Hei!
Den siste uken mens jeg var sykemeldt, var det ei til som ikke hadde det så bra. Tirsdagskveld kom Lotta til meg, hun hadde blitt akutt syk og fikk kramper og anfall hver gang hun rørte seg. Det var så utrolig vondt å se på, det var frustrerende å ikke kunne gjøre noe, så jeg ringte veterinærvakta og møtte opp midt på natten med Lotta i armene. Vi fikk hun undersøkt kjapt, gitt muskelavslappende og roet hun litt ned. Veterinæren sa at de ikke kunne garantere at hun ikke ble å dø denne natten frem til hun skulle tilbake i morgen, når jeg hørte ordet “dø” kjente jeg bare en intens varme, synet ble dårlig og jeg måtte bare gå ut og sette meg. Jeg tror jeg var i ferd med å besvime, men det gikk heldigvis fort over så gikk jeg inn igjen og satt opp time morgenen etter for å utrede med blodprøver o.l. Hun tilbringte 4-5 timer hos dyrlegen på onsdagen mens de tok prøver for å finne ut hva det var, og de mistenkte at det kunne være hjernehinnebetennelse til tross for at hun ikke hadde feber eller andre symptomer – kun forhøydede betennelsesverdier i blodet utover normalen.
Vi fikk hun på antibiotika og kortison, i tilfelle det var hjernehinnebetennelse for å se om hun ble frisk. De første 3-4 dagene så det ikke så lyst ut, hun virket ikke til å være på bedringens vei. Hun spiste ikke, var utrolig slapp, lå hele dagen og var ikke seg selv i det hele tatt. Hun fikk plutselig et utrolig ille anfall her en kveld når hun skulle reise seg i sofaen hvor hun bare datt om og hodet “knakk” bakover, kjeven gikk opp og igjen i høyt tempo og det skummet ut av munnen på henne. Jeg trodde hun skulle dø i det øyeblikket, det var helt forferdelig å se på. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, jeg fikk helt panikk. Jeg hadde fått med muskelavslappende som jeg fikk gitt henne etter dette anfallet, og hun ble helt bortevekke av denne. Tunga hang ut, hun reagerte ikke på noe, sov i 3 timer i strekk på sofaen og fikk etterpå flere små anfall hvor bare beina stivnet iløpet av kvelden/natten. Dagen etterpå var hun veldig redusert i formen, når hun holdt hodet oppe eller satt så vugget hun frem og tilbake.
Heldigvis viste hun bedring neste dag, fikk i henne litt mat og nå viser hun smått bedring fra dag til dag. Jeg er sikker på at når vi trapper ned på kortisonen (som har en del bivirkninger) så vil vi se at hun virker enda bedre, og vi krysser alt vi har for at det var hjernehinnebetennelse som var problemet og at medisinen hjelper videre fremover, at det ikke er noe mer alvorlig som svulst på hjernen. Stakkar lille vofsen, så vondt og tungt når de ikke har det bra og ikke kan si hva det er som er galt 🙁 ♥ Man føler seg så hjelpesløs!
