kjenner ikke tantebarnet mitt

Den 14. oktober 2014 ble storebroren min, Nichlas, pappa til ei nydelig lita jente som ble født tre måneder for tidlig. Jeg skulle for første gang endelig bli tante – trodde jeg. Nå har det gått over 3 og et halvt år siden min niese ble født. På denne tiden har jeg fått se henne fire ganger. Første gang på sykehuset, andre gang i dåpen, tredje gang hjemme hos Nichlas og fjerde gang hos bestemor. FIRE ganger – og siste gangen var 2. januar 2017, som er nesten halvannet år siden. Pappa, eller jenta’s bestefar, har møtt barnebarnet sitt fire ganger. Mamma/bestemor har møtt barnebarnet sitt 3 ganger. Oldemor har møtt oldebarnet sitt 1 gang. Ingen av oss kjenner barnet den dag i dag – jenta vet neppe hvem vi er eller at hun har annen familie enn sin pappa på farssiden. For Nichlas får se datteren sin – men under avtalte samvær på 2 timer i uken med tilsyn av barnets mor.

Det er vel slik det blir når en mamma setter sine egne behov først og ikke skjønner at det er barnet som blir straffet i det store bildet. Han har aldri vært alene med datteren sin. Alt som blir sagt brukes i mot en for å overbevise instanser om at man ikke er skikket til å være pappa. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å være i Nichlas sin situasjon. Hvor tungt det må være å aldri få være seg selv sammen med sin datter. Nå er barnet også så gammelt at hun er ikke avhengig av mor, hvorfor får ikke far mer tid med jenta si? Ting tar så utrolig lang tid i systemet også, at hun rekker jo sikkert å bli tenåring før ting skjer.

Dette er så utrolig trist, og jeg kjenner jeg blir forbannet over at noen kan frata barnet sin rett på å bli kjent med hele sin familie. Jeg blir forbannet over at en mor tror hun har enerett på barnet – som man er to om å lage og sette til verden. Jeg blir forbannet over at vi er en hel familie som ønsker å bli kjent med vår niese/barnebarn/oldebarn, men ikke får lov siden de to timene med samvær barnefar har skal skje innenfor barnemors 4 vegger. Jeg føler ikke at jeg er tante. Mine foreldre føler ikke at de er besteforeldre – for vi har nemlig ikke fått lov til å være det. Og hvem føler seg som en pappa slik som min bror har det? 

Jeg gleder meg til du blir eldre og kanskje forstår, eller at du i det minste får vite at det var ikke vi som sviktet deg og kuttet deg ut, det var barnemor. Fordi vi gledet oss til å ønske deg velkommen inn i familien vår, selv om det ikke ble slik. 


Storebroren min og meg. 

skjev rygg

30. januar 2013 postet jeg et bilde av ryggen min for å vise skjevheten jeg hadde oppdaget. Noen som husker det?

I dag tok jeg et nytt bilde for å sammenligne, og det ser ut til at ryggen har blitt skjevere.. Jeg skal på røngten neste uke grunnet at jeg har vært litt plaget med smerter i korsryggen, så jeg får se hva de finner ut da… Syns bare det ser forferdelig dumt ut på meg. Ja, jeg vet at mange har verre skjevheter – men fremdeles så vil jeg ikke at ryggen min skal se slik ut. Det ville neppe dere heller hadde deres vært skjev. Kanskje det er noen treningsøvelser eller annet som kan få rettet det opp litt? Når jeg var hos legen i fjor sa han iallefall at det skyldtes vridde ryggvirvler eller noe..

easy come, easy go

Dette er et innlegg jeg aldri trodde ble å se dagens lys på bloggen… Jeg har hatt det i arkivet siden april i år, og jeg har gått inn på det utallige ganger, men krysset like fort ut av det igjen. For litt siden ble jeg ukomfortabel bare ved tanken på å publisere en såpass personlig tekst om en så vanskelig tid i livet mitt på bloggen, men nå har jeg faktisk lyst til å få det ut. Jeg vil gjerne at dere skal forstå litt mer hvorfor ting har vært som de har for meg, selv om det er vanskelig å forklare og få dere til å skjønne helt hvordan jeg har hatt det. For å forstå litt mer må vi spole litt tilbake i tid, så la oss si at vi er i slutten av januar 2014. Jeg hadde en tøff start på året i begynnelsen på grunn av diverse, men slutten av januar knakk meg helt sammen. Det kom fram en del sannheter om personer i mitt liv som virkelig skuffet meg. Jeg var ikke lei meg, men jeg var sint. Jeg satt med et sinne som kunne eksplodere når som helst, jeg hadde aldri følt et så stort sinne og hat i hele mitt liv før. Innerst inne var jeg veldig lei meg og såret, men dette var noe jeg nektet å innse selv. Istedenfor skjøv jeg alt til sides og innbilte meg selv at alt var okei, jeg lekte mye sterkere enn jeg var. Jeg prøvde av en eller annen merkelig grunn å ikke la ting påvirke meg, jeg prøvde å la hverdagen fortsette som om ingenting hadde skjedd. Hvem var det jeg prøvde å overbevise? Kanskje jeg bare var for stolt til å la andre se at jeg ikke var den sterke jenta jeg trodde jeg var hele tiden. Det var så mye å takle på en gang at det tok et par uker før ting virkelig begynte å gå inn på meg, før jeg tillot meg selv å ligge med hodet gravd ned i puta mens jeg gråt og trodde at livet aldri kom til å bli bedre. Jeg gikk rundt som en apatisk zombie – jeg spiste ikke, jeg brydde meg ikke om noe, verken meg selv eller andre. Ingenting ga mening lengre. Jeg lurte på hvem jeg kunne stole på, hvem som virkelig brydde seg om meg og hvorfor i faen ting hadde endt opp slik de gjorde. Jeg følte at jeg bare levde i vente på å dø, så hvorfor kunne jeg ikke bare dø med en gang? 

Dette er det kun et fåtall personer som har visst av, fordi jeg har vært flau over det. Jeg hadde tenkt til og skyve det vekk og glemme det – slik som jeg gjør med alt annet, men av egen erfaring vet jeg at det funker dårlig i lengden. 16. februar. En søndag. Jeg sitter alene i leiligheten, jeg tenker for mye og plutselig har jeg et ekstremt svakt øyeblikk. Jeg får et innfall der jeg sitter gravd ned i min egen depresjon, og jeg begynner å klandre meg selv for ting som overhodet ikke var min feil.. Jeg leter fram paracet, ibux og andre tabletter. Jeg svelger haugevis med paracet og annet. Før jeg gjorde det ønsket jeg å dø. Mens jeg gjorde det ønsket jeg å bli hørt, et rop om hjelp. Etter jeg hadde gjort det og tenkt meg om ti ganger, stakk jeg fingeren i halsen og spydde det opp – det gikk opp for meg at jeg skulle da faen ikke få livet mitt ødelagt på grunn av noen andre. På 20 minutter gikk jeg fra å være ekstremt deprimert med et ønske om å ta mitt eget liv til å innse at det ikke var verdt det uansett hvor såret jeg var. Jeg mener selv at jeg ikke hadde et ønske om å dø, så hvorfor jeg gjorde det skjønner jeg ikke helt selv en gang. Der og da var vel dette en mye enklere løsning enn å møte problemene. Når jeg ser tilbake på det tenker jeg at det var latterlig, at det ikke var meg i det hele tatt. Long story short: jeg ringer min bestevenninne etter jeg hadde kastet opp tabelettene, hun ringer legevakten, de ber henne om å ta meg med, hun henter meg og drar dit med meg, de kjører en del prøver og jeg blir innlagt på sykehuset og får motgift mot paracetamolen over 24 lange og kjedelige timer. Hadde jeg ikke fått denne motgiften kunne jeg ifølge legene endt opp med en lang og smertefull død ettersom leveren kunne sviktet sakte men sikkert etter et par uker på grunn av paracetamolforgiftning, men heldigvis ordnet alt seg pga en snarrådig venninne som stilte opp på sekundet. Hadde det ikke vært for henne, hadde jeg lagt meg hjemme i sengen for å sove etter jeg kastet opp tabelettene. Herregud så svak jeg følte meg når jeg hadde gjort dette, jeg som alltid hadde vært så sterk. Jeg var ekstremt sårbar, jeg hadde nådd bunnen av bunnen og alt var helt mørkt. Jeg så ikke noe håp for fremtiden, jeg tenkte ikke klart… 

Jeg kunne aldri funnet på noe slikt igjen den dag i dag, jeg har mye mer respekt ovenfor meg selv enn jeg hadde på den tiden. Når jeg ser tilbake på det nå, tror jeg at det var dette som gjorde at jeg kom meg videre. At jeg kom meg litt ovenpå igjen.. Det var, i fare for å høres for klisjè ut, på en måte en liten milepæl i livet mitt. Det fikk meg til å innse at livet er verdt så mye mer, det stopper ikke bare fordi du havner på bunnen – selv om det der og da ser ut til at det ikke blir noe bedre. Men det gjør det, tro meg. Jeg har vært der selv, og jeg kom meg opp. Det tar tid, jeg har fremdeles dager jeg faller litt tilbake – men det er så mye bedre nå enn det var for litt siden. Jeg har vokst på det, og jeg har kommet meg sterkere ut av det. Nå lar jeg meg selv kjenne smerte og skuffelse, istedenfor å skyve vekk problemene tar jeg meg faktisk tid til å la ting gå inn på meg. For uansett hvor mye man skyver det til sides for å slippe å takle det, så vil det slå tilbake på deg før eller senere –  og da slår det tilbake hardt. Det var det som knakk meg.

 

nå er det nok

Hva skal man egentlig si til andre, når man ikke helt selv vet hva det er som er galt? Når noe inni deg forteller deg at “jeg har det ikke bra”, uten at du finner noe konkret grunn til hvorfor. Slik har jeg hatt det lenge nå, så lenge at jeg ikke husker når det startet. Jeg fortalte dere jo for en god stund siden at jeg var deprimert.. Det gikk nedover først, så gikk det oppover en liten periode. Så kom bruddet med eksen min, og jeg nådde bunnen helt – jeg var så langt nede som jeg kunne komme. Etter det har jeg aldri kommet meg helt opp igjen, det er et eller annet som plager meg – men jeg klarer ikke sette ord på hva det er fordi jeg vet ikke selv. Jeg tror kanskje jeg har glemt av meg selv litt oppi alt som har skjedd det siste halvåret, at jeg har klistret på et smil i de øyeblikkene det gjaldt og taklet ting i ettertid. Jeg har så vidt kommet meg gjennom hverdagen, og her for et par uker siden sa det bare stopp – da klarte jeg ikke mer. Jeg fikk nok av å gå rundt og late som at alt var OK. Jeg fikk nok av å slite meg gjennom dagen, klistre på meg titalls falske smil til alle kundene gjennom arbeidsdagen for så å bruke de siste 10% av energien min på å være med venner når jeg egentlig bare ville sitte hjemme alene og stirre i en vegg. Jeg fikk nok av alt. Når dagen var over, var jeg helt tom for energi. Kom hjem til et rot uten like, for å legge meg i en seng fylt av rot hvor jeg ble liggende i flere timer helt til jeg sovnet. Slik gikk hver dag, og jeg kviet meg for å stå opp om morgenen for da var det bare å starte om igjen på den onde sirkelen jeg var i. Hva er det slags hverdag liksom? 

Når det kom til det punktet at jeg rett og slett ikke giddet mer, dro jeg til legen og fikk ordnet meg sykemelding. Så nå har jeg vært sykemeldt i to uker, og det har vært GODT. De to ukene har jeg tilbringt sørpå, nærmere bestemt på Kløfta. Hvorfor? Jo, for halvannen måned siden flyttet nemlig mamma og småsøskenene mine dit. Dette har jeg tatt veldig tungt på, jeg syns det er så utrolig kjipt at jeg ikke får være en del av hverdagen til Thia og Julian mens de vokser og blir eldre. Derfor dro jeg ned og overrasket mamma og de og tilbringte litt tid der. Det hjalp faktisk litt på at jeg dro sørover og fikk sett hvordan de hadde det og alt det der – jeg er ikke like “bitter” eller hva jeg skal si for at de har flyttet. Jeg tar litt lettere på det, og tenker litt mer positivt rundt det hele. Nå har jeg omsider kommet meg hjem til Tromsø, startet å jobbe igjen og jeg er egentlig ganske positivt innstilt på å få det litt bedre framover. Jeg skal virkelig anstrenge meg for at ting skal bli lettere, for nå er jeg faktisk møkklei av å bare være halvveis OK. Og hva skjer når jeg som person bare er halvveis? Alt jeg gjør og foretar meg blir halvveis, det er bloggen min et solid bevis på. Egentlig burde den vært slettet for lenge siden, men da hadde jeg nok angret i ettertid. Så da får jeg bare krysse fingrene for at jeg klarer det denne gangen. Det at jeg nå har delt det med dere gir meg en liten reminder om at jeg har sagt at jeg skal gjøre mitt beste og anstrenge meg for å komme meg over kneika og få det bra med meg selv – så det at dere vet gir meg motivasjon til å klare det.

Det er så vanskelig å skrive om noe når man ikke helt klarer å forklare hva det er man mener, men jeg håper det ga litt mening for dere iallefall. Jeg skal prøve å få blogget oftere, jeg lover ingenting – men det gir meg virkelig noe å åpne meg på bloggen fordi jeg får så utrolig mange gode tilbakemeldinger og gode råd som hjelper meg stort når jeg har det kjipt. Dere hjelper meg på en måte å komme meg ovenpå, noe jeg virkelig trenger. Jeg elsker jo å blogge i utgangspunktet, men når man ikke har livsgnist eller noen motivasjon i hverdagen så er det ikke alltid førsteprioritet å knipse selfies og dele dagens gjøremål med flere tusen lesere.

Må bare få sagt det – dere er ufattelig tålmodige med meg. At dere enda titter innom her daglig er helt ufortjent, men samtidig betryggende – tusen takk ♥

orginale vs manipulerte

Om du lurer på hva dette gjelder, les innlegget fra i går her. Det var flere som etterspurte de orginale bildene, så jeg kunne bevise at det faktisk var manipulert og ikke bare noe jeg fant på fordi de var kommet ut. Her ser dere altså de orginale bildene, hvor man verken ser nipler eller underliv. Jeg har sendt inn en forespørsel om sletting til denne siden, så får jeg håpe det går gjennom. Om ikke det går vet jeg helt ærlig ikke hva jeg skal gjøre, for det plager meg virkelig at bildene ligger der . Jeg håper kanskje personen som har lagt det ut velger å slette det selv, for det er en norsk person som har gjort dette. Derfor skriver jeg også på nytt, i håp om at denne personen kan få det med seg! Det var flere som trodde bildene var ekte, og dermed blir jeg mer bekymret over at de ligger der… 


Del gjerne innlegget med “Like” knappen for å hjelpe meg å spre budskapet, og kanskje ser personen som har manipulert bildene dette og fjerner de!

misbruk av bilder

For et års tid siden fant jeg ut at vanlige bilder jeg hadde lagt ut på bloggen, ble postet på en pornoside. Det var også veldig mange bilder av jenter i Tromsø, og Norge generelt, som ble postet her. På denne siden kan folk legge ut bilder anonymt, og derfor er det veldig vanskelig å få gjort noe med det.. Nå har det derimot dukket opp manipulerte bilder av meg hvor jeg fått redigert på både pupper og underliv. At noen velger å faktisk gjøre dette, skremmer meg litt. Nå som det ligger på nett er det mange som har tilgang til dette, og jo mer spredd det blir jo flere kan tro de er ekte. Jeg er heller ikke sikker på om det er noe politiet kan gjøre, tviler på at de har ressurser til det. 

Her er forøvrig bildene i en litt sensurert utgave. På det ene bildet (blondt hår) har de faktisk redigert av meg bikinien… 

Ikke nok med at bildene misbrukes og manipuleres, men det er også en eller annen fyr som onanerer til bilder av meg. Dette er helt vanlige bilder av ansiktet mitt, og noen bakfra bilder fra outfits. Disse har han skrevet ut og puttet i en plastikkmappe, for så å onanere til bildene og ja, komme på de. Dette har han faktisk filmet og lagt ut på en pornoside, og kaller det en tribute for blog babe Therese. Han har 3-4 videoer hvor han bruker forskjellige bilder. Husker jeg syns dette var veldig ekkelt når jeg fant ut om det, men, igjen, så tviler jeg på at politiet har ressurser til å få dette fjernet. Dessuten er det jo ikke ulovlig.. 
 

Ville bare vise dere hvor misbrukt bildene faktisk kan bli, hvor mye folk utnytter bildene du bruker på bloggen, facebooken eller instagrammen din. Uansett hvor uskyldige bilder du deler, så vet du aldri hvor de blir lastet opp videre! Og kanskje er bildene manipulert neste gang du ser de.. Vær forsiktige 🙂

bare spis mer

Hei!

Fikk en del tilbakemeldinger på forrige innlegg. Noen mente at det bare var å spise mer for å gå opp i vekt. Og ja – det er jo forsåvidt sant, men det er ikke så lett som enkelte av dere skulle ha det til. Jeg har hele livet vært slank, og har alltid hatt vansker med å legge på meg. Når jeg startet i 1. klasse veide jeg 16 kg, og når jeg startet i 8. klasse på ungdomsskolen veide jeg bare 28 kg. Det har bestandig vært noe som har gitt med veldig dårlig selvtillit, og jeg hater at jeg er så tynn. Jeg har prøvd så mye opp gjennom årene for å få et par ekstra kilo uten å lykkes. Jeg har prøvd å spise nøtter mellom måltider, sette opp en matplan med mange måltider om dagen, weight gainers og en god del andre ting. Styrketrening har jeg også prøvd, men mistet motivasjon fordi jeg følte ting tok så lang tid og at jeg ikke klarte å gjøre noe riktig. 

Det å gå opp i vekt for sånne som meg, med høy forbrenning, kan være like vanskelig som å gå ned i vekt for andre – om ikke vanskeligere. Og at noen mener jeg burde være glad for at jeg er så tynn, nei.. Det klarer jeg ikke. Det er så mange klær og antrekk jeg ikke føler meg komfortabel i, nettopp fordi jeg ikke har så mange kilo på kroppen. Jeg har faktisk hatt dårlig selvtillit så lenge jeg kan huske på grunn av størrelsen min, og det at det er så vanskelig å gjøre noe med det gjør at jeg på en måte gir opp. Jeg har bare innsett at det er slik jeg ser ut, og at det ikke er så mye jeg kan gjøre med det. Noen andre som har eller har hatt det slik? Noen som har funnet en løsning for å gå opp i vekt? 🙂

Dagens look er en lue fra madlady, genser fra madlady og bukse fra bikbok (link til produktene)

rock bottom

Hei!

Dette blir kanskje et av de mest personlige innleggene som noensinne er skrevet på den her bloggen, men jeg føler at jeg trenger å lette litt på trykket og få skrevet fra meg alt. Innlegget har jeg hatt i arkivet flere dager, fordi jeg har vært så usikker på om jeg skal poste det eller ikke. Huff, jeg vet faktisk ikke hvor jeg skal begynne, for det er så mye – og det er så innviklet. Jeg vet ikke en gang om jeg klarer å skrive det med ord, tankene surrer rundt i hodet mitt og det er et evig kaos. Jeg klarer nesten ikke å skille mellom virkelighet og fantasi lengre. Ikke fantasi i den forstand at jeg ser på ting som et eventyr, men fantasi i den forstand at jeg lurer på hva i hverdagen min som er normalt og hva som ikke burde vært et tilfelle. 

Vel, dette er noe jeg ikke har snakket med noen om, så det er faktisk utrolig vanskelig for meg å skrive dette. Jeg er en person som har en stygg uvane med å stenge alle følelsene mine inni meg. Jeg klistrer på et smil og overbeviser meg selv om at jeg har det bra, dag på dag, uke på uke, måned på måned. Jeg har gjort dette så lenge at jeg nå har “hit rock bottom” som man så fint kaller det på engelsk. Jeg ser negativt på absolutt alt, til og med noe så enkelt som å spise – jeg tenker bare, hvorfor? Hvorfor skal jeg spise? Også kan det gå sikkert 6-7 timer før jeg lager meg dagens første måltid etter jeg har stått opp. Selv de letteste ting virker som det tyngste i verden, jeg kan sitte i sofaen og tenke på at jeg må sette på en maskin med klær i flere timer. Det tar jo bare fem minutter å gjøre det, men det er bare det at jeg ikke klarer å komme meg i gang med oppgaven. Jeg sover sikkert 12 timer hver dag, men føler aldri at jeg får nok søvn. Det har nok mye å gjøre med at jeg ikke jobber eller noe, at jeg ikke har rutiner i livet – men jeg klarer ikke få noen rutiner før jeg har orden på ting i hodet mitt. Og det er der jeg står fast, fordi jeg vet ikke hvordan jeg skal få orden på ting i hodet mitt når jeg ikke en gang klarer å sette fingeren på nøyaktig hva det er som gjør at jeg har det slik. Det er ikke sånn at ting er så ufattelig trist og alt som skjer i livet mitt er alvorlige hendelser som påvirker meg i stor grad, for det finnes jo mennesker som har det hundre ganger verre enn meg, men jeg er bare skikkelig nedfor og hver minste lille ting gjør at jeg får det enda verre. I tillegg har jeg fortrengt alt såpass lenge, at nå kommer alt som en bombe i trynet mitt, og jeg innbiller meg at den letteste utveien er å gi opp alt. Ikke bry seg om noe, rett og slett. 

Jeg føler på en måte at jeg har mislyktes i livet. Tenk, at i en alder av 19 år,  så føler jeg at livet mitt er mislykket. Jeg har en evig stor baksmell som har gått veldig inn på meg, føler meg fattig og personlig konkurs. Jeg har ingen interesser for noen som helst aktiviteter av noe slag, jeg interesserer meg ikke for noen ting for tiden. Ser jeg på TV, sitter jeg bare og stirrer uten og en gang få med meg hva som skjer. Jeg sliter med selvtillitten for tiden, selv om jeg egentlig er passelig fornøyd, så føler jeg at alt kunne vært så mye bedre. Jeg har prøvd å starte med trening igjen, men jeg er for sliten og tenker alt for mye på andre ting. Innerst inne vet jeg at alt kommer til å ordne seg til slutt, men den følelsen av at ingenting går din vei, at du føler at hele verden jobber mot deg, den er ikke noe god å sitte med. Ofte tar jeg meg selv i å sitte og gråte uten at jeg vet hvorfor, men det føles riktig å gråte, selv om jeg ikke vet hvorfor jeg gjør det. Ting har til og med vært så ille at jeg har såret folk rundt meg, uten at jeg har vært klar over det. Jeg har lagt skylden over på andre, og ikke sett mine egne feil og hva jeg har gjort galt. Men når jeg har fått tenkt meg kraftig om, så innser jeg at problemet ligger jo faktisk i meg. Jeg har tanker som jeg selv blir skremt over at jeg tenker, og det er ikke meg i det hele tatt. Tanker om hvordan jeg kan ende det miserable livet mitt, for hvem rundt meg hadde brydd seg uansett? Det er bare tanker, så det er ikke sånn at jeg blir å gjøre det – men etter hva jeg har forstått og lest litt om, så er det helt vanlig å tenke slik når man er i en veldig tung periode. Jeg er ikke meg selv, og det har jeg ikke vært på en stund..

I dag dro jeg faktisk til legen, etter oppfordring fra en av mine bestevenner, og han konkluderte med at jeg har depresjon utifra hva jeg forklarte han. Tanken har streifet meg et par ganger, men jeg har benektet det for meg selv hver gang. Jeg har liksom tenkt “jeg, deprimert? haha nei, det er ikke mulig”, også har jeg bare latet som at jeg var helt ok. I tillegg til depresjon sjekket jeg synet, så nå må jeg begynne med briller/linser også. Jippi. Back to the point – jeg skal hvertfall til psykolog neste uke, det er nok lurt å ha noen å snakke med og som kan gi meg råd og tips. Så får jeg bare håpe ting blir lysere etterhvert 🙂

Dere skjønner sikkert ingenting av alt jeg nettopp har skrevet, men det trenger dere ikke å gjøre heller. Veldig personlig innlegg og sikkert en god del ting dere ikke trenger å vite, men jeg vil at dere skal vite det. Jeg har latt vær å skrive en hel del med hendelser som jeg tror kan ha påvirkning på hvordan jeg har det nå, av den enkelte grunn at det er veldig private saker og det er ikke alt som trenger å komme ut blant folk. Bare at dere forstår at jeg ikke har det så greit for tiden, er nok for meg. Jeg er sikker på at det er mange som har det sånn som jeg har det nå, en skikkelig drittperiode i livet. Der hvor det virker som at ting aldri kommer til å bli bedre, og at du er stuck. But there’s always light at the end of the tunnel! Nå tenker dere sikkert “du er toppblogger, livet ditt er perfekt, hold kjeft”, men slik er det faktisk ikke. De som tror det er rett og slett dum. Selv om jeg er toppblogger, så er jeg 100% menneskelig. Faktisk, så er jeg akkurat som hver og en av dere! 

heftig baksmell

Hei!

Det siste halvåret og vel så det har jeg vært i mye kontakt med skattekontoret. Grunnen til dette er at de bestemte seg for å utføre et bokettersyn på bloggen min for 2011 og 2012. Når jeg fikk brevet i januar om at de skulle gjennomføre dette, husker jeg at jeg la meg ned på badgulvet og begynte å gråte. Tenkte bare “faen, nå blir jeg personlig konkurs”. Grunnen til bokettersynet var at jeg har unnlatt å betale skatt på store summer gjennom 2011 og 2012. Det er blant annet derfor at jeg står oppført med en lav inntekt i skatteregisteret, fordi de har ikke registrert alt jeg har fått som jeg ikke har skattet på. Det var ikke slik at jeg gjorde det med vilje, men jeg tenkte ikke over det og skattet kun på inntekt fra blogg.no (som var sikkert 1/4 av hva jeg tjente). Jeg hadde ikke satt meg inn i systemet, og jeg hadde heller ikke noen peiling på hvordan ting skulle gjøres. Jeg var rett og slett ung og uvitende. At det skulle skattes av alle gratise produkter man fikk, betales MVA og føres regnskap var helt ukjent for meg på den tiden. Jeg visste heller ikke hvordan jeg skulle skatte av pengene jeg fikk fra samarbeidspartnere. For meg var det slik at jeg bare lot pengene renne inn på kontoen, fikk gaver i hytt og pine og jeg trodde jeg levde det gode liv. 

Slik viste det seg å ikke være.. Når jeg fikk skattekontoret på nakken tidligere i år var det et evig stress med innsendig av ditten og datten, jeg hadde ekstremt mye jeg måtte få kontroll på og finne frem til de – jeg ante rett og slett ikke hvor jeg skulle begynne. Der kom min fantastiske pappa inn, som har hjulpet meg og vært “representanten” min i denne saken. Det er han som har tatt seg av kommunikasjonen med skattekontoret og sørget for å få alt sendt inn. Sammen har vi nå startet et enkeltmannsforetak for bloggen min, ordnet bedriftskonto i DnB og masse annet som var nødvendig. Han hjelper meg med å føre regnskap og andre bedriftsrelaterte ting. 

Det har ikke vært lett for meg å gå gjennom dette. Jeg har gått med en klump i halsen hele tiden, fått dårlig samvittighet fordi jeg har brukt penger jeg egentlig burde spart til baksmellen. For ja, jeg får en stor baksmell. Det er snakk om 200 – 300 000 kroner. I tillegg får jeg tilleggsskatt og skjerpet tilleggsskatt, så summen på det jeg er skyldig blir 45% høyere. Det er det man kaller straffeskatt, som man får fordi man har gitt feile opplysninger om ligningen og unnlatt å betale hva man skulle. Vi prøvde å si til skattekontoret at jeg ikke hadde unnlatt å betale skatt med vilje, at det var på grunn av uerfarenhet, i håp om at jeg skulle slippe tilleggsskattene. Det hjalp derimot dårlig.. Så jeg må sette av mye av inntekten min fremover til nedbetaling av skatten, det å ikke skatte av en halv million kroner er idioti. Jeg har ikke noen andre enn meg selv å takke.

Jeg vil egentlig bare si til alle dere som tjener noe på bloggen og får gratise produkter – vær obs på dette. Sett dere inn i alle regler og gjør alt riktig fra første stund, så slipper man at tidligere feiltak hjemsøker deg flere år etterpå. Dere kan lese en del om regler rundt blogging her. Nå har jeg fått orden på bloggen, og satt meg inn i regler og alt. Det er deilig å tenke på, og jeg føler meg ganske lettet. Gleder meg veldig til jeg har betalt ned alt jeg er skyldig staten, når den dagen kommer skal jeg feire skikkelig!

Så ja, siden jeg trenger det sårt – deres BESTE sparetips?

rosa sløyfe

Hei!

Nå som vi har kommet til oktober måned, er rosa sløyfe-aksjonen i full gang og denne måneden bærer vi en rosa sløyfe for å vise støtte til de som er rammet av brystkreft. Hele 3000 kvinner blir hvert år rammet av brystkreft, og en av tolv norske kvinner utvikler brystkreft iløpet av livet. Nå kan du hjelpe ved å støtte brystforskning. Pengene du støtter opp med går til forskning på brystkreft og andre relaterte prosjekter. Jeg syns at alle som har mulighet skal være med å støtte, du kan gjøre det på flere forskjellige måter. Blant annet kan du kjøpe sløyfen og andre produkter her, du kan også gjøre stort og smått for å samle inn penger, du finner en del tips her. Støtte kan også gies via nettbank og mobil her.

Dette er ikke et reklameinnlegg, det er noe jeg ønsker å dele og jeg oppfordrer de som har mulighet til å støtte Rosa Sløyfe-kampanjen. Jeg selv skal kjøpe en rosa sløyfe i nettbutikken samt gi støtte via mobil 🙂

Hver donasjon er viktig, for jo flere som støtter, jo større blir budsjettet for å forske på brystkreft. Og hvem vet, kanskje om 5 år har vi klart å finne en medisin?