Dette er et innlegg jeg aldri trodde ble å se dagens lys på bloggen… Jeg har hatt det i arkivet siden april i år, og jeg har gått inn på det utallige ganger, men krysset like fort ut av det igjen. For litt siden ble jeg ukomfortabel bare ved tanken på å publisere en såpass personlig tekst om en så vanskelig tid i livet mitt på bloggen, men nå har jeg faktisk lyst til å få det ut. Jeg vil gjerne at dere skal forstå litt mer hvorfor ting har vært som de har for meg, selv om det er vanskelig å forklare og få dere til å skjønne helt hvordan jeg har hatt det. For å forstå litt mer må vi spole litt tilbake i tid, så la oss si at vi er i slutten av januar 2014. Jeg hadde en tøff start på året i begynnelsen på grunn av diverse, men slutten av januar knakk meg helt sammen. Det kom fram en del sannheter om personer i mitt liv som virkelig skuffet meg. Jeg var ikke lei meg, men jeg var sint. Jeg satt med et sinne som kunne eksplodere når som helst, jeg hadde aldri følt et så stort sinne og hat i hele mitt liv før. Innerst inne var jeg veldig lei meg og såret, men dette var noe jeg nektet å innse selv. Istedenfor skjøv jeg alt til sides og innbilte meg selv at alt var okei, jeg lekte mye sterkere enn jeg var. Jeg prøvde av en eller annen merkelig grunn å ikke la ting påvirke meg, jeg prøvde å la hverdagen fortsette som om ingenting hadde skjedd. Hvem var det jeg prøvde å overbevise? Kanskje jeg bare var for stolt til å la andre se at jeg ikke var den sterke jenta jeg trodde jeg var hele tiden. Det var så mye å takle på en gang at det tok et par uker før ting virkelig begynte å gå inn på meg, før jeg tillot meg selv å ligge med hodet gravd ned i puta mens jeg gråt og trodde at livet aldri kom til å bli bedre. Jeg gikk rundt som en apatisk zombie – jeg spiste ikke, jeg brydde meg ikke om noe, verken meg selv eller andre. Ingenting ga mening lengre. Jeg lurte på hvem jeg kunne stole på, hvem som virkelig brydde seg om meg og hvorfor i faen ting hadde endt opp slik de gjorde. Jeg følte at jeg bare levde i vente på å dø, så hvorfor kunne jeg ikke bare dø med en gang?
Dette er det kun et fåtall personer som har visst av, fordi jeg har vært flau over det. Jeg hadde tenkt til og skyve det vekk og glemme det – slik som jeg gjør med alt annet, men av egen erfaring vet jeg at det funker dårlig i lengden. 16. februar. En søndag. Jeg sitter alene i leiligheten, jeg tenker for mye og plutselig har jeg et ekstremt svakt øyeblikk. Jeg får et innfall der jeg sitter gravd ned i min egen depresjon, og jeg begynner å klandre meg selv for ting som overhodet ikke var min feil.. Jeg leter fram paracet, ibux og andre tabletter. Jeg svelger haugevis med paracet og annet. Før jeg gjorde det ønsket jeg å dø. Mens jeg gjorde det ønsket jeg å bli hørt, et rop om hjelp. Etter jeg hadde gjort det og tenkt meg om ti ganger, stakk jeg fingeren i halsen og spydde det opp – det gikk opp for meg at jeg skulle da faen ikke få livet mitt ødelagt på grunn av noen andre. På 20 minutter gikk jeg fra å være ekstremt deprimert med et ønske om å ta mitt eget liv til å innse at det ikke var verdt det uansett hvor såret jeg var. Jeg mener selv at jeg ikke hadde et ønske om å dø, så hvorfor jeg gjorde det skjønner jeg ikke helt selv en gang. Der og da var vel dette en mye enklere løsning enn å møte problemene. Når jeg ser tilbake på det tenker jeg at det var latterlig, at det ikke var meg i det hele tatt. Long story short: jeg ringer min bestevenninne etter jeg hadde kastet opp tabelettene, hun ringer legevakten, de ber henne om å ta meg med, hun henter meg og drar dit med meg, de kjører en del prøver og jeg blir innlagt på sykehuset og får motgift mot paracetamolen over 24 lange og kjedelige timer. Hadde jeg ikke fått denne motgiften kunne jeg ifølge legene endt opp med en lang og smertefull død ettersom leveren kunne sviktet sakte men sikkert etter et par uker på grunn av paracetamolforgiftning, men heldigvis ordnet alt seg pga en snarrådig venninne som stilte opp på sekundet. Hadde det ikke vært for henne, hadde jeg lagt meg hjemme i sengen for å sove etter jeg kastet opp tabelettene. Herregud så svak jeg følte meg når jeg hadde gjort dette, jeg som alltid hadde vært så sterk. Jeg var ekstremt sårbar, jeg hadde nådd bunnen av bunnen og alt var helt mørkt. Jeg så ikke noe håp for fremtiden, jeg tenkte ikke klart…
Jeg kunne aldri funnet på noe slikt igjen den dag i dag, jeg har mye mer respekt ovenfor meg selv enn jeg hadde på den tiden. Når jeg ser tilbake på det nå, tror jeg at det var dette som gjorde at jeg kom meg videre. At jeg kom meg litt ovenpå igjen.. Det var, i fare for å høres for klisjè ut, på en måte en liten milepæl i livet mitt. Det fikk meg til å innse at livet er verdt så mye mer, det stopper ikke bare fordi du havner på bunnen – selv om det der og da ser ut til at det ikke blir noe bedre. Men det gjør det, tro meg. Jeg har vært der selv, og jeg kom meg opp. Det tar tid, jeg har fremdeles dager jeg faller litt tilbake – men det er så mye bedre nå enn det var for litt siden. Jeg har vokst på det, og jeg har kommet meg sterkere ut av det. Nå lar jeg meg selv kjenne smerte og skuffelse, istedenfor å skyve vekk problemene tar jeg meg faktisk tid til å la ting gå inn på meg. For uansett hvor mye man skyver det til sides for å slippe å takle det, så vil det slå tilbake på deg før eller senere – og da slår det tilbake hardt. Det var det som knakk meg.
