tydelig i kommentarfeltet at du ikke er alene! Og det er jo litt trist at norsk ungdom skal ha det sånn. Jeg vil derfor gi deg mitt beste tips. Du skriver at du må få orden før du evt begynner i en jobb. Som student, så har jeg en veldig fri hverdag, og mange av oss sliter med rutiner. Det aller beste, er nesten å ha en jobb hvor du må møte opp! Hvis du f.eks begynner med å jobbe to dager i uken så er jeg sikker på at du klarer det. Da må man, og det er det som ofte er den store forskjellen på å gidde å stå opp om morgenen. Søvnvaner er jo også noe man blir vant til. Har man mulighet til å sove 12 timer så gjør man det. Hvis jeg selv sliter med motivasjon til å rydde så pleier jeg å invitere noen venner for da må jeg rydde. Så blir jeg fort ferdig med det. Jeg kan se for meg at det å få skattesmell gjør vondt, men husk på at du faktisk har hus, bil og inntekt! Så den gjelda får du betalt etter hvert uansett.

Jeg har også et triks som jeg bruker på meg selv. Jeg ser på hver dag som en ny mulighet. Og tenker ikke over hva som skjedde i går. Sånn sett kan man begynne på nytt hver dag og slipper å ta med seg gårsdagens skuffelser inn i en ny dag. Og det at man har vært syk er heller ingen hindring for at man kan bli frisk! Bare ikke tenk så mye over hva som skuffer deg, fokuser på det du gjør bra. Jeg er nå 22 og hadde det litt som deg før, ikke så ille, men følte på det og leve opp til dagens forventninger. Ved å ende litt tankegang så har jeg blitt veldig mye bedre! Jeg sov til 13:30 i dag, men jeg driter i det. Jeg har jo fortsatt resten av dagen til å bevise for meg selv at jeg duger til noe. Stor, varm klem.

Bra at du oppsøker psykolog for det tror jeg kan redde deg.

Jeg har vært innlagt på psykiatris i to uker og ble skrevet ut på fredag. Nå skal jeg ha samtale med en psykolog en gang hver uke så får jeg se hva som skjer senere. Blir kanskje innleggelse senere. Men det jeg sliter med er mye mere enn depresjon, men jeg vil ikke si så mye om det.

Vil bare si at du er i gode hender.

God bedring! Klem fra meg! <3

Syns du er kjempe tøff som deler dette, og kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg er 22 år har en sønn på 3 år, droppet ut av skolen i 2. klasse vgs service og fikk barn som 19 åring. Jeg leier en liten leilighet og jeg og samboern min har vært kjempe dumme og opparbeidet oss litt gjeld vi også, ligger vel på 50-60 tusen til sammen, men det er nok for meg. og vi sliter kjempe masse med å komme oss i null igjen. Vi gjør så godt vi kan men det virker ikke godt nok. Jeg har akkurat begynt på videreutdanning og vurderte en periode og droppe ut derifra igjen også, fordi jeg følte at jeg var det dummeste menneske på jord og ikke fikk til noen ting. Jeg følte meg ikke bra nok i det hele tatt eller at jeg dugde til noenting. Følte meg som en skikkelig mislykka person og det er bare en følelse, men det er en helt reell følelse som er utrolig kjip og bære med seg ! Jeg har bestemt meg for å bite tenna sammen å fullføre skolen koste hva det koste. og etter positive tilbakemeldinger på skolen har jeg fått nytt mot og føler at jeg ikke er den eneste som har det tøft der. Mitt råd er å finne ut av hva du har lyst til, hva vil du utdanne deg som også stå på og jobb for å nå målet ditt. du vil sitte igjen med den største mestringsfølelsen du kan tenke deg. og det er superviktig.. !! Lykke til, man må på bunnen for å komme seg opp igjen ! klem

Här kommer en kommentar från Sverige. Har läst din blogg ett tag, jag är äldre än dig, 23 år. Jag tycker du verkar vara en jättegullig och snäll tjej som faktiskt inspirerar mig! Så glöm inte att i allt det dåliga så är du en himla bra person och det lyser igenom i din blogg. Att vara deprimerad går nog alla igenom i livet någon gång tyvärr. Det är lätt att falla över den kanten, jag var också vilsen och ledsen i din ålder. Ursäkta om jag låter som en gamling men det är ju som du skriver, det kommer gå över! Jag tror du är bra på att ta tag i dig själv och ditt liv, det kommer lösa sig! Men man ska ta depressioner på allvar och jag hoppas du snart blir bättre. Styrkekramar <3

Så utrolig trist at du føler deg slik, Therese. Jeg håper at psykologen hjelper deg, og lykke til med prosessen fremover. Jeg har vært der selv, og det er hardt, men det kommer seg dag for dag. Bare det å vite at man har tatt feil, er en begynnelse. Håper du får det bedre med deg selv etter hvert.

God bedring! Stoooor klem :-)

Hei!

Er bare sporadisk innom bloggen din, men måtte bare kommentere dette innlegget. Er ikke hyggelig å lese at du ikke har det bra, og jeg håper du vil få den hjelpen du trenger til å komme deg videre!

Når det er sagt vil jeg tipse deg om at ppiller kan påvirke humøret. Jeg gikk på cerazette og ble kjempedeprimert og orket ikke å gjøre noe som helst. Så hvis du går på disse ville jeg vurdert muligheten for at de er med på å gjøre ting verre? Er ikke mange leger som tenker på dette, så ville bare gi deg et lite tips:)

Ett tips til deg..

Ett tips til deg..

Skaff deg en psykolog, noen ganger hjelper det å bare få snakket ut om ting. Jeg går igjennom det samme som deg og det hjelper faktisk å snakke med en psykolog, om ikke bare for en liten stund.

Tusen takk for at du skrev dette innlegget. Sliter selv med depresjon og angst, og har vanskeligheter med å fortelle venner/kjæresten hvordan jeg har det nå, fordi jeg skammer meg. Jeg føler meg så misslykket, og som du sier- det finnes folk som har det mye værre. Man føler seg virkelig ubrukelig.. Det at du står fram hjelper mangemange av leserene dine, inkludert meg. Igjen, tusentusen takk Therese! Det ordner seg, det gjør det for oss alle :-) Det tar bare litt tid!

Du er utrolig sterk som skriver om dette på bloggen din <3 håper ting ordner seg for deg. Jeg sjønner litt hvordan du har det.

Du er ikke alene, og ting kommer til å bli bedre. Jeg lover deg.

Håper alt ordner seg for deg, Therese.

Jeg har lenge syns at du har minnet meg om meg selv, og nå fikk jeg enda et bevis på det. Hele fjoråret mitt var slik du beskrev det her, og jeg kjenner meg så vanvittig igjen i alt.

MEN, ting kan bli bedre, og det kan jeg love deg. Den største forandringen for meg var å prate med folk, mine nærmeste, og det å begynne å trene. Bare trene noen ganger i uka, bare det å gå en tur kan hjelpe masse på hodet, og gi deg mer energi og positivitet. Helst det å gå en tur eller trene rett etter du har stått opp :)

Håper alt ordner seg for deg, det er jeg sikker på at det gjør. <3

You keep going girl!

Bra at du ikkje gjer opp! Ein ting som kan hjelpa er å gå tur, ikkje inne i byen men langt opp t fjellet med familien. Det er kjempe frisk luft, så det er enkelt å tenke. Nokon ville reist til syden på ferie for å finna gleden, men koffe da når Noreg har så utruleg fine fjell og natur, vekk frå alt mas og styr! Ingen sminke ingen spegl, berre familie som koser seg samen. =) Hjelper nesten alltid <3

Fortsett slik!

Jeg synes det er veldig bra du tar opp slike ting på bloggen din!

Det er faktisk flere enn man tror som går rundt med vonde tanker om seg selv og livet. Innlegg som dette fra en med så mange følgere som deg er med på å fjerne det tabuet som ligger rundt det å f.eks gå til psykolog eller fortelle noen rundt seg at ikke alt er som det skal.

Det er for mye press på oss alle hvordan vi skal være så lykkelige og suksessfulle hele tiden. Iallefall på de som skriver slike blogger som deg. Jeg håper du vil fortsette å være ærlig å skrive mer om denne tiden i livet ditt. Kanskje vi alle kan lære noe viktig - ærlighet og åpenhet varer lengst!

Det du snakker om er ikke depresjon, det kalles LIVET. Et normalt liv har både oppturer og nedturer. Så vennligst "cry me a river".

<3 alt kommer til å bli bedre etterhvert, stå på! du e ikke aleina :)

Håper det order seg for deg!:)

Kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver, føler akkurat det samme for tiden!

Hei Therese! Jeg vil bare si at jeg forstår deg godt og vet omtrent akkurat hvordan du har det. Da jeg var 15 år begynte jeg å lese litt på nettet om depresjon osv. Jeg hadde lenge vært lei meg og nedfor i en lang periode uten å vite hvorfor egentlig. Jeg leste om depresjon og angst for å prøve å få forståelse av hva dette kunne være. Alle symptomene som sto på nettet stemte med de "plagene" jeg hadde. Det var litt godt for meg å vite hva det var som (muligens) feilet meg. Ca. et år senere, om jeg ikke husker feil, dro jeg til legen sånn at jeg senere kunne få snakket med en psykolog. Først begynte jeg hos Psykisk Helsevern i byen jeg bor i, men senere fikk jeg komme til en skikkelig psykolog som drev med behandling osv. Jeg fikk snakket ut om ting som plaget meg og ting jeg slet med. Det var virkelig godt å få snakket med noen som ikke hadde noe kjennskap til meg fra før. I løpet av mine samtaler med denne psykologen, fikk jeg diagnosen "Mild depressiv episode". Ut ifra det kan man vel si at jeg ikke hadde (har) de største problemene, men likevel. Jeg fikk ingen behandling, for det var ikke nødvendig for meg. Det som var bra med alt dette, var at jeg allerede begynte å føle meg bedre etter de første gangene hos Psykisk Helsevern, og det gikk bare bedre og bedre da jeg kom til psykologen!

Nå er jeg 17 år og er ikke lenger deprimert. Jeg har såklart stunder der ikke alt er like greit, men jeg har det fryktelig mye bedre etter å ha snakket med en psykolog. I mitt hode forteller jeg meg selv at det jeg trodde kom til å bli en lanvarig depresjon, var bare en normal "ungdomsdepresjon", og jeg kom meg gjennom det. Jeg anbefaler deg på det sterkeste å gå til en psykolog, for bare det å kunne få snakke med noen som ikke står deg nær, kan virkelig hjelpe. Det gjorde i allefall det for meg, og jeg håper det gjør det for deg også. Jeg unner ingen den smerten som depresjon kan påføre.

Jeg sier såklart ikke at dette er samme situasjon, men jeg skriver det fordi man ikke alltid bør tro det verste, selv om det er akkurat det man gjør. Og hvis folk deler sine historier med deg så vil kanskje det også hjelpe :-)

Lykke til Therese, håper det ordner seg!! :-)

Jeg håper det ordner seg for deg. Stå på :)

Jeg har selv en veldig tung depresjon, og skjønte vel egentlig at det var det det handlet om da jeg begynte å lese innlegget. Du bør være klar over at det kan ta tid å bli frisk igjen, men det blir alltid bra til slutt.

Lykke til videre :)

slitt med det samme siden desember fjor. 1 år senere nesten så er jeg likedan. selv med psykolog og sånn. bare aldri ta anti depressiva

Du leser sikkert ikke denne blant alle kommentarene dine. Uansett, jeg har møtt deg et par ganger i Tromsø og da virker du bare som en overlegen bitch. Bynn å smil mer til mennesker du ikke kjenner også, ikke bare dine nære og kjære så kanskje omverden smiler til deg og. Og istedenfor å tenke på ting, GJØR ting. Press deg selv. Du vil nok snart oppleve en stor opptur, det skjer alltid etter nedturer. Lykke til på din vei Therese :-)

Jeg har vært gjennom det samme nå en stund, hvor jeg føler meg mislykket (også i en alder av 19) og som en eneste stor skuffelse for alle rundt meg, og at ingen hadde brydd seg hvis jeg forsvant fra jordas overflate.. Det hjelper å snakke om det! Jeg gikk (og går fortsatt) rundt og innbiller meg at alt er bra, og jeg har det for godt til å skulle føle det sånn her. Takket være en god venn av meg som har vært gjennom akkurat det samme, har jeg klart å åpne meg opp om det, ikke til så mange, men ihvertfall til han.

Det blir bedre Therese. Selv om jeg ofte sliter med å skjønne det selv, så kommer det til å gjøre det. Du har mange venner rundt deg som bryr seg om deg, og tenk på alle oss som leser bloggen din hver eneste dag, vi er mange som bryr oss vi også♥

Kjenner meg så igjen, og har slitt med samme jævla greia for 2 år siden nå, akuratt. Jeg gikk i tiende klasse, alt var helt "fint", men je slet så jævlig hjemme og med meg selv. Alt jeg gjorde når jeg kom hjem fra skolen var å legge meg i senga, ligge der å tenke til jeg sovnet. Jeg pushet folk bort, og til og med kjæresten jeg hadde på den tida. Jeg slet med selvtilliten, følte meg aldri god nok, både med personligheten og utseende. Slet også med konstant krangling med mamma. Så tok mamma meg med til en helsestasjon, med gratis psykolog tjeneste. Da knakk jeg sammen. Hun fortalte at jeg hadde en depresjon, så jeg begynte å gå dit en gang i uka! Jeg slet veldig med å åpne meg å jeg angrer veldig på det i ettertid, at jeg ikke åpnet meg enda mer for hun! Et tips er å komme seg mye ut, ta tran/vitaminer å trene! Dette fortalte psykologen meg, og jeg kom meg utav det!

Jeg føler akkurat det samme som deg! jeg så meg selv i nesten alt du skrev der! og jeg er 14!! det er faktisk så ille for meg at jeg har selvmordstanker! Jeg burde kanskje ikke skrive dette, fordi mange kommer sikkert til å tenke at jeg er bare ute etter oppmerksomhet og slikt, men jeg har faktisk flere ganger sagt at jeg er sykere enn jeg er også er jeg hjemme og vurderer å ta en kniv eller noe som kan drepe meg. Jeg har søkt kjempe mye på nettet om enkle måter å gjøre det på.. men finner bare ting som å skyte deg i tinningen eller opp i munnen... men jeg har ingen pistol... men jeg er så lei av alt!!

Som alle sier så er dette tøft skrevet av deg! jeg kjenner meg også igjen, men det som ga meg en oppvekker i dette innlegget er alle kommentarene, hvor sinnsykt mange som har det sånn som deg og meg. Det er selvfølgelig trist men også litt godt å vite at jeg ikke er den eneste. Jeg gikk selv til psykolog i en periode og deltok på et internettbasert selvhjelpsproram(bluemood), dette hjalp meg veldig, også Jentevakta.no hjalp meg mye, bare det å snakke med noen på min egen alder som ikke prøvde å diagnosere meg men heller lytte og gi meg en liten oppmuntring i hverdagen. Vil anbefale alle, også deg Therese, som ikke tørr å oppsøke lege osv og som synes dette er vanskelig å prate om, ta kontakt med Jentevakta. Du er helt anonym, de har taushetsplikt og dere kan prate om alt med de.

Stå på Therese, du kommer deg nok igjennom det :)

Oi, utrolig trist å lese!... har lest bloggen din så lenge æ kan huske, å digger dæ! Stå på, håper ting blir bedre fort!

Men en ting, e noen som har laget en falsk profil av dæ på ask.

www.ask.fm/theresecharlotte95. utrolig teit spør du mæ, hadde vurdert å anmelde eller noe...:/

Du er ikke alene, Therese! Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du forklarer. Jeg har dager hvor alt føltes feil, mørkt og trist.. Men så fort jeg kommer i aktivitet, så føltes ting bra igjen. <3 Finn på ting med venner og kjæreste!

Jeg burde oppsøkt lege/psykolog, men jeg vil rett og slett prøve å ordne opp i dette selv. Jeg VET at jeg burde få snakket ut om dette med en spesialist, men jeg har sperrer når det kommer til å snakke om mine ''problemer''.

Det er VELDIG tøft av deg å skrive dette, jeg merker jeg blir veldig stolt, for jeg vet at jeg ALDRI hadde klart det. Du er sterkere enn du tror!

Det er så dumt når folk skriver: slutt å vær missfornøyd og lei deg, når du ikkje har noko å ver lei deg for..

Sjølv om du kanskje har det fint på utsida, med fin leilegheit, fine klær, gode venner, kjæraste som elske deg og ein familie som er glad i deg, betyr det ikkje at du ikkje kan ha det vondt på innsida. Det er viktig du ikkje får skyldfølelse for det. Ein kan ha det kjempe vondt og være heilt utslått psykisk, utan å ha nokon fysisk smerte, og det er ingenting gale med det.

Eg skjønner akkurat kva du meine. Har fortiden ikkje energi til noko. Eg går på skulen, og det føler som eg held pusten frå eg står opp frå senga til eg legger meg som eit slakt på den når eg kommer heim. Viss eg i det heile tatt orker å gå på skulen. Eg såve sikkert minst 10 timer per natt, og er fortsatt døds trøtt, til og med når eg såve 12 timer. Det einaste eg gjer er å ligge i senga og ser på serie heile dagen, og er med kjærasten min. Eg har mange venner, men har ikkje energi eller lyst til å vere med dei. Eg er heller ikkje akkurat den mest positive personen, eg skjønner bare ikkje kva som er meininga med å leve. Spesielt når alt suger. Men eg har heller ikkje lyst til å være denne personen. Eg har lyst å ha det gøy, være positiv og leve livet.

Blir veldig glad av at du tør å være ærlig om dette, fordi det er sykt vanskelig å være åpen om noe som er så vanskelig og utfordrende. Du er ikke alene, men det hjelper nok ikke mye. "When life gives you LIMES, rearrange the letters until it says SMILE". Tenker på deg og håper du får god hjelp:)

therese, dette var virkwlig sterkt å lese. håper det blir bra med deg! du er så søt og pen! stå på <3

Vis du får deg en fulltids jobb eller deltidsjobb så trur jeg det vill hjelpe veldig! rutiner er veldig viktig.

sleit litt med det samme som deg rett etter sommerferien. var ferdig med vgs å visste ikke hva det skulle bli av meg, veit det fortsatt ikke. men fikk meg jobb å det hjalp jo meg veldig mye:)

Beef jerky. Du e så dom at æ vil spy vannrett inn i rævhålle dett. Di førbanna hestefetta. Fengran dine burde vært avsagd så det norske folk hadde sluppe å kom over dettan apesvadaet ditt. Du har flass i rævhålle

Ååå så bra skrevet Therese!!!!!! Jeg har en venninne som går igjennom akkurat det samme

nå, og dette innlegget hjalp meg faktisk til å skjønne litt bedre hvordan og hvorfor hun har det slik hun har. Og jeg vet om mange andre som sikkert har det akkurat som deg, og de setter nok utrolig pris på dette innlegget, og jeg tror du hjelper mange ved å skrive dette.

Og herregud så bra du skriver! Alt ble så lett og forståelig på en måte.

Håper ting bedrer seg for deg, og at du tenker lysere på livet. Tenk på alle bloggleserene som er glad for at akkurat du blogger så ofte som du gjør! At det er noe spesielt med akkurat deg som får flere tusen mennesker til å ville titte innom på livet ditt hver dag!

Dette står det respekt av. Håper at alt ordner seg for deg! God bedring og lykke til videre!<3

Lykke til! God bedring!!!! Har medfølelse for deg.. :( <3

Stå på! DU greier dette her, du greier å komme deg gjennom dette! Få fram styrken i deg selv så skal du nok se hva du faktisk får til.

Et tips: Skriv ned ALLE tankene dine, kan bli mange sider men verdt det! Så skriv ned hva du ønsker å oppnå, du ønsker kanskje å komme deg ut av denne onde sirkelen.. osv. Så skriver du ned hvordan du skal greie det, eks. ved å gi slipp på dårlige vaner.

Husk: Verden er ikke i mot deg akkurat nå, du er bare i mot deg selv!

kisskiss..;*

Kjære therese, du har oppnådd MYE som folk på din alder bare kan drømme om. Den der baksmellen forstår jeg godt at irriterer deg, men voksenlivet er hardt. Jeg syns ihvertfall du er utrolig sterk, og dette kommer fra meg som nå har hadd depresjoner i tre år. Livet er utrolig kjipt til tider, men tenk på alt det positive du har gått igjennom og som du har i livet nå:) stå på videre, alt ordner seg for snille jenter:)

du beskrev livet mitt nå perfekt! utrolig bra innlegg therese! det hjalp å høre at jeg ikke var den eneste. det kommer til å bli bedre, det lover jeg deg! etter tunge tider kommer det alltid en regnbue igjen <3

åh.. jeg kjenner meg så godt i igjen. og det samme skjer med meg! alt er bare så tungt, jeg gjør ikke det så bra på skolen, alt er bare feil. eg jobber faktisk hardt på skolen, men forsatt så får jeg ikke de karakterene jeg drømmer om.. jeg har strenge foreldre.. kan nesten aldri gå ut.. være med venner, osv.. den jeg elsker forlot meg og valgte bestevenninna mi. og jeg er stølover hele kroppen.. alt er bare så dritt i livet mitt..og jeg føler meg kald og alene i denne verden, skulle virkelig ønske at det fantes noen som virkelig bryr seg om meg, og ikke bare fake det ut.. skulle ønske at noen hørte på meg.. jeg skriker inni meg.. men ingen hører det, og vil ikke bry seg heller om å høre det.. jeg har ingenting nå.. jeg føler meg stygg, jeg føler at ingen liker meg.. je gjør det dårlig på skolen.. har ingen å elske, mistet kjærligheten i mitt liv, fake venner. åh.. therese,, mentakker gud forsatt

kjenner meg igjen i alt........ og jeg er bare 15 år-.- har tatt test som viste at jeg er ganske så deprimert, fraværet mitt er stort. Men de siste ukene har jeg vært mye på skolen :D men har nok desverre begynt å falle ut fra skolen igjen :/

jente 15 fra bergen

Kjenner meg igjen i den følelsen altså! Har hatt sånne perioder opptil flere ganger, at alt er bare bullshit og klarer ikke å se positivt på noe...Føler heller ikke at jeg har vært meg selv i det siste, og det er ingen god følelse i det heletatt! Godt å lese at det er flere som har det sånn for tiden, at man ikke er alene! Men jeg tror virkelig at ting vil bli bedre med tiden! Ting vil ta tid, men anbefaler virkelig å få snakket med noen om det! Ting blir så mye lettere å bære på! ;) Stay strong! ;)

Jeg var samme situasjon som deg. Jeg gikk halvannet/to år, uten noen som helst form for struktur, jeg jobbet ikke, gikk ikke på skole, hadde null income. Sov hele dagen, sto opp for og spise, så gikk jeg og la meg i senga og så på serier. Sånn gikk dagene. Jeg gadd ikke trene, gadd ikke å hjelpe til hjemme, gadd ingenting. Men jeg begynte å jobbe (deltid, veldig lite, valgte selv når jeg ville jobbe) og det fikk meg sakte, men sikkert på beina. Nå går jeg siste videregående året mitt, med 2 dager fravær (fra 90 dager andre året er det ganske stor forskjell) og jeg jobber vedsiden av. Alle er forskjellige, så sier ikke at det er det som fungerer, men det er alltid en vei opp fra dritten, kjære deg. Det går fremover. Å gå til psykolog er vel det smarteste du kan gjøre i starten, jeg selv var for "stolt" til å gjøre det, det var jo ikke noe galt med meg? Ser jo på det nå i ettertid at det var det. Jeg likte ikke gå ut med venner, og var hjemme hele tiden, bortsett fra engang i blandt. Men nå er det stikk motsatt. Jeg er knapt hjemme fordi jeg enten er på skole, jobb, trening eller ute med venner. STÅ PÅ, det klarer du Therese, det har jeg null tvil om. Begynn i det små ved å ha noe du MÅ gjøre hver uke (som psykolog) og ta det derfra. :)

Jeg pleier aldri å legge igjen anonyme kommentarer, men ettersom jeg skal si litt personlig, ønsker jeg ikke at noen jeg kjenner skal dulte over min kommentar.

For Therese, jeg vet hvordan du har det. Jeg har hatt snaart 10 måneder hvor livet mitt har vært et komplett rot og helt miserabelt, og alt av den enkelte grunn at jeg klarte å forelske meg. Det høres jo HELT teit ut at jeg skal slite så mye på grunn av det, men slik er det. Følelsene ble ikke gjengjeldt og jeg begynte å slite ganske mye på grunn av det. Jeg gråt meg i søvn veldig ofte og begynte å se negativt på meg selv. Jeg følte meg ikke god nok, NOEN steder. Ikke engang hjemme. Jeg turde ikke snakke med noen om dette, så jeg klistret et smil på ansiktet mitt i "håp" om at ingen ville se min indre smerte. Mest av alt ville jeg jo at noen skulle se smerten i øynene mine, fordi jeg selv ikke turde å si noe. Jeg kom over han til slutt. Men siden den gang har jeg begynt på videregående og fått to helt fantastiske venninner som jeg kunne åpne meg for. Men det kom altså en ny gutt etter jeg kom over han andre, som satte meg i nøyaktig samme situasjon. Det gjør så utrolig vondt. Jeg har lyst å fortelle alt til mamma og pappa, men jeg tørr ikke. Jeg har selvskadet og jeg har tenkt at jeg ikke ville leve mer(ikke direkte suicide tanker, fordi jeg er så redd for døden, men ja...)

Men endelig etter snart 10 måneder igjennom en lang, vond og trang tunnel har jeg begynt å se lyset. Det er lang vei igjen til jeg er ute av tunellen, men det viktigste at jeg ser lyset og riktig retning ut. Disse to venninnene mine på vgs har gjort susen! De betyr så mye. Uten dem, ville jeg aldri klart dette. Lyset er så liten som en nøtt, men det er der. Lyset er der. Nå håper jeg bare at tunnelen forblir åpen og ikke raser sammen så jeg går meg vill og ikke finner veien ut i lyset.

Den dagen kommer for deg og Therese, jeg trodde den aldri skulle komme for meg, men det gjorde den!

Lykke til videre! <3

Utrolig bra skrevet! Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Selv om ikke det er noe å holde fast ved nå, ordner heldigvis alt seg til slutt, selv om det kan være lenge til. Ønsker deg alt godt, stå på videre!

elske dæ hilsen drua

SELVFØLGELIG ER DERE DEPPA HVITE FOLK!!

dere har jo ikke liv.. Deer har jo ikke verdier!!

DERE SELGER JO UT DERE SELV FOR litt penger...

se på damene deres...de hopper jo fra mann til mann!!

HVA FAEN SLAGS ÆRE OG MORAL HAR DERE?!?!?!?!??!?

ikke rart dere er deppa alle hvite..

dere veit, alt dere står for er en STOR LØGN og ondskap..

det kommer til dere iløet av alderen..og når dere er gamle sitter dere å griner aleine på gamlehjem til dere dør...

og våkner opp i helvete der dere hører hjemme

SELVFØLGELIG er dere deppa..

Dere er WHITE PEOPLE..., dere kommer aldri til å finne ekte lykke...

bare falsk lykke...

OG SE PÅ DEG SELV!!

HVA er du?!?!

DU er en FALSK representasjon av deg selv.. SMINKA NED for å tiltrekke enda fler tøs?!?!

FOr å føle deg bedre?!?! for å ha selvtillit til å gå ut?!?

JEGE R GLAD JEG IKKE ER HVIT ...fordi jeg hadde drept meg selvfor lengst..

kunne aldri levd uten ÆRE ...

LikerIkkeBloggere

LikerIkkeBloggere

Æææææ du æ jo toppblogger :D Elske dei!! Du ÆR perfet :D

Kansje du har slik ms eller pms eller hva det hetter slik som att du sover mye.

Stå på å gi ikke opp å skriv om det eller sole deg.

Klemz

Hvert i samme situasjon som deg også, du er virkelig ikke alene. Det var bare rot i hodet mitt. Det varte selvfølgelig ikke lenge, fordi jeg begynte å tenke på hva som kunne være galt med meg. Jeg gikk etter en løsning, i stedet for å fokusere på problemet.

Du har det sikkert langt verre enn hva jeg hadde, men har man det vondt så har man det vondt. Det eneste som hjelper er støtte og forstående mennesker som er der for deg. Ønsker deg lykke til, Therese! Du er en super jente, som jeg faktisk ser opp til, uansett hvordan du har det. Det viser bare hvor sterk du er, og hvor sterk du kan være - det er grunn nok til å se opp til deg! Håper det ordner seg for deg, for du er en super person! Selv om du ikke tror det selv, men ingen er perfekte :-)

Jente, 16 år

Ingvild.Forsbeg

Ingvild.Forsbeg

Håper alt ordner seg for deg, Therese! Ikke gå med dette lenge uten hjelp da, det er ikke bra. Du er ei virkelig flott jente og du klarer dette! Det er en bra start å skrive dette på bloggen din, det kan hjelpe å få alt ut. Og du får jo støtte fra leserne dine.

Lykke til videre og God bedring!<3

OI, du har det akkurat sånn som jeg hadde det for 2 år siden. Alt var en skikkelig nedtur, og man kunne se det positive i ting lenger. Hvorfor jeg havnet i den fasen vet jeg ikke, fordi det bare skjedde. Var ingen grunn til at jeg skulle ha det sånn, jeg bare havnet der. Jeg vet ikke hvor ille du har det, men jeg dro hvertfall og fikk hjelp. Jeg ble fikk diagnosen "Utbrendt" og det høres sikkert jævlig dust ut, men det var det jeg var. en mild deprisjon altså. Lover, det hjelper å snakke med noen. Det hjelper og ta en pause. Det hjelper også å bryte mønstre i hverdagen... og bare gjøre andre ting, være med venner, trene osv. Hjalp meg hvertfall <3

Du er en av oss ....

Oi.

Du er en av oss.

Virkelig?

Kjenner meg virkelig igjen i det du skriver. Jeg har egentlig alt som skal til for at livet skulle vært supert; venner, familie, går på et studie jeg liker og har verdens beste kjæreste. Likevel er jeg veldig langt nede - og det har jeg vært fra og til de 1-2 siste årene. Eneste som hindrer meg i å ende det hele, er tanken på hvordan nære og kjære ville tatt det? Har kun snakket med kjæresten min om det (som nå har sagt det til mamma) og han oppfordrer meg til å dra til legen/psykolog, men jeg tør faktisk ikke? Tror jeg er litt redd for å få høre at jeg har depresjon. Selvom jeg egentlig VET at jeg har det, men det er liksom bare det å få "diagnosen" som skremmer meg.

Hei. Første gang jeg har lest en "rosa-blogg" og jaggu var det rosa her! Veldig bra skrevet og fint at du får satt en form for ord på følelsene dine. Og, ikke minst, kanon at du tok turen til legen. Et godt råd av venninnen din der! Du skriver at du er 19 år. Mye ligger nok i nettopp dét. Husker selv da jeg som 18 åring mistet motet og var uten jobb. Alt var et ork, bare det å stå opp var en prøvelse. Trøsten er at du bare er 19! Du har livet foran deg og det VIL løsne. Du får deg jobb, stifter kanskje familie, får deg Volvo V70 eller en annen barnehagebuss, du finner en hobby som oppsluker deg og kanskje tar for mye tid plutselig.

Så en dag slår tanken deg; Dæven så happy jeg er!

Den dagen skal jeg love deg er verdt å vente på!

Hang in there!

Kjenner meg utrolig igjen i det du skriver.

Jeg har hatt anoreksi siden jeg var 13 år gammel, og angst og depresjon.

Jeg er like gammel som deg, og droppet ut av skolen i 2010 pga angsten. Klarte ikke alle de menneskene. Så jeg buret meg inne og isolerte meg.

Det er vondt å se at alle studerer og er ferdig med videregående, og jeg ikke engang har fullført 1 år av videregående

Jeg tenker ofte "Herregud hvorfor lever jeg, jeg sitter jo bare her, kan jo likegodt ta livet av meg selv"

Men jeg har også det indre håpet.

Kjente meg igjen i alt du skrev, og det er vondt å vite det at du også har det sånn, for det er ikke lett! Det er utrolig vondt!

Håper du får en god psykolog, og det som er så bra med det er at den personen har taushetsplikt, ingenting av det du sier til psykologen blir fortalt videre, du kan 100% stole på den personen.

Lykketil :) Håper du kommer deg ut av dette!

Og selvom du er topp blogger, så er du ikke mer enn et menneske, som har følelser. Og du har lov til å ha problemer du også!

Håper alt blir bra for deg! :)

Selv går jeg på bup, og for noen uker siden så fikk jeg vite når jeg var der at jeg har depresjon, tenkte det samme som deg....hvordan kan jeg ha det? og etter jeg fikk vite at jeg har depresjon har alt blitt verre. Grur meg til neste time hos bup, må snakke om spiseforestyrrelsen min, og det er noe jeg ikke liker å snakke med noen om, kun bestevenninen min som også har anoreksi. Men uansett, ønske deg det beste! Ingen fortjener å ha det vondt når det gjelder følelser osv, uansett hvem omtrent..

Du skriver som om jeg skulle sagt det selv! Jeg har kjæreste og venner, og lever utenfrasett et godt liv, men det du skriver der er akkurat hvordan jeg også føler meg nå...

Åå, Therese! Nå kommer enda en "alt kommer til å ordne seg" kommentar. Skulle ønske jeg kunne gjort noe annet for deg, enn å bare skrive enda en kommentar.. Uansett, jeg kjenner meg veldig igjen i hva du skriver og det er skikkelig kjipt å føle det slik. Jeg tror jeg er veldig som deg, men jeg har en (u)vane om å sette andre mennesker foran meg selv og mine behov. Jeg oppsøkte hjelp og har det utrolig mye bedre med meg selv nå. Når jeg hadde den værste perioden i livet mitt hittil, hadde jeg både kjæreste, hesten min og venner og famile, men alikevell så følte jeg meg grenseløst alene! Jeg er 15 år og føler meg ganske mislykket. Jeg føler meg ikke veldig glad, og at jeg ikke klarer, orker eller får til å gjennomføre noe eller oppnå noe. Du er virkelig ikke alene. Det er en veldig fattig trøst, men det er den eneste sannheten også! Uansett om du er toppblogger, "slepper å jobbe", har venner og familie, leilighet, and so on.. Det kan se ut som det perfekte liv, men alt sitter i hodet. Om ikke du har det bra med deg selv og dine tanker, spiller det ikke noen rolle hvor mye man har rundt seg :/ Uansett, Therese- hadde jeg kjent deg og bodd i nærheten, hadde du fårr tidenes største og varmeste klem. Jeg hadde hjulpet deg, slik jeg elsker å hjelpe mennesker <3 Utrolig tøft gjort av deg å dele dette. Masse lykke til videre, håper ikke enden av tunnelen din er langt unna. Mange varme og trøstende klemmer fra Sofie :)<3

Håper det ordner seg, fine deg!

Jeg har vært gjennom det samme, gråter uten å vite hvor og de andre tingene du skrev.. det blir bedre! Jeg lover ♥

Du burde vende deg til Gud:)

Jeg tror det var bra at du skrev dette innlegget, selv om det kan være vanskelig. Jeg fikk hvert fall enda mer respekt for deg, og ser på deg på en helt annen måte nå. Når man er en så kalt rosablogger er det lett å virke litt overfladisk og det kan virke som man har et perfekt liv. Så jeg tror mange av leserne dine fikk et nytt syn på livet ditt og tankene dine, og at det ikke bare handler om festing og slikt. Håper det ordner seg for deg, for det synes jeg du fortjener.

Jeg fikk depresjon i en alder av 14. Slet utrolig mye med meg selv, og alt var bare negativt inni hodet mitt. Jeg hadde det veldig vanskelig på skolen, mistet alle vennene mine og slet ganske mye med familien også, (familien har ikke noe skyld i det, det var rett og slett jeg som følte at jeg ikke fortjente familien min, og da ga jeg opp alt). Når jeg var 15 år så hadde jeg fortsatt depresjon. Jeg søkte aldri hjelp, sa det aldri til noen, og klistret på et smil når jeg var ute i offentligheten. Da jeg var 16 år prøvde jeg første gang å ta mitt eget liv. Jeg var drittlei av alt, følte at ingen var glad i meg, jeg Hatet kroppen min, smilet mitt, øynene, ALT. Jeg er litt brun i huden(50% norsk), og jeg følte meg så jævlig stygg pga det. Alle på skolen min var helt hvit i huden, og jeg følte meg så annerledes og følte at alle så annerledes på meg pga det. Jeg hadde ingen venninde å snakke med, og karakterene mine var så lave at jeg er fortsatt er sjokkert over at jeg besto ungdomskolen.

Om natta så drømte jeg konstant om at jeg tok mitt eget liv. Jeg drømte at jeg fant en pistol og skøt meg selv i munnen med den, at jeg hoppet fremfor en lastebil eller hoppet fra en bro. Lysten på å leve var der ikke lenger, og jeg følte at alle ville ha det bedre uten en slik person som meg i verden.

Jeg prøvde å henge meg. De første 5-6 gangene så tok jeg et skjerf rundt halden og strammet så hardt jeg kunne, helt til jeg så svarte prikker forran øyenene mine og ble svimmel. Men jeg tok det alltid av meg, da jeg fikk skyldfølelse og tenkte "hva kommer mamma til å si?" Men jeg fortsatte å prøve.

På slutten av året så sa alt stopp. jeg festet et tau rundt halsen og festet den andre enden i trappa ned til rommet mitt. Jeg gikk ned på kne og lot vekta mi sige meg ned til bakken. Jeg husket så godt at jeg var glad inni meg. Jeg følte meg lykkelig, for nå skulle endelig alt ta slutt og ingen trengte å ha meg i livene dems lenger. Når jeg satt på skolebenken om dagene(de gangene jeg faktisk klarte å gå på skolen), så satt jeg konstant i alle timene og tenkte og dagdrømte om hvordan jeg skulle ta livet mitt. Selvskading og å skade meg selv det kunne jeg aldri gjort, for i mitt hode så kom det til å gjøre mer vondt. Mens drukning, å skyte og selv og henge meg var de tingene som jeg ville gjøre.

Svarte prikker drev å surret forran øyenene mine nå, jeg var tung i hodet, øynene mine føltest blodsprengte, jeg var svimmel og hev etter pusten. Men fortsatt så var jeg GLAD. Jeg skulle endelig fullføre det! Det var det eneste som gikk gjennom hodet mitt. Jeg skulle endelig få fred med meg selv.

Men, så kom tanken på mamma igjen. Hva hadde hun gjort om hun fant meg slik? Hvordan skulle det gå med henne? De tankene fikk meg til å røyse meg opp på kne igjen og slakke tauet rundt halsen. Jeg gispet etter luft, og tårene begynnte å trille ned gjennom kinnene mine, fordi jeg ikke klarte å fullføre det nå heller.

Jeg gikk inn på rommet, og når jeg la meg i sengen så brøt jeg uti gråt. Jeg var flau over meg selv som ikke klarte å ta selvmord. Jeg følte meg svak over at jeg ikke hadde nok viljestyrke til å gjøre det. Slik følte jeg det da. Og 10 minutter senere, så gikk jeg opp for å spise middag. Ingen visste hva jeg hadde prøvd å gjort, og ingen vet det den dag i dag.

Et halvt år senere så flyttet vi. Jeg fikk meg nye venner, gikk ned i vekt, og følte meg litt bedre med meg selv. Og etter vi flyttet har jeg aldri prøvd å ta selvmord, selv om jeg ikke er kvitt depresjonen enda.

Jeg er 19 år gammel nå, og jeg sliter fortsatt med depresjon, og jeg har aldri søkt om noe hjelp. Jeg tør rett og slett ikke, fordi da kommer familien min til å finne ut av at jeg har hatt veldig sterk depresjon og fortsatt har det litt. Jeg er feig, rett og slett. og jeg vet at en dag så må jeg søke om hjelp om jeg ønsker å bli kvitt depresjonen. Noe som jeg håper at jeg en gang i livet vil blir.

Hei Therese!

Jeg syns at det er utrolig bra at du skriver om dette. Det kan være spesielt bra for folk som har det sånn som deg å lese. Jeg kjente meg selv igjen i mye av det du skrev. Som det at jeg bare sitter og ser på tv, og ikke får gjort en dritt i løpet av dagen. At jeg burde satt på klesvasken, men utsetter det og utsetter det.

Jeg er student og 19 år jeg også. Selv om jeg sikkert har litt flere rutiner enn deg i hverdagen, har det vært en stor overgang fra livet på videregående, hvor man må stå opp hver eneste dag og komme seg ut av huset. Akkurat nå føles det som at jeg har sommerferie hver eneste dag, men at jeg alltid har noe jeg burde gjort. Jeg burde lest, jeg burde øvd til eksamen, og det blir så mye jeg BURDE gjort, at jeg ender opp med å ikke gjøre noe som helst. Det er veldig frustrerende.

Jeg studerer for å bli psykolog, og det er et stort press på studiet mitt. Det gjør at jeg aldri føler at noe jeg gjør er bra nok, og at jeg alltid burde gjort mer. Det hele ender i en spiral av negative tanker, og selv de dagene jeg faktisk gjør noe, så er det sjelden at jeg føler det er nok.

I og med at jeg ønsker å bli psykolog, må jeg si at det er et veldig klokt valg av deg å oppsøke en. En psykolog kan hjelpe veldig mye, bare det at man har noen å prate med. Du sier jo selv at du stenger tankene dine inne, og når man har en person som ikke er personlig knyttet til deg, så er det mye lettere å kunne snakke om alt det vonde du tenker. Særlig ting du kanskje er litt flau over at du faktisk tenker på, eller som du helst ikke vil at vennene dine skal vite. For hvem vil vel at de nærmeste skal gå rundt på tå hev og være redd for deg hele tiden.

Så stå på, Therese! Du kommer deg ut av dette. Jeg vil også råde deg til å fortsette å gå til psykolog jevnlig, selv når du føler at alt er bedre. For det kan være med på å forhindre at du ender opp slik som dette igjen. Lykke til!

Jeg skjønner deg veldig godt, jeg hadde de på akkuratt samme måte ,jeg gikk bare i 8 klasse da alt begynte og har godt til psykolog siden de ( går 1vgs nå ) Men alt er mye bedre nå og jeg føler meg faktisk glad igjen og livet gir faktisk litt mening nå, så ikke gi opp det kommer til å endre seg du må bare klare å tenke annerledes, å de kan du klare med hjelp av psykolog. ikke la de negative tankene vinne over deg ! du kommer til å føle deg så sterk den dagen du føler du har vunne over depresjonen.

Skjønner deg utrolig godt! Det å ikke føle du har energi eller krefter til noe er utrolig utmattende.. Stå på!! Dette komer du deg gjennom:) Snakk med noen, det hjelper veldig! Håper du får det bedre

Du skal IKKE føle deg alene. Det er faktisk mange som sliter psykisk i dag.

Både jeg og broren min sliter psykisk og går begge til psykolog. Det er ingen ting å skamme seg over eller føle seg dum. Depresjon er helt vanlig og det finnes mange tilbud.

Jeg gikk i gruppebehandling for 1 år siden sammen med 7 andre som var i samme båt som meg. Det hjalp veldig.

Nå har jeg slitt med dette i flere år, Tok laaang tid før jeg fikk diagnosen Dystemi og fikk kommet meg til lege. Jeg har perioder hvor jeg føler meg helt jævlig og andre ganger går det helt fint. Det er littt opp og ned.Det er ingen god følelse å føle seg helt mislykket og at man bare er en stor taper. Det dummeste man kan gjøre er å stenge alt inne. Det hjelper veldig å snakke med noen og også fortelle dine nærmeste om at man sliter psykisk. Det er deilig å ha støtte rundt seg.

Veldig bra at du er ærlig og skriver dette er på bloggen din. Det står i respekt av! :)

Føler meg teit som sier dette, men jeg vet hvordan du har det. Ikke at jeg er så pen osv, men det å klistre på smilet. Tilslutt fungerer det faktisk ikke lenger og da er det ikke sikkert man takler smellet. Men det er bra du skal få hjelp, psykolog er veldig tungt og slitsomt. MEN det er verdt det og det hjelper utrolig mye.

God bedring :)

Vil virkelig anbefale deg å ta noen blodprøver for å sjekke om du kan ha noen mangelsykdommer, stoffskifteproblemer eller lignende. Kjenner med igjen i dine symptomer, og jeg har (/hadde) lavt stoffskifte. Selv om det ikke nødvendigvis er det som er problemet skader det ikke å sjekke det ut. Det er mye enklere å bli bedre dersom det kan skyldes noe fysisk, og ikke bare er psykisk. Lykke til!

Til dere som rakker ned på Therese fordi hun ikke har det så bra: Er det mulig å være så usympatisk? Nedstemthet og depresjon er ikke noe man velger, og betyr overhodet ikke at man er lat og bare kan ta seg sammen. Det er faktisk helt omvendt: depresjon gjør deg tiltaksløs, det er ikke tiltaksløshet som skaper depresjon.

Veldig bra skrevet, tror 80% av ungdommer i Europa har det sånn for tiden (virker sånn hvertfall). Problemet hos de fleste er faktisk at vi er for bortskjemte, vi lager fantasier og tanker i hodene våres som resten av verden ikke har tid til å gjøre og vi skaper problemer for oss selv som regel. Jeg skal ikke si at jeg ikke er sånn selv, for det ville vært å lyve. Ingeting er galt med meg, jeg har så uendelig mange venner som støtter meg, fantastiske foreldre og ikke minst verdens beste kjæreste. Så HVORFOR jeg har det sånn jeg har det er jammen ikke godt å si.. Har siden jeg var liten slitt mye med angst men har klart med årene og dytte det mer og mer av meg og ikke la det gå innpå meg, men så plutselig kommer høsten og alt synker til bånn igjen, jeg føler meg like patetisk og ynkelig hver gang. Jeg har da ikke noe rett til å ha det på denne måten? Men jeg vil gjerne gi noen tips som de fleste blir irriterete på eller så tenker de med engang at, herregud hun har ikke hatt problemer som klarer det mens hun er i en sånn periode. Den ENESTE som kan gjøre ting bedre er ingen andre ringere enn DEG SELV. Jeg er en person som blir utrolig lett frustert og irritert på andre som klager over livene deres, og det er kun en grunn for det. Det blir sånn du gjør det til, uansett hva slags sykdom du har, mark my word "UANSETT"! Selvom ting er vansklige og det frister å sitte på sofaen å gråte litt, eller reflektere over hvorfor livet er vanskelig så garanterer jeg deg at det gjør det verre. Har vært der selv, var deprimert og prøvde å finne ut av problemene mine, det ble verre og verre fordi jeg tenkte og tenkte og tenkte for å finne ut hva som var galt. Jeg sluttet å trene og alt som gjorde meg glad, og til slutt var gleden for alt borte. MEN den kommer tilbake, og derfor må du bare gjøre det du pleier og tvinge frem et smil om munnen din selvom det kanskje ikke virker fristende der og da. Ja selfølgelig holder du ting inni deg, men jeg snakker ikke om å låse deg helt. Gå til psykolog, ordn opp i tingene selfølgelig, men ingen grunn til å gjøre det verre enn det er. For da låser du deg inn i et hjørne, og for guds skyld ikke gjør det.. Det er vanskelig å komme seg ut igjen.

Men lykke til, kjære deg:-)

Du skal ihvertfall vite én ting som ikke forandrer seg uansett hvordan du har det; du er så ufattelig høyt elsket av Gud!

Prøv å be om at det skal gå bedre, selv om du aldri kanskje har gjort det før. Anbefales på det sterkeste! :)

Dette var et utrolig sterkt og bra innlegg Therese! Jeg kjente meg igjen i alt du skrev, og det er vondt. Jeg har det ikke så ille nå, men jeg har vært der du er nå. Og jeg forstår hva du mener med det at du selv blir skremt av dine egne tanker. Det er flott at du tar tak i det og går til psyokolog, slik at du kan få hjelpen du trenger. Det kommer til å gjøre det så mye bedre for deg og mennesker rundt deg. Lykke til :-)

Rebecca Alfredsen

Rebecca Alfredsen

Det er AKKURAT slik jeg har det nå. Har gått å tenkt at jeg er helt alene om å ha det slik, men det var jeg altså ikke. Vet helt akkurat hva du mener, og hvor jævli det er. Ser liksom heller ingen ende på det. Men det er bare å holde håpet oppe og ikke gi opp, selvom det er en ting å si det og noe annent å gjøre det.. Og en psykolog er nok en god idè. Så du er ikke alene om dette Therese! Ønsker deg masse god bedring, så håper jeg du skriver om ting har løst seg etterhvert! :)

Du trenger å få deg litt kjepp!

Nesten godt og lese dette, har det på akkurat samme måte, pluss at det skjer litt div som påvirker det, som ikke egner seg for offentligheten(kan godt hende vi tenker på samme ting..?). Så det er på en måte godt å vite at man faktisk ikke er alene med det, å at andre faktisk også har det på samme måten!

Har lest bloggen din i av og på i flere år nå, å må bare si det at du virker som en person som er veldig, veldig lik meg! Spesiellt livsstilen din kan sammenlignes med min, bortsett fra at jeg er ingen toppblogger å mini-kjendis da! Men om du vil ha en person og snakke med, som kan relatere til veldig mye av deg, så er det bare og sende mail!

Øyvind Trehjørningen

Øyvind Trehjørningen

Om du liker å stå på vannski kjenner jeg en som kan hjelpe deg.....

Øyvind Trehjørningen

Øyvind Trehjørningen

Han sier blant annet ååååååååååååå her er vi sammen for alltid

jeg har opplevd det samme, og skal nå bli innlagt for det.. vet vell litt hvordan du føler det, og de bste tipsene jeg har fått og ting jeg har gjort selv som har hjulpet er å skrive dagbok, skriv ned hva du føler den dagen du er deprimert og ting som gjør deg glad og sånt. er det noen du savner så ring dem selv om du egentlig ikke vil. sett deg ned å hylgrin en gang i blandt, trust me, alle trenger det. slipp følelsene fri, ring en du stoler på når du griner og fortel den personen hva du tenker og sånt, det er alltid folk som bryr seg mye mer enn hva du tror :) du klarer dette, stay strong!

Det er kanskje at du trenger et religioen i ditt liv... som hva er meningen med livet? Les litt om Ilsam

kanskje :)

Sliter også med depresjon, og benektet det først, før jeg fikk bekreftelse fra legen i forrige uke. Klarer ikke se positivt på noe, så føler med deg. Elsker at du faktisk tørr skrive om slike personlige ting da (grunnen til at jeg liker bloggen din så godt+at du har et fantastisk utseende). Føler meg på en måte bedre av å se jeg ikke er den eneste som sliter, selv om det kanskje hørets litt slemt ut.

Håper det ordner seg for deg! :)

Du er modig som skriver dette Therese! Å du skal bare vite at hver og en av dem som leser hele innlegget forstår hva du har skrevet, det er lov å føle seg mislykket, det er lov å føle at det ikke er noe mening med livet. Og jeg syntes det er supert at du har skaffet deg hjelp, det blir mye bedre etter hvert, det er som du sier, du er bare i en vanskelig periode i livet ditt akkurat nå, men det blir bedre! Stå på Therese og husk at du er et flott menneske og et godt forbilde for meg og mange av leserne dine :)

Du er virkelig en herlig jente, du! Kjenner meg 99% igjen i det du skriver, og ser opp til deg som tør å skrive det og sette ord på det. Jeg slet selv med depresjon i mange år, i en alder av 15. Men tro meg, det hjelper å gå til psykolog selv om det kanskje ikke virker sånn nå! Stå på, det beste rådet jeg kan gi er at DET BLIR BEDRE.

Jeg syntes det er kjempe flott at du skriver dette, jeg har vert syk i 3 år.. vert innlagt på sykehuset fast i 2 år og har nettopp kommet meg ut. Selv om det er helt sinnsykt flott og være frisk, så er overgangen fra syk til frisk veldig vanskelig. Jeg skulle flytte ut, møte nye folk som ikke er helsepersonell osv.. Jeg håper du kommer deg, og du er absolutt ikke mislykket! Du har hele livet forran deg, og dette kommer til å bli bedre, det lover jeg :)

Før det første: Kjempe tøft gjort av deg å åpne deg om dette på bloggen din Therese!

Depresjon er noe dritt, dette vet jeg alt om. Mye av det du beskriver her, kan jeg kjenne igjen fra tidligere perioder i livet mitt. Jeg hadde det litt som deg; økonomisk krise, sov hele tiden, vanskelig å gjøre hverdagslige ting osv. Men det gikk bra tilslutt! Det skal sies at jeg aldri har vært til legen for dette og aldri tatt medisiner for depresjon. Jeg jobber og studerer i helsesektoren, så jeg har vært mye borti depresjon i praksis, så jeg vet akkurat hva det innebærer. For min del, var det forandring i livet mitt (jeg flyttet til en annen by), ordnet opp i økonomien min og jobbet steinhardt med meg selv som skulle til for å bli bedre. Så av erfaring; det blir bedre! :-)

Håper det ordner seg for deg også Therese.

Du er så fantastisk som skriver dette innlegget, bare det viser at du har kommet ett stykke i rett retning ved å innrømme det for deg selv. Man trenger ikke kjempe mot smerten inni seg bestandig, men jeg vet hvordan du har det. Jeg sliter selv med slike følelser og tanker, og livet mitt har blitt sterkt preget av det i det siste. Pga. mine plager har jeg mistet en god venn av meg og såret flere, bare fordi jeg har det så vondt mentalt. Folk tror alltid at jeg er den glade, smilende jenta med mange venner og god selvtillitt... men nå føler jeg ikke at jeg kan leve opp til de forventningene hvis du skjønner? Det er liksom et konstant press på meg hele tiden som jeg ikke kan leve opp til lenger, rett og slett fordi jeg ikke er så lykkelig som alle tror. En dag skal jeg bli psykolog slik at jeg kan hjelpe folk som har det slik som meg. Jobb på Therese, du er ikke alene om å ha det slik! Det er bedre å tenne et lys enn å skylde på mørket :)

Ett lite tips! :)

Ett lite tips! :)

Kan si at jeg har følt så og si det samme som du! Jeg jobber bare, mens resten av vennene flytter og begynner med videreutdanningen dems ("går videre med livet deres"). Det at man kan sove omså hvor lenge uten å føle seg nok uthvilt har jeg tenkt på en stund. Hjalp meg masse å legge om legge/stå opp rutinene mine! Følte jeg fikk masse energi, ble mer positiv og jeg årket faktisk å gjøre ting. Så bare det og stå opp tidligere enn feks. kl12 (er en major b-menneske) hjalp masse på humøret mitt! Har klusset litt til medsove rutinene mine nå, så begynner og føle meg "deppa" og sliten igjen. Ett lite tips til deg som hjalp meg masse!!!:)

Jeg er også en person som deg, stenger alle følelser inni meg. Tenker at jeg ikke vil plage andre mennesker hva jeg egentlig føler, for det ikke vits i å komplisere livet deres med mitt eget. Jeg tenker at de fleste har sine problemer å tenke på, og jeg har mine. Det å stenge følelsene mine inne er noe jeg har gjort siden jeg kan huske, jeg klarer ikke å åpne meg for mennekser. Det å åpne meg for min bestevenn er i tillegg utrolig vanskelig. Det å se henne gi meg et bekymret blikk, gjør meg enda verre. Det at mennesker skal se anderledes på meg, bare på grunn av måten jeg føler meg, er utrolig hardt. Jeg har aldri klart det, alltid stengt alt inne.

For en ukestid siden snakket jeg med henne om denne skyen som har vært over meg i lengere perioder, og hun så på meg. Hun så på meg med et bekymret blikk. Det utrykket jeg ville slippe, det ga meg følelsen at jeg var nede. "Jeg tror du har truffet veggen" følte jeg blikket sa. Jeg viste det helt selv, at jeg hadde gjort det. Men det å se en annen også vite det, var helt forferdelig. Men det hjalp, ikke mye, men det hjalp meg virkelig.

I min verden er det en mørk sky som følger meg, en som ikke vil bort. Den henger over meg, ødelegger følelsene mine, mitt syn på virkeligheten, hva andre mener, hva jeg mener og meg. Skyen endrer størrelse, men i vinterstider blir den alltid større. Får meg til å lukke meg enda mer, i en periode jeg burde åpne meg. Ikke stenge den inne, alene, uten noen andre rundt meg. Den har aldri gitt meg tanker om at livet mitt burde ende, men den gir meg tanker om at jeg ikke er noe. At jeg alleredet er borte, at jeg er i min egen lille skygge, ikke et menneske.

Hei! Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Det var akkurat som å lese mine egne tanker når jeg leste innlegget. Nå har jeg kommet videre. Og jeg kom på hvor ille det faktisk var å være i den perioden. Det føles som å være låst inne og låst fast. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men jeg hadde ikke motivasjon til en eneste ting og alt var bare dritt. Jeg går på skole i 2vgs. Jeg hadde ikke konsentrasjonen. Hver gang jeg skulle lese til en prøve så tenkte jeg bare på andre ting og jeg fikk ikke med meg en dritt av det jeg leste som gjorde at jeg måtte lese om og om igjen. Til slutt så gav jeg bare opp alt med prøver osv. Jeg klarte det ikke. Jeg hadde gått på håndball og fotball i omtrent 10 år og jeg sluttet på det, så jeg fikk ikke trent noe. Jeg gadd rett å slett ikke. Og samme som deg så er jeg veldig lukket og jeg er ikke åpen og flink til å snakke om ting. Men jeg skal ikke ramse opp masse negative ting nå.

Jeg bestemte meg skikkelig etter mange ganger å få fingeren ut. Jeg begynte å spille håndball igjen fordi det er noe jeg elsker å gjøre. Det hjalp litt. Jeg begynte å bli med mer på ting som vennene mine spurte om. Jeg begynte å si ja til ting, som hjalp så utrolig mye. Si ja, istedet for nei! Ikke bare bli låst inne. Jeg gikk tur ute nesten hver dag, selvom jeg egentlig ikke orket, men jeg visste at hvis jeg bare gjør det! Bare presser meg til det så vil det gå! Jeg begynte å tenke mer og mer positivt! Fordi hvis du bare presser deg selv til å gjøre ting du ikke vil eller orker, men du vet at du må, så vil det gå til slutt. alltid! Du må bare tro på deg selv. Jeg valgte også å åpne meg mer for vennene mine, noe som var veldig uvant. De hjalp meg utrolig mye med å si ja til ting. De lærte meg masse.

Nå føles kroppen min mye lettere. Jeg gjør det jeg har lyst til og jeg sier ja til ting. Jeg tenker positivt på ting. Det tok tid, men endelig!

Jeg valgte å dele dette med deg fordi jeg håper det hjelper deg litt! Og jeg ønsker at du leser dette! God bedring, ikke gi opp!!

Jeg kan love deg at alt vil bli bedre, jeg vat hvordan det er å være deprimert, virkelig!! og det blir bedre!

fortsett å kjemp.

det er bare en vei nå og det er oppover!

Stå på! dette klarer du!

Jeg skjønner akkurat hvordan du har det. Jeg gikk gjennom det samme i 8. klasse og forsto ikke noe av det som foregikk. Jeg var jo egentlig ganske liten da. Nå, tre år senere, sliter jeg med de samme problemene. Riktignok har jeg ikke dratt til psykolog av personlige grunner, noe jeg bør vurdere i mot alle odds. Hver dag blir en utfordring, og siden jeg går på skole, så blir alt så mye vanskeligere. Lykke til, håper det går bedre for begge. Det er så mange andre som sliter med akkurat det samme der ute.

Therese.. Kunne ønske du kunne gått i mine sko en uke. Jeg har kjæreste som jeg elsker mer enn alt, men jeg sliter også med deprisjon. Prøv å jobb mellom 8-12 timer om dagen når du sliter med deprisjon og angst. Du har det jævlig lett i livet, men du er ikke klar over det selv. Vent til den dagen du faktisk må begynne å jobbe og tjene penger på den ordentlige måten

Utrolig bra skrevet, og jeg føler virkelig med deg! Jeg sliter selv med depresjoner, og har fått diagnosen bipolar lidelse. Jeg håper alt blir bedre for deg! God bedring. Tusen millioner klemmer fra meg til deg <3 <3 <3 <3 <3

Kjenner til det her SÅ godt. Håper alt blir bedre så for som mulig <3

Du fortjener å ha det bra, Therese. Ikke gi opp :)

åå, som jeg kjenner meg igjen i alt du skriver! har det slik selv som du beskriver det.

er tungt å gå rundt å være trist og ikke vite helt hvorfor, jeg er selv 19 og føler at jeg ikke kommer noe vei videre i livet, at jeg "henger" etter.

har slitt mye med depresjon, kan plutselig bare begynne å gråte uten å vite helt hvorfor, er ofte sliten og kan sove i maange timer når jeg først legger meg, for å så våkne å føle meg som dritt og egentlig bare vil sove mer.

det verste for min del er at jeg vet at jeg må snakke om tingene mine for å få det bedre, men bare klarer ikke.

så vit at du ikke er alene om å ha det sånn, og at det er flere enn du tror som føler det akkurat det samme.. om det kan være noe trøst.

håper du finner ut av ting etterhvert og at ting blir bedre for deg, håper forsåvidt det for oss begge.. ingen kan si at det er lett å være ung.

<3

Kjenner med 100% igjen, så skjønner hva du mener. Jeg begynte å oppføre meg sånn som det du gjorde, altså å late som ingenting og alt var liksom fint. Jeg måtte kaste inn håndkleet i begynnelsen av august og da gikk jeg til psykolog èn dag i uken. Jeg merker selv etter noen måneder at jeg har blitt ett "annet" menneske. Jeg er så takknemlig for å jeg tok det første skrittet, siden samtalene med psykologen var så positive og de hjalp.

STÅ PÅ Therese. Du er sterk som deler dette :)

Jeg hadde det sånn selv i noen få år. Det var perioder og selv om jeg hadde det bra og utrolig mange gode minner, fokuserte jeg på det vonde. Jeg ble ikke lagt så mye bry på av de nærmeste, ihvertfall følte vi avstand. De hadde sine egne problemer som var minst like store, kanskje større. Jeg ønsket å bli sett, samtidig som glemt. Jeg gikk til psykolog tre ganger sammen med moren min da jeg var ti år. Jeg er skuffet over at jeg ikke fikk mer oppfølging, for en person, spesielt i så ung alder, bør ikke tenke på selvmord hver dag. Nå flere år senere, ser jeg andre sider av dem og støtter dem mer med deres vanskeligheter for selv om vi fortsatt har en liten avstand, er vi glad i hverandre. Først når jeg godtok og likte forandringene i livet, for det gikk fra dårlig til verre og igjen til bra, har jeg hatt det bra med meg selv.

Takk gud for at du skrev dette innlegget! Jeg føler meg også mislykket i en alder av 20 år. Jeg har ikke begynt på en utdannelse, og det er noe jeg føler ALLE gjør, og at jeg sitter igjen her alene. Har heller ingen jobb for tiden, så det eneste jeg gjør er å stå opp, spise og se på tv. For et utrolig meningsløst liv. Men jeg sier som deg, jeg håper og tror det kommer til å ordne seg til slutt. Men jeg vil at det skal ordne seg NÅ!

Men vit at du ikke er alene :)

Forstår akkurat hva du skriver, har hatt det sånn siden juni i sommer. Har stengt meg inne i leiligheten min siden og er så vidt jeg klarer å presse meg selv til å være med venner noen sjeldne ganger iblant..

AKKURAT sånn har jeg det også.. mamma tror/trodde bare jeg er en slask som ikke gidder noen ting, men sånn er det faktisk ikke. Jeg vil så gjerne, men jeg orker ikke, jeg gir opp og har helst lyst til å ligge i sengen hele dagen lang. Jeg kommer meg til skolen, men når jeg kommer hjem er jeg så sliten og må bare gå for å legge meg til å sove. Jeg er super negativ til alt, og all klagingen min går utover mamma. Det er ingen av vennene mine som vet at jeg har det sånn, og jeg syns det er veldig vanskelig å snakke om det. Jeg vil ikke at venner skal synes synd på meg..

Dette har foregått i over to år nå, og jeg er rett og slett dritt lei.. jeg kan plutselig starte å gråte av ingenting. Tankene mine går i ett hele tiden, og smertestillende er en av mine bestevenner.

Jeg har aldri tenkt tanken bak dette er at jeg er deprimert, før nå i det siste. Mamma vil at jeg skal dra og besøke både lege og psykolog neste uke, noe jeg overhodet ikke har lyst til selv. Jeg vil ikke at noen skal si til meg at jeg "lider" av depresjon, men jeg vet selv at jeg burde, jeg burde snakke om det, jeg trenger det.

Jeg spiser kanskje to ganger i løpet av en dag, jeg glemmer det ikke, jeg bare orker ikke. Det eneste som faktisk har hjulpet meg er snus, det roer meg ned, blir mindre stresset, tenker mindre..

Jeg savner tiden før, tiden hvor jeg orket å være med venner dagen lang, var opplagt, trente, spise sunt og sist men ikke minst - hadde det bra med meg selv.

Du er utrolig modig og sterk som tør å dele dette med oss ! Stå på:)

You go girl!

Godt innlegg, føler jeg er nødt til å dele en personlig erfaring med deg. Det omhandler deg selv og ingen andre. Det er ingen skam i å føle at du selv har det tungt uansett hvor mye bedre du selv føler du har det situasjonsmessig i forhold til andre. Det er deg selv du skal leve med resten av ditt liv, husk det. Løsning som fungerte for meg: reflekter over hvorfor du har blitt den du har blitt(opplevelser, påvirkninger, traumer), reflekter over alt som har undertrykt dine følelser, lås opp sinne ditt å konfronter fryktene dine, ta kontroll. Sett deg et langtidssiktig mål, folk har en tendens til å leve når ting gir mening(ooops, this is a tough one). Men jeg føler heldigvis at jeg har knekt koden til hvordan man skal finne sitt identitet:) mvh

Silikon i tatti, fikk baksmell på skatti?

Heia. Skulle bare si at jeg nettopp har begynt med det du skal begynne med . Samtaler med psykolog. Har fått råd om at jeg må ha trua på at det kommer til å fungere med psykologtimer.. Og når man nå begynner å snakke, så kan det virke verre enn FØR du dro til psykologen. Men det er fordi dere 'graver opp' ting som du kanskje ikke har tenkt så mye over før osv. Etter denne nedturen (hvis du nå for en) så kommer det nok alltids en oppoverbakke igjen :-)

Du verden vi er mange som sliter psykisk. Men sånn er det, og mer blir det. Man kommer gudskjelov til et punkt hvor man skjønner at det ikke er noen skam å be om hjelp :-) Heldigvis blir det mer og mer akseptabelt å snakke om dette. Nå er du i gang. Lykke til

Jeg er 14 år og har det sånn...

Jeg går selv til psykolog og merker at det er godt å ha noen å prate med. Jeg sliter med noe angst, men de er flinke til å tilpasse ting for deg! Du får tømt hodet, samtidig som de hjelper deg. Håper det funker.

Jeg vet virkelig hvordan du har det. Jeg er 24 og har slitt med angst, depresjoner og panikkattakker siden jeg var liten. Da jeg var rundt 10-11 ble det verre og verre, og jeg hadde det vel som aller verst da jeg var mellom 11 och 13. Det var mange år hos psykolog også, og det hjalp godt å få snakket med noen. Men etter noen år sluttet favorittpsykologen min og jeg fikk en ny, og jeg følte at han mest satt og gjorde narr av meg så da sluttet jeg å gå dit og klarte meg nesten bedre uten. Så hvordan psykologen er har nok mye å si :) Jeg klarte ikke å gå til skolen og hoppet ned på gulvet i bilen da mamma kjørte meg og begynte å hyperventilere over å ikke klare å gå ut av bilen. Det høres kanskje teit eller uskyldig ut, men for meg var det grusomt. Jeg fikk sosial angst og var livredd for å møte andre mennesker. Jeg isolerte meg og gikk ikke til skolen på flere år, så jeg fikk en lærer til å komme hjem til meg slik at jeg fikk gjort litt lekser likevel. Klarte ikke å begynne på skolen på ordentlig igjen før jeg var sirka 13, og da begynte ting å gå litt enklere. Men jeg har alltid hatt angsten med meg, og etter noen års pause fikk jeg et tilbakefall da jeg var 17. Den dag i dag har jeg det noenlunde bra, men det hender fortsatt at jeg får angst og panikkattakker og ikke klarer å gå ut døren. Den sosiale angsten er som bortblåst, for jeg er jo egentlig veldig glad i mennesker og det å være sosial. :) Og jeg er en veldig sprudlende og utadvendt jente til tross for det jeg sliter med. Og jeg har faktisk gått på antidepressive siden jeg var 11... Jeg er klar over at det ikke er bra å gå på antidepressive, men de hjelper meg veldig godt og får meg til å fungere i hverdagen. Jeg ser ikke på meg selv som en gærning av den grunn, sikkert mange som har det sånn. Poenget med hele denne romanen her er at jeg VET hvordan du har det, og når man sliter som verst med angst så hjelper det sykt mye å få snakke med noen som skjønner. Stor klem til deg, du er fantastisk <3 Legger ved e-postadressen min hvis du noensinne trenger noen å snakke med.

wow,det er nesten som du skrev mine tanker og følelser.Jeg kan ikke si at jeg føler det samme,men veldig likt.Jeg sliter med sosial angst,og jeg er mye alene.Jeg tenker alt for mye,og bekymrer om alt for mye.Nå i det siste har jeg bekymra og tenkt så mye at jeg blir rett og slett både fysisk og psykisk utmattet.Jeg var hos legen tidligere i uka,og endte med at jeg er sykemeldt.Det psykiske går veldig fort over på det fysiske,mer enn jeg trodde.

Jeg selv har tenkt akkurat det samme med depresjon.Jeg depresjon? Jeg har det så mye bedre enn så mange andre.Jeg har aldri vært diagnosert med depresjon,men jeg har en liten mistanke at jeg har hatt det opp til flere ganger.Det siste her har jeg ikke fortalt til noen.

Det var veldig tøft skrevet av deg, Therese! Jeg vet ikke hva annet jeg skal skrive enn at jeg håper det ordner seg for deg, og at du får den hjelpen du trenger hos psykologen. Lykke til, dette klarer du! :-)

Er fullt forståelig at du har det sånn, og er glad for at du vet at det finnes håp.

Selv har jeg slitt med depresjon siden jeg var 12, altså i 7 lange år, men ting har både sett lyst og mørkt ut (selv om det for det meste har sett mørkt ut). Ble alvorlig da jeg begynte på videregående og bare ga opp hele livet. Lå hjemme i 7 mnd i mørket på soverommet mitt uten å ha noe fysisk kontakt med venner eller andre folk utenom foreldrene og søsteren min. Det var skikkelig, skikkelig tungt, og vurderte for alvor å ta livet mitt flere ganger. Til slutt var jeg nødt til å komme meg ut, og møtte tilfeldigvis på en gammel venninne som jeg ikke hadde snakket med på mange år på bussen. Hun inviterte meg med ut på en fest, min aller første faktisk, og der møtte jeg eksen min. Tiden etter ble alt bare bra, men da jeg begynte på skolen igjen og det ble slutt med typen føltes alt på bunn nok en gang. Sånn holdt det på fram til jeg åpnet meg for en kamerat i klassen og spurte om han ville savnet meg om jeg "forsvant", og han ble såpass bekymret at han ringte sykehuset slik at jeg kunne bli akutt lagt inn på psykriatisk. Tiden etter det var vanskelig, jeg sleit skikkelig med skolen, bare det å møte opp eller i det hele tatt stå opp av senga, men jeg prøvde så godt jeg kunne å være med venner og ikke holde meg inne hele tiden. Så traff jeg min nåværende kjæreste mars 2012, altså litt over 1,5 år siden, og ting ble mye bedre. Litt etter litt ga depresjonen slipp, men ting føltes fortsatt ikke som det skulle. Hadde gått på antidepressiva i omtrent et år, men bestemte meg for å slutte på dem da jeg ikke følte behovet for dem mer.

Nå har jeg og kjæresten flyttet sammen, og jeg merker at depresjonen smyger seg litt tilbake. Penger og økonomi er den største grunnen til at jeg er såpass lei meg som jeg er noen ganger. Uansett hva jeg gjør så føler jeg alltid at jeg ikke har nok penger og at det er en skikkelig stor bekymring. Hva om jeg ikke får råd til månedens husleie? Tenk om strømregninga blir stor? Depositumet skal snart betales, jeg har jo absolutt ikke råd til å rutte ut med 5 tusen med en gang?

Er sånn jeg går konstant rundt og tenker på, og det gjør meg skikkelig deppa. Vet at penger ikke er alt her i verden, men det er skikkelig tungt å føle at man aldri har penger og er engstelig for at man ikke får råd til noe. Psykologen min derimot har hjulpet meg skikkelig mye på alle mulige områder, samt at jeg går til en dame på sosialkontoret som hjelper meg med sånne enkle ting som å sende inn brev og søknader, gå med meg på møter osv...det hjelper veldig, så jeg håper du får en like god opplevelse hos psykologen din som jeg gjorde med min. Jeg byttet derimot psykolog da jeg var misfornøyd med min første, så det er ingen problem det.

Ting ordner seg alltid har jeg lært, men selv om man vet det så er det alltids tungt å vite at nåtiden er vanskelig. Man får bare gjøre det beste ut av det og være villig til å motta all den hjelpen man kan få, så hjelper det mye i hverdagen.

Jeg vet at du sikkert ikke leser dette her!

Men jeg slet med litt deprisjon før, jeg var så trist hele tiden og følte at jeg manglet noe. Men så prøvde jeg å starte på Cheerleading- jeg var ikke noe myk, kunne så vidt stå på henda- jeg klarte nesten ingenting og tenkte at jeg ikke kom til å komme inn, men jeg kom inn og det er så sykt gøy! Jeg føler at det er ett sted jeg kan være meg selv 100% og jeg blir ikke demprimert når jeg er der, jeg gleder meg hver eneste gang jeg skal på trening! Du burde finne en aktivitet som du liker- prøv noe nytt!! Du burde gå på lag-sport fordi da får du såå mange gode venner og herlige minner!

everything gonna be alright

jeg skjønner godt hva du sier.. jeg er 14 og har hvert deprimert siden jeg var 11.. men prøvde og overbevise megselv at alt var perfekt..

men stå på så går det bra

til dere som sliter og ønsker noen å snakke med kan dere kike meg "madeleinebakke"

Nå ble jeg egentlig utrolig lettet.. Følte meg helt alene her i verden om å ha det sånn.. Jeg har droppet ut av siste året på videregående og sitter hjemme hver dag. Orker ikke noe.. Har det faktisk akkurat sånn som deg, slike tanker også..

kan du legge ut video om hvordan du lager header?

Hei kjære deg. Å lese dette innlegge var som å lese om mitt eget liv. Altså ikke hva du har gjort eller gjør, men hvordan du føler deg. Jeg tenkte å dele litt hvordan mitt liv har vært de siste årene.

Jeg fikk bulimi når jeg var 13 år. Ikke fordi jeg var ufornøyd med kroppen min, men fordi jeg følte meg alltid så dårlig. I en alder av 13 så følte jeg at jeg var misslykket. Akkurat som du beskirver det. Jeg hadde null gleder, ingenting å se fremtil. Jeg begynte å kaste opp med vilje fordi jeg hele tiden var så kvalm. Var kvalm fordi jeg var lei meg. Hele tiden. Jeg fikk så vidt lov av foreldrene mine til å snakke med en psykolog. De har alltid fortalt meg at jeg ikke har ordentlige problemer og at psykolog/taraput bare er tull. Noe som førte til at jeg bare fikk enda mer problemer. Dagene gikk og jeg hadde fått to hele timer med psykolog. 2 timer. Det var det. Mer fikk jeg ikke. Dagene gikk og bulimien ble en hverdag for meg. Igjen, som du beskriver, så visste jeg ikke lenger forskjellen på "normalt" og "unormalt". Å kaste opp var realiteten for meg. Jeg trodde jeg skulle være lei meg. Jeg trodde det var sånn det var. Når jeg fylte 16 klarte jeg ingenting lenger. Jeg brøyt sammen. Jeg brøyt sammen fordi jeg forsto hva som foregikk i livet mitt. Det er ingen mening i å være lei seg hele tiden, ikke sant? Foreldrene mine tok endelig tak i det og sendte meg rett på ungdoms psykiatri og bulimien og deprisjonen stoppet. Nå er jeg 17 år og har det veldig bra. Bortsett fra at jeg forsatt har tilbakefall som kommer inni mellom. Jeg har mista jobben nylig pga deprisjon og utmattelse, jeg klarer ikke skolen og jeg skyver mennesker bort fra meg. Jeg har heller ingen rutiner i livet mitt og det merkes på humøret.

Jeg vet ikke hva dette hjelper deg, men jeg vil bare få sagt at du er faktisk ikke alene om dette. Uansett hvor unormal du føler deg så er du normal. Mitt beste råd til deg er å finne ut hva du vil bruke energien din på. Du sier du ikke har jobb, du er ikke særlig interessert i noen aktiviteter og du går ikke på skole. Dette har jo en innvirking på humøret fordi man kan bli veldig frustrert. Men samtidig så er det ikke vits å bruke energi på noe man ikke trives med! Men kanskje det hadde vært lurt å funnet seg en jobb da, noe du faktisk kan ha en interesse av også. Også tror jeg det er lurt for deg å kanskje ha en å snakke med. Enten om det er psykolog, kjæreste, venner eller familie. Når du deler et eple blir det fortere borte vet du!

Jeg vet dette er irriterende å høre når man er neddafor, men jeg skriver det uansett: Ting blir bedre! Jeg ønsker deg masse lykke til og du kommer deg igjennom det. Stå på!

Skal ikke komme og si jeg sitter inne med samme erfaringer og tanker som deg, for det blir feil. Vil igrunn bare si at jeg synes du er veldig tøff som forteller dette, og faktisk belyser dette "tabuet" med psykiske utfordringer. Ønsker deg god bedring og lykke til, Therese - stor klem!

Kanskje du burde spørre legen din om du kan sjekke om du har lavt stoffskifte? Jeg ble veldig deprimert og energiløs, og fant etter en ganske lang stund at jeg har lavt stoffskifte. Er så klart mange andre symptomer også, men skader jo ikke å sjekke det.. Er jo ikke sikkert at det er stoffskifte, men hvis det er det så er det greit å få medisiner for det, så du ikke blir dårligere..

Har hatt det prikk likt som du har det nå! Og det e så sinnsykt kjipt! Kjenner meg igjen i absolutt alt. Men for meg hjelpte det veldig og få sakt det til noen! Få alt ut, grin! Mine nermeste hjelpte meg utrolig mye. Gikk til psykolog selv, han kommer til å hjelpe deg på riktig vei! Det blir bedre!

Synes det e sykt tøft av dæ å fortelle om nåkka så personlig. Det virke som at det e mange som slit med sånne problema, men det e nåkka de fleste ikke vill innrømme eller snakke om. Man skal jo framstå som om man har så perfekt liv, og mange prøve jo å uttrykke det feks. på instagram osv. Da e det jo lett for andre å tenke sånn åå de der jenten e så pen, og gjør bare gøye ting hele tia, når det ikke nødvendigvis bare e sånn. Og sånn som på blogg så fortelle man kanskje mest om det positive, og man vill jo helst legge ut de fineste bildan. Så det e nok lett å tru at man har det helt fantastisk bra. Trur ikke æ hadde trudd at du hadde det sånn, som topp blogger med masse klær, sminke, venna og alt, du skjønne haha. Mene bare det at viss en i din posisjon kan ha sånne tanka så føle kanskje mange andre som også har det at dem ikke e aleina, eller at det e nåkka alvorlig galt med dem. E sikkert godt for dæ også å være ærlig med sæ sjøl og andre. Håpe ting ordne sæ :)

Martine Kristine

Martine Kristine

Wow! Så utrolig modig gjort å skrive dette! Kjenner meg selv 100% igjen i det du skriver. Men selv om alt er tungt så blir det så mye bedre. Selvfølgelig vil du ha dine up- and downs, men det er noe du kommer deg gjennom. Det er mye vanskeligere å forstå, for de reundt deg, at det er psykisk, i og med at det ikke er synlig. Hvis man hadde brukket armen hadde alle skjønt det. Men du, ikke la det gå så langt at du slutter å spise.. Mat, søvn og hvis du orker også trening er veldig viktig. Du har sikkert hør dette 1000 ganger før, men trening frigjør endorfiner som gjør deg glad! :) Har selv sluttet å spise helt, nesten. Somregel bare ett måltid om dagen, men tilslutt blir jeg så svimmel og får så vondt i hodet at jeg får ikke noe godt ut av det.

Deprisjoner er jo noe av det vanligste som mange av tenåringsjentene sliter med. Men det er jo ikke rart når alt skal være så perfekt. Perfekt-pike-syndromet er noe så uhorvelig dumt at det er til å banne på. Prøv å hold deg våken og ikke sov alt for lenge, siden da kan du også bli sliten.. Psykologen min sa at man ikke burde sove mer enn 12 timer for da kan du bli veldig siten av å sove så mye.

Håper du blir bedre, jeg er 15 år og har snart vært syk i ett år, men ting tar tid så just keep going.

Leste gjennom noen av kommentarene, og selvom det var mye positivt, må jeg bare si noe. Hvem som helst kan bli deprimert, rike, fattige, unge og eldre. I større og i mindre grad. Det er jo ikke sånn at depresjon er forbeholdt den eller den gruppen med mennesker. At til og med folk som sliter med det selv kan være så trangsynte... it's just beyond me.

Jeg har også slitt med det, og det sitter fortsatt litt igjen. Men jeg er glad for at du valgte å dele dette med oss lesere, det gjør at man ikke føler seg så alene! Ting som hjelper for meg er å være i aktivitet og ha et stortsett sunt kosthold. Det fjerner ikke depresjonen, langt ifra, men man føler seg bedre og mer vellykket da. Bare et tips! Jeg håper virkelig alt ordner seg for deg. Selv liker jeg ikke slike "stå på" ting, men jeg vil så inderlig at du skal vite at ting kommer til å bli bedre, uansett hvor jævlig det føles der og da.

ÅÅÅ tcmn! jeg kjenner meg igjen i det du skrev. Jeg har en skikkelig dritt periode for tiden og jeg tror jeg også er veldig deprimert.. for raseri anfall...., og skjønner ikke hvorfor jeg fortsatt lever! MEN jeg håper og tror at det vil ordne seg! Også for din del :) Husk! du er ikke alene om dette! LYKKE TIL :)

Syntes det er flott at du tør i skrive det her, i og med at mange andre også har det slik, inkludert meg, det er fint å vite at man ikke er alene<3 Stå på, Therese! <3

Ta deg ett år fri, gjør noe nytt og spennende. Ta en pause fra hverdagen, ikke stress med bloggingen, dra ut og utforsk det du lenge har hatt lyst til å gjøre. Ikke drøm drømmen din, men gjør det!

Skolen stikker ikke av med det første, så den har du god tid til å gjøre færdig.

Det har iallefall jeg gjort

-settseil.wordpress.com

Kjenner meg igjen i alt du sier! Jeg sliter med det samme nå, jeg har endelig fått klart og snakke med kjæreste og familie om det, og får hjelp av psykolog.. Det hjelper, selv om det går sakte. Prøv og gjør noe for deg selv, pass på å ta vare på deg.. Det er kjempe vanskelig og ha det sånn, men alt ordner seg tilslutt :) det liker jeg og tenke i hvertfall..

Det har hjulpet for meg og bare gå turer ute med kjæresten, bare å snakke og tulle, anbefaler det!

Stå på, du virker som en fantastisk person, virkelig!

Bra du klarer å være så åpen. tror det hjelper! du er ikke alene hvertfall :) stay strong

Det er bare trangsynte mennesker som kommenterer dritt her. Depresjon kan ramme den mest vellykkede personen i verden, og man behøver ingen dårlig oppvekst, dårlige foreldre, hard skole osv for å ha det tungt. Jeg burde selv vært på toppen i livet, og sjokkerte mine beste venner når jeg delte for en måned siden at jeg går på sterke angstmedisiner for å kontrollere panikkanfallene mine og depresjonen min. Det kan skje alle. Men der er hjelp å få, det har jeg tro på. Første steg, som psykologen min sier, er å ville ta tak i det - det er de som kommer seg gjennom det. Masse tanker til deg, Therese, og jeg har troen på at DET BLIR BRA <3

Emilie Eriksen

Emilie Eriksen

Jeg forstår veldig godt situasjonen du er i. Var sånn selv for en liten stund siden, og hadde egentlig lyst til å gi opp alt. Du virker som en utrolig herlig jente, og jeg håper alt kommer til å ordne seg for deg, virkelig. Masse lykke til, du klarer dette her.

Jeg skjønner alt det du sier..føler det er sånn for meg og. Men du er sterk.. og kommer til å klare det! Kanskje jeg og burde se en psykolog men foreldra mine er imot det.

Hadde det nesten likens for en liten stund og det varte i noen måneder. Jeg var så lei meg dro ikke på skolen på en måned. Jeg elsker hester og rir nesten hver dag, men jeg orket ikke en gang å ri. Jeg gjorde ingenting. satt bare hjemme og stirra i veggen. alt var bare et kaos i hodet mitt! Tenkte bare negativt. Var til og med på tur og få en ende på alt. Jeg følte at det ikke var vits ogleve lenger... og at ingenting kom til å bli bedre. Men plutselig begynte det bare å gå opp. I forje uke hadde jeg det helt jævlig. og bare over helgen ble det mye bedre! Jeg vet akkurat hvordan det er og jeg er sikkert på at oppturen kommer snart! <3

jeg kjenner meg igjen i absolutt alt du skriver her..untatt det med baksmellen! jeg har tenkt at alt kommer til å ordne seg i langt over et år, men ingneting ordner seg og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. jeg har sagt ifra om dette til min aller beste vennine men det hjelper ikek for hun holder jeg på å miste nå..men jeg håper alt snur for deg! at du klarer og tenke positivt på alt og ingenting! jeg hadde en liten stund hvor jeg hadde en bok hvor jeg skrev ned en bra ting som hadde skjedd hver dag og det hjelper egentlig ganske så mye! men du virker som en herlig person og jeg håper alt går bra med deg! <3

Jeg har lenge lurt på hva som er galt med meg, jeg prøvde å skrive ned ting for å hjelpe meg selv til å finne ut hva det er.

Men det trenger jeg ikke lenger for det du skrev i dette innlegget er akkurat det jeg har vært ute etter. Jeg sliter med akkurat det samme, og det har vært sånn i over 1 år nå..

Jeg skjønner deg å sinnssykt godt og sånne perioder er faktisk noe av det verste som kan skje, fordi det ødelegger oss. Vi sliter psykisk og det går utover "fysisk" og da er ikke vi i stand til å gjøre noen ting.

Og hvis vi gjør noe, så er det fordi vi må..

Håper du kommer deg ut av depresjonen fort :)

Hadde vært supert om du kunne delt litt med oss etterhvert, om psykologen hjelper og hvordan det er osvosv. Jeg vurderer det selv, men prøver på egen hånd først!

Takk på forhånd.

SÅ UTROLIG BRA SKRIVD!!

Ikke misforstå meg nå, men det var på en måte godt å lese dette, fordi jeg føler det på AKKURAT samme måte. Jeg har hatt veldig mange fæle tanker den siste tida, uten egentlig å vite hvorfor. Jeg er bare 15 år, men kjente meg igjen i så og si alt du sa. Det er noe som plager meg veldig om dagen, og det har vært sånn en stund nå, men jeg klarer ikke sette fingeren på det..

Jeg brukte ekstra lang tid på å lese dette fordi jeg satt med tårer i øynene og alt blei uklart..

Men det står så utrolig stor respekt av dette, og jeg har fått inntrykk av at du er er sterk, og klarer hva du vil. Håper det går bra med deg i hvert fall! God bedring <3 <3

jeg forstår deg jeg, Therese. Jeg har depresjon, og har hatt det i et par år nå..eller fått det påvist for 2 år siden, da. Og jeg vet ikke om dette hjelper deg. Men for meg så hjelper dette:

-Se en fin film, gjerne disney hihi <3 de får meg alltid i godt humør

-Høre på fin musikk, med en deilig dyne over, eller et mykt teppe

-Oppsøke venner og gjøre rolige aktiviteter som bake, film, ta et boblebad med lys og drinker

-eller rett og slett prate med noen om hva som helst med noen du trives godt med

-planlegge en tur til et land der dere kan oppleve masse sammen. Jeg var i Japan, og jeg følte ikke jeg trengte å ta medisinen min engang. Det var så utrolig deilig å komme seg bort fra det vanlige en liten stund. Oppleve noe HELT nytt.

-eller bare ta en spontantur til London, og istedenfor å shoppe, kanskje oppleve mer? <3

Spesielt det med å oppleve noe nytt, et annet land, en annen kultur, hjelper meg utrolig masse. Kanskje en tur til et land der noen trengte din hjelp? eller frivillig arbeid med kattedyr?

http://travels.kilroy.no/nyheter/2012/11/frivillig-arbeid-med-kattedyr-i-sor-afrika

Bare distraher tankene dine med fine ting, og ikke la noen knekke deg med stygge ord. Fordi de som sier stygge ord er kun bittesmå iforhold til resten av verden. De har ingen makt.

Du er fin og god. Ta vare på deg selv, klem klem <3

Jeg har så utrolig mye respekt for deg, syns du er utrolig tøff som publiserte dette på bloggen! Håper du kommer deg fort ut av depresjonen, stå på! :) <3

Jeg har opplevd mye av det samme som deg, og jeg vet alt om hvor j*vlig det er.. Håper du kommer deg fort ut av det!

Håper du blir bedre snart! stay strong<3

Jeg kjenner meg igjen i flere ting å jeg har ME så du kunne jo undersøkt og se om du har det?

Ja, kanskje mange tror at bloggere lever et perfekt liv er det ikke slik, det er jo bare en liten del som kommer frem her og det er jærne det som er positivt. Men takk gud for at en blogger som er kjent skriver om dette temaet. Det kan skje alle og er veldig tabu. Jeg har opplevd akkurat det sammen, 19 år og følte at livet var over. Alt gikk imot meg, skolen, søsteren min er/ble syk og vet ikke hva det er som feiler henne. Bestefar har helseproblemer, så ble gammmel onkelen min involvert i en bilulykke som førte til at farmor brukte mye medisiner for å kunne holde nervene nogenlunde bra. Nå begynner alt å se lysere ut. I begynnelsen gikk dagene til å sove og fundere. Ikke noe tiltakslyst ingen ting. Men dette skal du klare å komme deg gjennom :)

Hei! Du er absolutt ikke alene! Er kanskje litt senere enn andre å se dette innlegget. Men jeg hadde det akkurat likens i vinter/vår. Alt du har nevnt, har jeg også gådd igjennom. Den følelsen at man ikke har noe verdighet osv. At jeg kan gi opp alt og ingen vil bry seg. Som også er bare tanker. Og du er jo selvfølgelig ett 100% normalt menneske som alle oss andre! Og alle går jo igjennom en drittperiode. Og jeg har selv såret andre rundt meg, jeg har holdt alt inne for meg selv og latet som at jeg har hatt det bra. Ville jo ikke skremme noen bort pga mine følelser osv. Men som sagt, det er alltid lys i tunnelen. Har brukt samme sitat siden min depresjon. Og det vil selvfølgelig gå bedre med deg. Det vil det. Det gikk også bedre med meg og føler meg 100% frisk! Elsker livet og har så sinnsykt god livsglede! Du kommer nok til å våkne opp fra denne onde dvalen og du kommer til å se på livet ditt som noe helt annet enn før. Du kommer til å ta det inn og innse at du faktisk har det bra. Etterhvert. Alle går igjennom dette en gang. Og du er aldri alene. Håper alt vil ellers gå superbra med deg framover! Å snakke med psykolog er en befrielse! Det kan bli vanskelig, men det vil føles ufattelig godt etterhvert. Ikke bli sjokkert eller flau hvis du begynner å gråte hos psykologen. Det er helt normalt. Haha, så det skal du ikke bekymre deg for! Så jah. Det var vel deg jeg ville si? Sier bare lykke til! Du er supersøt og tenk over at du ikke er halvveis engang i livet! Du har mye du må oppleve og oppnå! Kos og klem <3

KJÆRE THERESE!! Jeg vil bare minne deg på at du er ekstremt verdifull og høyt verdsatt! Jeg vet at du ikke skriver dette for å få oppmerksomhet<3 Du har selvinnsikt! Du forstår at du må¨jobbe med deg selv<3 Du er omsorgsfull, talentfull, god, herlig, vidunderlig, bedårende, unik og rett og slett helt ubeskrivelig! Folk ser bare på det ytre av deg, men glemmer ta du har en personlighet på innsiden! Du er utrolig vakker på alle måter! Mitt råd er at du burde lese i bibelen, og se om den gir deg noe glede :) Jeg er selv kristen, og jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten Gud! Jeg tror alle trenger noe å tro på og noe å leve for. Det er en mening med livet, men det er ikke alle som innser dette. Det finnes mer enn fester, skole, jobb og venner<3 Og det er jeg helt sikker på at du forstår! Jeg vil bare ønske deg all lykke til videre i livet! Det hjelper mye for meg å be<3 Jeg kan gjerne be for deg<3 For du er en bedårende person! Du er en herlig jente som byr på deg selv! Fortsett å smile og være glad<3 Spre glede og herlighet! Du lyser opp livet til andre rundt deg og betyr ekstremt mye for de som er glad i deg<3 Det er utrolig tøft av deg å dele dette på bloggen!JEG BEUNDRER DEG <3 Håper du finner ut av alt og får snakket ut om det! Skulle gjerne dratt til Tromsø og besøkt deg! Du er nydelig<3 DU MÅ ALDRI GLEMME AT DU ER VIKTIG<3 Du er helt spesiell<3 Takk for alt du gir andre<3 Du gjør andres hverdag bedre og lysere! Du er positiv og energifull<3 Når alt føles tungt, kan du være trygg på at Gud tror på deg og ønsker deg det beste! Du er strek! Fortsett på denne veien! Du vil få såå mye igjen for deg<3 Du er noe av det vakreste som fins! Håper du får satt ord på følelsene dine og får mer tid til å snakke på dypet med vennene dine. De har sikkert mye tungt å tenke på de også<3 Jeg kunne skrevet en hel bok til deg! Du fortjener alt det beste<3 Jeg ønsker at du skal ha en suksessfullt, lykkelig og fremgangsfult liv! DU ER HELT UTROLIG! Jeg er utrolig glad for at du er den du er! Tusen millioner klemmer fra en som bryr seg og ønsker deg det beste <3 XOXO gossipgirl

Dere drittunger som kommenterer dritt i dette innlegget, dere burde skamme dere. Lurer virkelig på hva foreldrene deres ville ha sagt om hva dere egentlig driver på med når dere sitter klistret forran skjermen for å være først ute med å skrive dritt til mennesker dere ikke en gang kjenner og ikke en gang vet hva ting handler om! Det er en ting at dere har det fælt, men dette er faktisk Therese sin blogg og hun skriver det hun føler for. Har dere det så fælt så gå å snakk med noen istedenfor å sitte her å rakke ned på andre! Er dere som gjør at mennesker ikke har det bra med seg selv!

Og til deg Therese, jeg forstår godt hvordan du har det. Jeg er selv i samme situasjon hvor alt virker håpløst. Man prøver så godt man kan å leve livet, prøver å gjøre det bra med utdanning og arbeid, men når ingenting fungerer så er det ikke så rart at man til slutt gir opp. Jeg syns du er utrolig modig som skrev en såpass detaljert innlegg om hva du sliter med og jeg trur at innlegget hjalp veldig mange som er i samme situasjon. Å se at andre er i samme situasjon viser at man ikke er alene og det verste er å faktisk føle seg alene her i verden! Og det med at andre kan ha det verre, ja mange har det sikkert verre, men betyr det at man selv ikke kan føle seg dårlig til tider? Skal man bare stenge følelsene sine bare fordi at andre kan det verre? Nei, det er da man må begynne å ta vare på seg selv og prøve så godt man kan å bygge seg opp og aldri gi opp. Når ting først har falt såpass mye ned at det ikke er mulig å gå mer nedover, så er det kun en man kan gå og det er oppover. Jeg håper at ting ordner seg til slutt uansett hva det måtte være som er bakgrunnen for denne depresjonen! Du er en sterk og modig jente og ting vil alltid ordne seg til slutt! :) Masse lykke til :)

Utrolig leit å høre Therese! Jeg ble faktisk litt overrasket og jeg tror det er mange som setter pris på at du skriver det innlegget her, selv om det selvfølgelig er utrolig trist! Tilslutt vil du se lys i tunnelen, og forhåpentligvis er det her bare en liten periode. Jeg håper virkelig du får snakket om det med de rundt deg og psykologer om du føler for. DU skal være stolt av deg selv for at du i det hele tatt har klart å innrømme det, for bare det kan være et STOR steg. Ta dag for dag og skritt for skritt, så ordner det seg. Bruk tiden, du er enda ung og du er et stort forbilde for mange Therese. Stol på deg selv, men husk å snakke med de rundt deg om du skulle føle for det. Du er gull verdt Therese og det tror jeg det er mange som synes. Alle vi mennesker, bloggere, kjendiser og idrettstjerner er likestile mennesker alle sammen! Dette kan skje med hvem som helst! Prøv å tenke positivt, selv om det er vanskelig.

Jeg er selv inn i en veldig slitsom fase for tiden. Vet ikke om det er direkte depresjon, men for noen måneder tilbake og de siste ukene har jeg hatt det veldig tungt med ei bestevenninne av meg. Jeg er blitt såret så dypt som jeg aldri trodde jeg skulle bli. Jeg har fått alt mot meg fra hennes side og jeg har grått meg til søvn hver natt i flere uker. Jeg har holdt det inni meg en god stund, men har snakket med de rundt meg og grått. Jeg har blitt veldig fokusert på skolen de siste månedene, så alt er rett og slett kaos. Jeg har så vanskelig for å innrømme det for meg selv med at alt ikke er helt ok. Jeg har vært på gråten omtrent hele tiden og plutselig gråter jeg helt ut av det blå. Jeg aner ikke hvorfor, men føler bare for å gråte. Det er en slitsom periode, som jeg håper det snart går slutt på. Ser lysere ut nå, men fortsatt masse å bearbeide. Oppi alt dette må jeg finne meg selv igjen etter å bli "begravd" av alt mot meg. Jeg har vurdert selvskading, men så absolutt tatt meg til fornuft å ikke gjøre det. Da braser jeg heller ut i gråt. Tillegg til alt dette så spiser jeg kanskje 2 små måltider om dagen og mistet motivasjon til treningen. Trente veldig ofte før. Nå får jeg ikke i meg nok næring til å orke noe. Så jeg må skjerpe meg, men det tar tid! Skjønner ikke hvordan jeg har kommet meg inn i alt dette heller. Jeg har sikkert også såret noen, inkludert å bli såret på det sterkeste selv.

Lykke til med alt sammen til deg Therese!

-jente 16år

du er ikke alene, hele innlegget er som om jeg skulle skrevet det selv for bare noen få måneder siden.. men ting blir bedre, og personlig syns jeg det begynte å gå litt oppover når jeg klarte å innse selv hvor ille ting var, og at det var jeg som var problemet, ikke alle rundt meg.

Utroolig sterkt av deg å faktisk poste dette på bloggen, jeg har så vidt klart å snakke med mine nærmeste om det! Håper ting går bedre for deg snart, det fortjener du!

Utrolig "godt" å lese at en toppblogger skriver noe såpass alvorlig og personlig. De fleste prøver å fremstille seg perfekt. Du er ekte. Takk for at du er så åpen, Therese. Du har min respekt! Er selv i samme bås, så forstår akkurat hva du mener, hvordan du har det og hva det gjør med deg. Håper du får den hjelpen du trenger <3

Må si jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du forteller. Jeg hadde en veldig vanskelig periode hvor jeg var konstant nedfor, gråt meg en gang jeg endelig var alene, og rett og slett bare ønsket å ikke være i livet. Ikke å drepe meg selv, men bare ikke eksistere. Etter å ha kommet hjem fra nokså halvveis utveksling, var jeg ganske lei meg. Og etter at jeg begynte på p-piller igjen, så ble alle de triste tankene bare forverret. Etter ca ett år, hvor det var like før jeg oppsøkte psykolog, så tenkte jeg å bytte p-piller pga dårlig hud, og nå har jeg det så utrolig mye bedre. Kunne aldri forestille meg at p-pillene skulle gjøre med deprimert, men det viste seg at det kunne være årsaken. Så sinnsykt godt det er å le høyt over morsomme ting selv om jeg er helt alene og rett og slett føle at "i dag var en bra dag!".

Så jeg anbefaler deg å enten slutte eller bytte p-piller ganske så fort! Selv om det er grunnen eller ikke, er det greit å få sjekket det. For hvis det viser seg å være det, så kommer du til å få det mye bedre relativt kjapt! :)

Unner ingen å ha det sånn som du har det nå, håper det ordner seg for deg.

Hei! Jeg bare lurte på hvordan du har råd til egen leilighet, bil og små ting som shopping, vippeextesions o.l. når du har fortalt at du gikk på denne skattesmellen? :-)

værken du eller legen du gikk til kan ikke _vite_ om du har en depresjon, selv om man har det veldig vanskelig og trist og til å med tenker(bare tenker) på selvmord så kan det ikke si så mye på ett møte. (De lykkeligste mennesker kan tenkte på det med en gang det skjer noe trist fordi det er en veldig naturlig ting) Tilstanden din og tankene dine rundt møte kan ha påvirket det og hva du sa mye. Jog går til pshykolog og det tok 1 år før hun kunne si 100% sikkert alle de mentale sykdommene jeg hadde (rundt 5)

Det tok ca 2 månder før hun kunne si att jeg hadde en tung depresjon(den værste sorten)

Jeg mener IKKE å si att det ikke er vanskelig for deg, eller at doktoren din er dum eller udyktig. Vil bare at du skal vite at det er langt i fra sikker du har en, og i værste fall en tung eller moderat :)

Håper alt går fint med deg!

Husk at det er viktig å finne en psykolog man føler seg trygg på. Det skjer ikke alltid på første forsøk. Føl seg litt frem. Det ordner seg etterhvert, det tar bare litt tid!❤

Du leser nok ikke denne kommentaren. Egentlig unødvendig og skrive den siden så mange andre har skrevet. Jeg har slitt med det du sliter med i 6 år. Jeg har følelsen i meg at det en gang vil ordne seg. At alt vil ordne seg. Og det, Therese, er en følelse vi må holde fast på. Dette er en følelse som forteller sannheten. Det vil ordne seg! Det er så positivt at du føler det sånn! Alt vil bestandig ordne seg. Alltid! Vi har alle tenkt tanken på selvmord, ikke at vi har planer eller lyst til å gjøre det, men fordi vi er nysgjerrige på om det finnes noen som bryr seg. I alle år har jeg trodd at det ikke finnes noen som brydde seg, til jeg den dag idag kom på hvor glade besteforeldrene mine er i meg. Men er det nok? Jeg tviler på min mor, på min far, på mine brødre, på min kjæreste og på alle venninner. Jeg har posttraumatisk lidelse og har slitt siden jeg var et lite barn. Men det går gradvis bedre. Du sliter også, du er deprimert. Og det kan ramme alle.

Da min depresjon var på sitt verste fikk jeg antidepressiver som jeg gjetter du vil få nå. Jeg la på meg enormt av de pillene så jeg har dårlig selvtillit idag. Men vi klarer dette Therese. Vi må være her helt til den dagen vi slipper, og det er det bare Gud som rår over. Lev livet Therese. Det er positive vendepunkt i sikte

Hei!

Har aldri kommentert på bloggen din før, men følte for å skrive noko. Eg er 25 år og har slitt med depresjon 3 gongar i livet. Utanom det er eg ei heilt vanlig, oppegåande og fornøyd jente med godt humør. Å vere deprimert er vanskelig, kanskje mest fordi ein ikkje klarer å faktisk KJENNE på følelsane sine. Alt er berre heilt svart og ein kjenner seg tom. I sommar hadde eg min "siste" depresjon, og då valgte eg å gå til psykolog. Eg er så utfattelig glad for at eg valgte å gjere det. I staden for å "rippe" opp i fortida mi (har hatt ein kjempefin oppvekst, men kom i lag med ein kjærast på vgs som ikkje var så god for meg, og det førte til den første depresjonen) for å "finne" rota til alt som var vondt, så lærte ho meg nokre kognitive teknikkar eg kan bruke dersom eg kjenner at depresjonen kjem snikande, eller eg berre har ein dårlig dag. Det har hjulpe meg masse! Eit av problema mine var at etter den første depresjonen gjekk over, så fekk eg ein veldig frykt i meg for å bli deprimert på nytt. Då blir ein jo deprimert til slutt også! Men no kjenner eg virkelig at eg er ferdig med depresjonen. I hvert fall akkurat DEN. Og eg er betre rusta til å møte nye vanskelighetar med dei teknikkane som psykologen lærte meg.

Oj, dette blei langt!

Husk at dette går over, det gjer det. Gode tankar til deg!

off :/ tøff som skriver om dette på bloggen din! å sterkt skrivd! kjenner meg veldig igjen i det du skriver! Har det ganske mye på samme måte.. har en stund følt eg har depresjon,, men har egnetlig aldir snakka med noen om det,, ikke familien min, har ikke noe bra forhold til dem egentlig, og ikke vennene mine for eg føler di ikke kommer til å skjønne det,, sjølv om eg egentlig veit at om eg forteller det kommer di til å støtte meg. så eg synest du er veldig flink, som nå har tatt tak i problemene dine og får fiksa de! Stå på Therese, og lykke til! Håper alt ordner seg for deg!

Du er tåplig bare.

Jeg håper virkelig at alt ordner seg, du fortjener virkelig ikke ha det sånn! :)

Heihei :)

Modig av deg og komme ut med dette på bloggen. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, har selv slitt med depresjon i mange år, (fra barneskolen - er nå ferdig med videregående) og har endelig kommet ut av det. Det har jo gått i perioder hvor ille det har vært, og det kan også slå tilbake nå. I hvertfall så virker det som at det du skriver må være depresjon, og dette med at du føler det sånn i perioden der du ikke jobber eller har noe å drive med, er også typisk. Jeg hadde fri noen måneder fra jeg var ferdig på vgs og til jeg begynte på ny skole til høsten nå, og jeg begynte å få dårlige dager konstant, tomhetsfølelse, stod stille midt på kjøkkenet og stirret ut i luften og tenkte på hva jeg egentlig følte, men kom ikke fram til noen ting. Så sier bare, FINN DEG NOE Å DRIVE MED! selvom det ikke frister, og kanskje føles som gjør alt værre, så er det den letteste måten å få noe å fokusere på, slik at du ikke sitter med dine egne følelser og tanker i hodet heeele tiden.

Og hvis du ikke gjør det, skriv dagbok. Det ble jeg oppfordret til av mine psykologer. Og i tillegg ha noen å snakke med som alltid kan være der for deg, en venninne eller noen i familien :)

Håper dette snur for deg, for det suger å ha det sånn!! Men det vil uansett bli bedre til slutt :) Klem

Heei :) Så utrolig flott skrevet Therese! Kjente meg igjen i mye av de du skrev, føler de slik selv, og spesielt etter att jeg og samboeren min har nettopp slått opp, jeg har vert med han i 3 år nå, og føler att jeg trenger han, han har alltid ver der for meg, og jeg for han, vi har hatt mange oppturer men og mange nedturer, familie problemer..jeg hadde ikke sett før meg et liv uten han, men nå kom det jeg fryktet mest og det va å miste han.. Så nå sover jeg hjemme igjen med mi kjære mamma å pappa, men det er hardt, føler livet bare raser ned på meg, aner ikke hva jeg skal gjøre, skyver veldig fort bort de som faktisk vil ver der for meg å stille opp for meg, men jeg vil ikke prate om det, jeg vil ikke forlate han, for han kom inn i mitt liv, rett etter att bestemora mi gikk bort, og hun var min favoritt, min helt mi aller bestevenninde, så kom han og vi hadde ganske like familie problemer.. but life's goes on.. Det hjelper vertfall å innrømme att du ikke har det bra, å snakke med noen om de du sliter med.. Husk dette, du er verdifull, uansett hva! Stå på Therese, tror mange kjenner seg igjen i de du har beskreve!

du burde være stolt som konfrontere både dæ sjøl og andre med denna sykdommen. mitt livs beste avgjørelse va å si til mæ sjøl at æ trengte hjelp, og gjøre noe med det. du kommer til å få hjelp til å endre tankegangen din, som e et viktig fokus i kognitiv terapi. og det hjelpe, trust me! æ har gått fra selvmordstanka til et ganske bra liv. og med et bra liv mene æ at æ har det bra med mæ sjøl.

håpe ting blir bedre etterhvert:) og husk på at du ikke e aleina, selv om du sikkert tenke det noen gang.. vår egne tanka e virkelig vår værste fiende..

Jeg håper at alt kommer til å gå bra med deg. Utrolig fint at du skal få noen å snakke meg. Jeg ønsker deg masse godt i livet. For du virker som en herlig å sprudlene jente.

Utrolig tøft av deg å stå frem om dette! Føler med deg og håper du får det bedre snart.

Jeg vet så utrolig godt hvordan du har det. Jeg sliter med en alvorlig depresjon som jeg hatt godt over et år. Jeg anbefaler deg å stille deg kritisk til psykologer. Det er du som er sjefen og du som bestemmer hva som hjelper deg, så ikke vær redd for å si i fra hvis det er noe! Psykologene bryter deg helt ned og bygger deg opp igjen. Det er utrolig slitsomt og noen ganger forferdelig. Psykologene sier ofte at "tanker er bare tanker og de kommer og går." Det er kanskje ikke det man trenger å høre? Det er som å bli dømt, som om at noen kan gå inn i deg og si hvordan du har det.

Jeg går til en overlege på en dps i Trondheim, og min erfaring er at leger er mye bedre. De tar seg av psykatri og ikke psykologi. Du må strekke deg så langt som mulig for å ikke begynne med antideprissva! De gjør alt mye verre. Jeg brukte cipralex en god stund, og til slutt hadde jeg store selvmordstanker og flere forsøk, og mye av dette kom nok av medisinen. Etter jeg har prøvd alle mulige medisiner, fikk jeg til slutt ECT - Elektrosjokk terapi. Veldig effektiv mot tunge og alvorlige depresjoner. Noen forbinder nok denne metoden i gammeldager og tror ikke at det finnes det i 2013, akkurat som at ikke beltesenger for "gale" som faktisk brukes i dag. Uansett, ECT er Veldig heavy mens det står på- i og med at det er narkose hver gang, som regel 6-9 ganger, men det er en absolutt effektiv og trygg måte å behandles på.

Jeg ønsker deg masse lykke til, kjære deg. Men stå på rettighetene dine, om det oppstår noe! Klem.

Hei :)

Det er kjempe bra at du tar tak i det å vil at ting skal bli bedre! Jeg gikk nettopp ut av samme situasjon, som var ganske bad og jeg trodde aldri jeg skulle komme over det! Hendelsen henger enda i meg men har ikke depreasjon lenger om jeg kan kalle det for det. Dette varte altså i godt over 1 år, og det er det jævligste ever. Og dette er i en alder av 14-15...

Jeg vil bare si at du ikke er alene og alle støtter deg!

Klem

Det er så skremmende hvor mange unge jenter sliter med psykiske lidelser. Det er så trist, og samfunnet gjør ikke noe for å endre på det. Klem til dere alle <3

Hei! Jeg forstår deg. Virkelig. Jeg kjenner igjen noen av ordene du har skrevet. Fra 8-10 klasse, slet jeg med selvtillit, gråt masse, ensom, hadde litt depresjon. Og nå har jeg det mye bedre på vgs. Men jeg sliter fortsatt med selvtilliten min, men det går fremover.. Støtter deg. ♥

Eg vett akkuratt hvordan da der er.. eg har hatt da sånn og noen år verre siden eg var 11 år. og eg begynte å få hjelp når eg var 20. og i begynnelsen er da som oftest tøffere enn du trur. men det vil bli Bedre. man vett aldri kor lang tid da tar. men det vil bli bedre..

eg har vert så langt nede att eg har prøvd å ta live mitt.. og det endte ikke bra. men eg leve nå vertfall endo.. eg håpe virkelig du blir bedre. og føle deg bra snart

du e ei nydlig jenta med mangen egenskaper og du er kjempe flink til og blogge :)

Stay strong <3

Trodde du jobba på kondomeriet eller hva det het?

Alle møter på en depresjon i livet, heldigvis så ordner det seg ganske fort for de fleste. Om et års tid så er nok alt bra igjen skal du se. Enn så lenge så får du ta vare på deg selv. Ikke sitt rolig med tankene dine. Klem

Jeg har også hatt det sann i perioder, og det har seriøst vært når jeg har hatt for lite å tenke på å gjøre på om dagene...Til mindre man har å gjøre, til mer begynner tankene å surre...Til mer man sover, til mer søvn trenger man. Når man går lenge nok uten å jobbe eller gå på skole så kan det faktisk fort bli sann...Det er mye lettere å rettferdiggjøre sin eksistens når man gjør noe med livet sitt (enten studerer eller jobber). Mitt råd til deg er å gå tilbake på skolen eller å begynne å jobbe. Jeg tror det vil være bra for den psykiske helsen din

de som sier at du ikke har noe å klage på og at fu ikke har opplevd noe i forhold til dem, er bare tull. noen har kreft, noen har mista en i livet, noen sulter og har ikke tak over hodet, noen trives ikke på jobben. sånn er det, alle har sine problemer å deale med! jeg kjenner meg veldig godt i det du skriver, jeg hadde en sånn periode sjæl i livet. kom meg ikke opp i hverdagen, gjorde det dårlig på skolen, tingene hopa seg opp og jeg var lei meg hele tia. null motivasjon i livet. gråt flere ganger pga av det. jeg hadde masse venner, familien min som jeg er kjempe glad i og alt var på plass, men fortsatt følte jeg meg helt jævlig. heldighvis har jeg en fin jobb nå, gleder meg masse til å studere neste år, flytte til ny by osv. livsmotivasjonen er på plass heldighvis:) dette ble sjukt rotete, men jeg håper du ser hva jeg mener! lykke til og stå på. prøv å gjøre ting som gleder deg, og selvom du ikke orker så prøv å press deg selv. når du har fått til noe, så får du motivasjon av tanken på at du har klart det! she said she could, so she did :) igjen, masse lykke til!

Hei, Therese!

Ser noen har nevnt lavt stoffskifte i kommentarene sine. Jeg anbefaler deg virkelig å sjekke stoffskiftet ditt hos legen da også jeg hadde det på nøyaktig samme måte, som du beskriver i innlegget ditt, for to år siden. Viste seg at jeg hadde lavt stoffskifte, og nå går jeg på medisin (levaxin) og føler meg hundre prosent som meg selv igjen! Flere leger jeg gikk til mente jeg "bare" var utbrent/deprimert, så om ikke legen din har tatt stoffskifteprøve av deg, bør du absolutt be han gjøre det.

Håper det ordner seg for deg også! Det er som du sier alltid lys i enden av tunnelen, man må av og til bare kjøre litt lengre enn planlagt for å se det.

Tusen takk for at du deler dette med oss, for det er faktisk helt nødvendig.

Ikke fordi at vi som leser bloggen din må få vite noe så personlig om deg - men fordi at du er så modig og tør å fortelle om noe som i dagens samfunn er så tabu. Takk, takk takk!

Vi kjenner alle på presset om å være perfekt, og vi streber etter materialistiske ting som egentlig ikke har verdi. Vi må begynne å ta vare på hverandre, istedenfor å ha det "perfekte" liv. Det eneste som er perfekt i denne verden er å gi og motta ekte kjærlighet! (Uansett hvor teit det høres ut)

Stå på Therese! Har fulgt deg i mange år og du er en kjempejente! Drit i baksmellen, det har ingenting å si. Så lenge du er sterk og har familie og venner rundt deg så går alt bra :)

Dette er første gang jeg kjenner meg igjen i deg. At du er eit menneske. Jeg har alltid tenkt "hvorfor tar ho så store pupper og sminker seg så mye? har hun ikke større bekymringer i livet enn å se bra ut?"

Men dette innlegget opnet øynene mine mer. Du er som alle andre, eller, kanskje ikke alle for det er ikke alle som når slike lavpungt i livet. Men det har jeg, for 4 år siden kom "rock bottom", og er der enda. jeg er like gammel som deg, men ser endelig ett lite lys.

Jeg kan med handa på hjerte si at i perioder blir det bedre, og med psykolog går bedringsprosessen sinnsykt mye raskere! Du tenkter sikkert etter første psykologtime at dette bare er "bullshit", men vær så snill å prøv det ut. Du merker det ikke først, men det hjelper så sykt.

Vet ikke hvordan du tenker rundt medisiner, men det har hjulpet meg mye.

Baksmellen din skal du ikke tenke på. Den går vekk med tid. Er andre som har komt seg ut av større baksmeller enn det du har:)

Om som du skriver, det skal underverker til berre det å komme seg opp fra sofaen. Men når du kommer deg opp å gjør noe, så er det så deilig!

Sterkt av deg å skrive om dette! Det er det ikke mange som tørr å gjøre, jeg hadde aldri turt å skrevet noe slikt. Tror mange kan kjenne seg helt igjen i det du skriver, jeg hadde det selv en god stund når jeg startet på vgs for 4 år siden.

Da forsvant selvtilliten min helt, karakterene var på bunn etter gode karakterer på ungdomsskolen, føltes ut som alt og alle var i mot meg. Selv om jeg hadde nære venninner og hyggelige klassekamerater. Jeg gråt mye uten noen spesiell grunn, og tenkte vonde tanker hele tiden. Det eneste jeg gjorde om dagene var å ligge i sengen med pcen, hadde ikke ork til å gjøre noe. Og jeg sov lite og var konstant trøtt, noe som gjorde at en lærer til slutt ble bekymret og sendte meg til helsesøster hvor jeg knakk sammen. I rundt et halvt år gikk jeg til psykiatrisk sykepleier, og merket at det hjalp veldig å kunne snakke om følelsene mine! Jeg turte til slutt å fortelle de nærmeste venninnene mine om hvordan jeg hadde det, og visste da at de var der sammen med meg.

Så dette gikk helt over, kan ikke huske sist jeg gråt over ingenting eller tenkte vonde tanker. Det hjelper virkelig å kunne snakke om hvordan man ha det og få hjelp for å takle det og prøve å gjøre hverdagen lettere og bedre.

Håper ting bedrer seg for deg! Jobber man med det kommer man seg opp igjen, det kan bare gå oppover når man har det som verst. Og håper du har venner rundt deg du kan snakke med, for det hjelper å slippe ut ting og kanskje gråte på skulderen til noen. Så håper alt blir bedre for deg.

Kjære Therese! Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver her.. Jeg har slitt med noenlunde det samme for noen år siden så jeg fikk veldig vondt inni meg på dine vegne nå! Jeg er så glad for at du har tatt steget og skrevet om dette, samt oppsøkt hjelp, håper virkelig det hjelper akkurat sånn det har hjulpet meg! Jeg gikk på en smell etter videregående da jeg hadde noen friår. Jeg gikk rundt med negative tanker konstant uten å skjønne hvorfor, tenkte at ingen ville brydd seg om jeg endte livet mitt selvom jeg absolutt aldri kunne gjort det, følte meg helt tom og hadde ikke energi til å gjøre noe som helst. Jeg kjente ikke meg selv igjen i det hele tatt og skjønte ikke hvordan dette kunne skje ut av det blå. Jeg gjorde nok som du har gjort, stengte av følelsene over en lengre periode. Det hjalp virkelig på å åpne seg opp og snakke med noen profesjonelle om dette, og bare ta tiden til hjelp! Det beste man kan gjøre er å omgås mennesker som vil deg vel og distraherer deg fra de destruktive tankene. Ønsker deg masse lykke til, du er en fantastisk jente, ikke glem det! :)

Hei Therese!

Jeg vet nesten nøyaktig hvordan du har det, og det var veldig godt skrevet av deg. for 5 månder siden mistet jeg en stor del av livet mitt, og hjertet mitt er helt knust, og etter den personen døde så har alt gått nedover føler jeg. Jeg føler meg ikke elsket, jeg føler meg nøyaktig som som deg for å si det sånn, men det er en person som har fått meg til å tro at alt er ok, og at alt skal være normalt. Men det er det ikke, jeg har det ikke ok, og det kommer aldri noen sinne til å bli normalt. jeg har vært så 'messed up' og alt er 'messed up' rundt meg, så det har endt opp med at jeg har vært i møter med barnevernet, jeg snakker med folk fra vekstika, helsesøster, psykolog. jeg snakker med sykt mange folk, og jeg vet ikke hva ssom skjer lenger, jeg setter et smil på ansiktet hver dag og sier til meg selv at alt er ok, og at jeg bare skal være ok, men jeg er ikke det, jeg er ikke meg selv, og jeg er knust. jeg føler at ingen hører på meg og at jeg er usynelig, og uønsket her.. jeg tenker alt for mye på hva andre tror om meg, og at alle i hele verden gjør narr av meg og tenker stygt om meg hver eneste dag. jeg sliter også med selvtillitten, den er helt å bånn, det er ikke en ting med meg selv som jeg synes er bra, jeg synes jeg selv er helt forferdelig stygg for å si det sånn, og jeg er ikke ute etter oppmerksomhet i det hele tatt, jeg er ute etter det motsatte. jeg vil være alene i en stund, bort fra alle som jeg kjenner, starte på ny. men dt går jo ikke helt opp... Jeg vil ikke at noen spessielle skal synes synd på meg eller tro at jeg er ute etter oppmerksomhet, det er jeg ikke. men jeg ville bare skrive dette for å lette av mine skuldre.. du er 19, og jeg er 14. og vi har begge to 'hit rock bottom' for å si det sånn, jeg elsker å lese bloggen din, og du er helt super(:

kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg er 16 år, fikk diagnosen depresjon da jeg var 6, og har gått til psykolog siden (10 år). Håper virkelig du klarer å komme deg tilbake til livet om jeg kan si det på den måten, for å leve med depresjon er virkelig ikke noe liv. Ønsker deg lykke til. du er ei utrolig jente. prøv å ha troa på deg selv, for dette klarer du.

Hei Therese.

Jeg har noen flere år på beina en deg frøken, men jeg vil bare skrive en kommentar og sende deg gode tanker. Du skjønner, du er ung, og det er mange valg, tanker, drømmer som du har og vil møte. Kan fortelle da jeg studerte et år i Trondheim. Jeg hadde en bestemor som var mitt alt, som forsvant noen år føre jeg flyttet til Trondheim. Hun var mitt idol, og alt jeg ønsket var å kunne være nær henne (derav jeg ville til Trondheim). Men når jeg først hadde mulighet til å være der, var det "for sent". Dette 2 år etter, men like vell, det var som at jeg hadde noe ugjort.

De første månedene gikk, og jeg følte byen var snill med meg. Men så dalte det nedover. Jeg hadde ingen energi, stengte meg inne på hybelen. Gikk turer ute i natten, funderte på hvor mange meter det trengs for at et hopp kan avslutte ens liv. Hadde drømmetanker om noen med et skarpt våpen kom gående mot meg, og mente frustrasjonen hans/hennes skulle gå utover meg.

Venner og familie begynte å engste seg. Gikk selv til legen, som videre henviste meg til en psykolog. Her var jeg vel en gang i uken, over 11 uker. Damen jeg fikk, er for meg en reddende engel. Jeg kom meg opp av "rock bottom" som du sier. Og jeg vil aldri grave meg ned dit igjen.

Vet det er cheesy og si dette her... Men! Det blir bedre!

Bare jobb deg igjennom denne perioden, vær sterk, jeg har trua!

Mvh. en som heier på deg!

Hei!:)

Når jeg leste dette innlegget akkurat nå så ser jeg at jeg er ikke den eneste som føler det slik og det er ikke du heller! Jeg følte/føler akkurat det samme som deg og jeg har stilt meg de samme spørsmålene selv. Selv om jeg har så utrolig mange mennesker rundt meg føler jeg meg helt alene. Men det er jeg ikke. Jeg har vert deprimert i nesten ett år nå men vert utrolig trist i tre år og jeg er bare 13! jeg går til psykolog hver fredag og mister derfor mange skoletimer. Men så tenker jeg slik at det er bedre å miste noen timer for å prøve å få det bedre enn å sitte på skolen å likevell ikke få med meg noen ting fordi jeg sitter og tenker på alt det som gjør meg deprimert.. jeg synes det er kjempebra at du endelig spør om hjelp og prøver å få situasjonen litt klarere!:) I fire år har jeg vert utrolig lei meg men har aldri visst hvorfor.. Selvskading kom derfor inn i bildet. Mat ble også ett problem som jeg sliter med enda. Men for fire eller fem uker siden fikk jeg nok av dette! Jeg snakket med læreren min, helsesøster, legen og andre kjente og kom fram til at jeg måtte ha hjelp til å komme meg ut av denne depressive bobla. Jeg har vert hos psykologen min tre ganger og skal fortsette å gå dit. Jeg allerede en mer gladere person men fortsatt litt tankefull. Ta imot all hjelp du blir tilbudt og snakk ut om alt til psykologen!! De er utrolig flinke til å finne svar og en forståing!

(velger å skrive dialekt her) E ska få dæ bædre og dæ ska absolutt du å!! :D Du æ sterkare enn du trur, dæ love e de;)

Du trur sikkert at e kje kan skjønne ka du føle sia e berre æ 13 men e forstår de! Oss tenke kanskje kje helt likt men e kan kjenne me att i mykjy tå dæ du skriv!:))

Håpe detta fekk de tæ å sjå at du æ kje den einaste som føle de slekk og du æ kje aleine. Depresjon kjøm i alle aldre men såmmå kor ung du æ så kjøm du de igjennom dæ! Hugs detta når du ska åt psykologen: FORTÆL ALT!

Jeg ville bare kommentere fordi jeg på en måte fikk en følelse av lettelse når jeg leste innlegget ditt. jeg har det på akkurat samme måte, og kjente meg igjen i omtrent alt du skrev. og at du nå har snakket med andre om det og deler det her, gjør at jeg også har lyst til å gjøre noe med det. fordi jeg egentlig er en veldig positiv person, har jeg hele tiden tenkt at det kom til å bli bedre, men det har bare blitt værre og værre.

Jeg er en jente på 19 år også, klarte meg ikke ut av videregående engang, strøk i 2 fag på grunn av for mye fravær, har gjeld på 32 tusen og nå har jeg friår og får ikke en dritt ut av det. jobber kanskje 6 ganger i mnd, og ellers ligger jeg bare hjemme, sover eller er med venner. orker ikke ta opp fag eller ta lappen engang.

tror ikke du kommer til å lese dette innlegget! men håper ihvertfall ting ordner seg for deg og etterhvert at ting ordner seg for meg og. Lykke til! og tusen takk for at du delte dette innlegget, følte at det endelig var noen som hadde det på samme måte.

Fra Therese.

Hello dear,

I am really glad to know, you do have hope! Something a person must never forget.

For me the point where everything got better was when I learned to know God - The Most Merciful. I learned that God was the light of those lonely in the darkness.

I pray everything turns good for you.

Peace

Skriv en ny kommentar